Oslo tingrett

4 april 2007 begjærte Transocean administrativ begrensning av Stridspatentene, blant annet som følge av det ugyldighetskrav som var reist for tingretten.
For 098-patentet søkte begjæringen blant annet å tydeliggjøre forskjellen mellom Oppfinnelsen og Horn. Det ble anført at Horns boresammenstilling ikke oppviste samarbeid mellom rørvarestasjonene, og at Horn ikke antydet at boresammenstillingen var ment for å betjene en enkelt brønn samtidig. Det reviderte krav 1 ble opplyst å omfatte de trekk som ifølge Oppfinnelsen er nødvendig for å oppnå en høy grad av samarbeid mellom to rørvarestasjoner som jobber mot en enkelt brønn. Oppfinnelseshøyde ble påstått å foreligge fordi boresammenstillingene ”…effektivt eliminerer en rekke aktiviteter fra den kritiske bane for hovedboringen”, samtidig som kostnadsbesparelsens størrelse (inntil 40 % ) ble understreket.
For 207-patentet ble begjæringen begrunnet i at EPO fant at oppfinnelseshøyde manglet sammenholdt med motholdene Broeder 1 og 2. Det reviderte kravsett for Patentstyret innførte det begrensende trekk ”fra et/det stående overbygg”, i tillegg til at enkelte begrensende trinn ble lagt til og visse redaksjonelle endringer foretatt. Det begrensede krav 1 anga ”… at fremføringen av de rørformede elementer må skje fra et bestemt sted, nemlig fra ”et stående overbygg”/”det stående overbygg”, og ned til og inn i havbunnen.” Det nye krav 4 anga at primærboreoperasjonene og hjelpeaktivitetene kan utføres skiftevis fra den ene eller andre fremføringsanordning. Det nye krav 6 introduserte det nye begrensende trinn å bore videre fra den andre fremføringsanordning gjennom BOPen etter at denne er landet på borehullet.
Det begrensede 207-krav ble hevdet å ha nyhet i forhold til

• 
  Broeder, ved at rørfremføringsanordningene befinner seg i samme stående overbygg, og ved at den andre rørfremføringsanordning kan bore rørene inn i havbunnen;
  
• 
  Williford, som borer to separate brønner og ikke antyder noe om å anordne to fremføringsanordninger i samme boretårn;
  
• 
  Lund, som er utstyrt med et såkalt ”smart musehull” i stedet for to fullverdige borestasjoner; og
  
• 
  Horn, som borer to separate brønner, og som ikke omtaler primære boreoperasjoner og hjelpeaktiviteter for en brønn og det å eliminere aktiviteter fra kritisk linje, og som heller ikke omtaler overføring av rør mellom rørfremføringsanordningene.
  

Oppfinnelseshøyde ble blant annet begrunnet i at ingen av motholdene kan oppnå tilsvarende tidsbesparelser eller utføre tilsvarende operasjoner – hver for seg eller i kombinasjon – som Oppfinnelsen. Oppfinnelsens fordeler følger direkte av at begge borestasjoner befinner seg innenfor periferien av samme overbygg, slik at rør kan overføres raskt og effektivt, og at begge borestasjoner kan bore og/eller fremføre rør både inn i bunnen under vannet og gjennom boresikringsventilen (BOP).

8 og 31 august 2007 meddelte Patentstyret at den begjærte begrensning var funnet å være en reell patentbegrensning i henhold til patentloven § 39 a første ledd, som oppfylte kriteriene i § 39 b første ledd både for 098- og 207-patentet. Stridspatentenes någjeldende utforming ble fastsatt 3 september 2007¹⁵.

3. 
   Prosesshistorie
   

Transocean tok ut inngrepssøksmål mot Smedvig ved stevning av 25 august 2005 for Stavanger tingrett på grunnlag av 207-patentet¹⁶. Smedvig tok ut ugyldighetssøksmål vedrørende 207-patentet mot Transocean ved stevning 31 januar 2006 ved Oslo tingrett¹⁷. Inngrepssaken ble deretter overført til Oslo tingrett, som avholdt saksforberedende møte 29 mars 2006. Hovedforhandling ble da tenkt berammet til avholdelse februar – mars 2007.
I prosesskrift av 1 november 2006 reiste Transocean særskilt krav om at Smedvig også grep inn i 098-patentet, jf tvistemålsloven § 59 annet ledd jf § 62 første ledd. Smedvig protesterte ikke mot kravets fremme, men påstod seg frifunnet. Under hovedforhandlingen ble det avklart at begge parter oppfattet inngrepskravet også vedrørende 098-patentet som reist i inngrepssaken, og tingretten legger dette til grunn.
Nytt saksforberedende møte ble holdt 5 desember 2006. Som følge av EPOs behandling og begjæringen om administrativ begrensning av Stridspatentene i medhold av patentloven § 39 a flg ble rettssakene stanset fra 5 desember 2006 i medhold av tvistemålsloven § 105 til 5 juni 2007.
19 mars 2007 tok Seadrill ut stevning i ny ugyldighetssak vedrørende 098-patentet¹⁸. Tingretten besluttet å forene inngrepssøksmålet og Seadrills to ugyldighetssøksmål til felles behandling i medhold av tvistemålsloven § 98 den 22 juni 2007.
4 mai 2007 erklærte MH hjelpeintervensjon til støtte for Seadrill i både inngreps- og ugyldighetssakene. I ugyldighetssakene ble opprinnelig sterk hjelpeintervensjon erklært, men Transocean bestred at vilkårene for sterk intervensjon var oppfylt. MH tok da ved stevning av 2 juli 2007 ut selvstendig stevning i ugyldighetssak mot Transocean vedrørende både 207- og 098-patentene¹⁹. Denne sak ble besluttet forent med de øvrige ugyldighetssøksmål i medhold av tvistemålsloven § 98 den 22 august 2007.
7 september 2007 besluttet tingretten på Seadrill og MHs anmodning at det skulle tas lydopptak av hovedforhandlingen i sin helhet. En kopi av opptaket (4 CD’er) er utlevert til hver av prosessfullmektigene.

Hovedforhandling i det forente sakskompleks ble avholdt over 14 fulle rettsdager i perioden 10 – 28 september 2007. Tingretten ble satt med fagkyndige meddommere. Det ble avgitt i alt 14 muntlige forklaringer, fremlagt en rekke dokumenter og hjelpedokumenter samlet i særskilt blå ringperm og benevnt dok # 1 – 48, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken sammenholdt med utdragene viser. I tillegg ble benyttet disposisjoner for samtlige hovedinnlegg, to ulike boreplattform-modeller, flip-over, plancher som viste ulike hjelpedokumenter i forstørret format, mv. Enkelte fremlagte animasjoner på DVD ble også avspilt på storskjerm under hovedforhandlingen.

2. Saksøker – Transocean - har i det vesentlige anført:

• 
  at Stridspatentene er gyldige, og at Oppfinnelsen er en pioneroppfinnelse bestående av en ny kombinasjon av kjente elementer. Det anføres å foreligge en fordom mot å bruke to borestasjoner ved boring av ett borehull, jf Horn og risikoen for sammenstøt mellom rørstrengene (såkalt ”clashing”). Evnen til å overføre rør mellom borestasjonene gjør Oppfinnelsen så effektiv at den har blitt en bransjestandard. Det bestrides at Oppfinnelsen ”lå i luften” – selv om Smedvig og MH arbeidet mot Oppfinnelsens tanke vises ikke hele Oppfinnelsen i datidige dokumenter. Tidligere mothold anføres å ha manglet både rørhåndteringsutstyr for overføring av rør mellom to borestasjoner, og felles røroppstillingsplasser for to borestasjoner. Oppfinnelsens kommersielle og teknologiske suksess bekrefter dens patenterbarhet. Transocean advarer mot etterpåklokskapens felle.
  

• 
  at det foreligger inngrep i Stridspatentene fra Smedvigs side. I forhold til 098-patentet er RamRig en ”derrick”. Det anføres at også RamRigs rørhåndtering funksjonelt sett går ”mellom” brønnsentrene via et felles røroppstillingsområde, og at dette er tilstrekkelig for inngrep. Også lavt plasserte rør innebærer inngrep. Smedvigs borerkonsoller påstås plassert innenfor overbyggets ”fotavtrykk”. I forhold til 207-patentet faller fremføringsanordningenes plassering i boretårnet inn under patentets uttrykk ”stående overbygg”. Subsidiært anføres ekvivalens å foreligge både vedrørende boretårnsløsningen og røroppstillingsplassens plassering.
  

• 
  at patentrettigheter etter sin art ikke kan tapes ved passivitet, og at Transocean i intet tilfelle har utvist passivitet ved håndhevelsen av Stridspatentene. Smedvig ble varslet om patentsøknaden 5 februar 1997, og brevets alvor er bekreftet oppfattet. Transocean tok ut stevning så snart samlet rettshåndhevelse kunne foretas, og 1 år før anordningspatentet ble gitt. Smedvig har ikke bedt om innsyn i patentsøknaden etter patentloven § 56, og besluttet sine investeringer uavhengig av Stridspatentene. Det foreligger derfor atter subsidiært ikke årsakssammenheng.
  

• 
  at Smedvig ikke har truffet vesentlige foranstaltninger som kan begrunne forbenyttelsesrett etter patentloven § 4. Dels kan ikke Smedvig påberope seg MHs eller andres foranstaltninger; dels er påløpte investeringer i alle fall for ubetydelige sammenholdt med boreriggens totalkostnad. Bevisbyrden påhviler her Smedvig, som heller ikke har sannsynliggjort hvilket konsept Smedvig arbeidet mot pr Innleveringsdagen. I ethvert tilfelle må en eventuell forbenyttelsesrett begrenses til West Venture og West Navigator, ikke også alle Seadrills nybygg selskapsmessig plassert i Smedvigs søsterselskaper.
  

• 
  at det aksepteres at vilkårene for tvangslisens er oppfylt. Vederlagets størrelse bør fastsettes i samsvar med lisensens markedsverdi til mellom fem og åtte prosent av dagraten. Lisensens øvrige vilkår bør fastsettes i samsvar med frivillig inngåtte, fremlagte lisensavtaler. Av kontrollhensyn bør ikke lisensavgiften knyttes til perioder med faktisk bruk.
  

• 
  at Transocean krever erstatning for perioden fra 3 september 2007 til domstidspunktet i medhold av patentloven § 58 første ledd, subsidiært annet ledd. Erstatningens størrelse bør tilsvare lisensavgiftens størrelse, og er ikke betinget av at Transocean sannsynliggjør tap.
  

• 
  at Transocean ikke motsetter seg at den del av saken som angår tvangslisens gis foregrepet tvangskraft.
  

Transocean har nedlagt slik påstand:

I søksmålene mellom Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc. og Seadrill Offshore AS:
I inngrepssaken:

1. 
   Det å tilvirke, utby, bringe i omsetning eller anvende boresammenstilling med to rørfremføringsanordninger, røroppstillingsplass opererbart posisjonert ved nevnte anordninger og rørhåndteringsanordninger som vist i tegninger SO-0075-XD-101-80000154.002, MH-3787-01, MH-3787-02, MH-3787-03, CADS 10100A004, MH-3751-24 og MH-3874006, samt å innføre eller besitte innretning som nevnt i slik hensikt, utgjør inngrep i patent NO 322 098.
   

2. 
   Det å anvende eller tilby å anvende fremgangsmåte for utførelse av boreoperasjoner til havs, hvorved det fra en boresammenstilling med to rørfremføringsstasjoner utføres i det minste delvis samtidige boreoperasjoner og hjelpeaktiviteter for boreoperasjoner som vist i borerapporter for brønn 6701/6-1 2. mai – 18. juni 2003, utgjør inngrep i patent NO 313 207.
   

3. 
   Seadrill Offshore AS svarer vederlag til Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc. fastsatt etter rettens skjønn, for utnyttelse av patent NO 322 098 og patent NO 313 207 fra 3. september 2007 frem til domstidspunktet, med tillegg av renter etter den rentesats som til enhver tid gjelder etter lov om renter ved forsinket betaling, fra forfall til betaling skjer.
   

I ugyldighetssakene, omfattende krav om tvangslisens:

1. 
   Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc. frifinnes for krav om ugyldigkjennelse av patent NO 322 098 og patent NO 313 207.
   

2. 
   Seadrilll Offshore AS gis tvangslisens til utnyttelse av patent NO 322 098 og patent NO 313 207 mot vederlag, og på vilkår ellers som fastsettes etter rettens skjønn, for fartøyene West Venture og West Navigator.
   

I alle søksmål:

Seadrill Offshore AS dømmes til å erstatte Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc.s saksomkostninger, med tillegg av renter etter den rentesats som til enhver tid gjelder etter lov om renter ved forsinket betaling, fra forfall til betaling skjer.

I søksmålet mellom Aker Kværner MH AS og Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc.:

1. 
   Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc. frifinnes.
   

2. 
   Aker Kværner MH AS dømmes til å erstatte Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc. saksomkostninger, med tillegg av renter etter den rentesats som til enhver tid gjelder etter lov om renter ved forsinket betaling, fra forfall til betaling skjer.
   

3 Saksøkte – Seadrill – har i det vesentlige anført:

• 
  at Stridspatentene er ugyldige. Overføringstrekket, som nå er Oppfinnelsens kjerne, var beskrevet av Lund og tatt i bruk før Innleveringsdagen. Alle Oppfinnelsens trekk er beskrevet av Smedvig/MH før Innleveringsdagen. Det er ikke grunnlag for å hevde at sekvenstegningene i Utdraget s 1580 – 1603 ikke er fra februar 1996. Det foreligger ikke oppfinnelseshøyde. En for lav terskel for kombinasjonspatenter vil beslaglegge et urimelig stort teknisk område. En ”peker” er ikke nødvendig dersom den valgte løsning er kjent for å gi fordeler av den art som er oppnådd, slik som her.
  

• 
  at Smedvig ikke gjør inngrep. Stridspatentene omfatter ikke alle mulige lagringsplasser om bord – RamRigs rørlagringsplasser er på et annet nivå og bak (ikke mellom) rørfremføringsanordningene. Smedvigs borestasjoner er ikke anbragt inne i et ”stående overbygg” eller ”inne i et overbygg”, men i to RamRigs plassert ved siden av hverandre. RamRig-konseptet er i seg selv patentert, og kan derfor ikke være teknisk nærliggende i forhold til anførselen om ekvivalens.
  

• 
  at Transocean har utvist passivitet, ved å ikke ta ut stevning før 8 år etter at ”inngrepet” begynte. Transocean har visst at Smedvig anså seg berettiget til å utnytte egenutviklet teknologi, og søksmålet er illojalt.
  

• 
  at forbenyttelsesrett må vurderes på grunnlag av både Smedvigs egne, underleverandørers og sideordnedes forberedelser. Det er tilstrekkelig at de vesentlige trekk av Oppfinnelsen – konkret her overføringstrekket - gjenfinnes. Det foreligger vesentlige forberedelser, gjennom tegninger, ressursbruk og forberedelseshandlinger.
  

• 
  at det subsidiært er enighet om at vilkårene for tvangslisens foreligger. Lisensavgiftens størrelse må reflektere at Seadrill bygger på teknologi egenprodusert før Innleveringsdagen. Seadrill fastholder at ½ + ½ % av dagraten er et rimelig lisensnivå, og stiller spørsmålstegn ved om de fremlagte lisensavtaler tegner det fulle kommersielle bilde. Avgiften må begrenses til
  

• 
  perioder fartøyene er i norsk territorialfarvann;
  
• 
  Stridspatentenes gyldighetstid; og
  
• 
  spesifiseres særskilt for hver av 098- og 207 patentene. For 207-patentet bør lisensavgift begrenses til perioder fremgangsmåten faktisk utnyttes.
  

Seadrill må videre kunne avstå fra inngrep med den virkning at lisensavgift bortfaller.

• 
  at erstatning bare kan tenkes bygget på § 58 annet ledd, jf § 60. Økonomisk tap er ikke påstått. Evt erstatning for ”utnyttelsen” etter første ledd må utmåles som anført vedrørende tvangslisens.
  

Seadrill har nedlagt slik påstand:

I ugyldighetssakene:

1. 
   Norsk patent NO 322 098 kjennes ugyldig.
   

2. 
   Norsk patent NO 313 207 kjennes ugyldig.
   

3. 
   Subsidiært: Seadrill Offshore AS gis rett til utnyttelse av NO 322 098 og NO 313 207 mot vederlag, og på vilkår ellers, som fastsettes etter rettens skjønn.
   

I inngrepssaken:

Seadrill Offshore AS frifinnes.

I alle saker:

Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc. dømmes til å erstatte Seadrill Offshore AS’ saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristen for tingrettens dom til betaling skjer.

4. 
   MH har – foruten å vise til og tiltre Seadrills anførsler - i det vesentlige anført:
   

• 
  at Stridspatentene er ugyldige. 207-patentets kjerne var opprinnelig samtidig fremføring av rør fra to borestasjoner mot samme borehull, hvilket foregripes av Broeder. 207-patentet omhandler ikke rørhåndtering, og det er ikke oppfinnerisk å bore med Hjelpestasjonen gjennom BOP’en etter at denne er satt. Det er heller ikke opprinnerisk å legge ytterligere trivielle tilleggstrekk til Oppfinnelsen som rotasjonstrekket, stående overbygg eller borerkonsollenes plassering. 098-patentet omhandler ikke at Hjelpestasjonen fører rør inn i havbunnen, og alle trekk er da foregrepet av Lund kombinert med Broeder. I tillegg foregripes 098-patentet av Horn og Williford supplert med fagets alminnelige kunnskap.
  

• 
  at det ikke foreligger inngrep. I forhold til 207-patentet skjer ikke RamRigs overføring av rør ”mellom ” rørfremføringsanordningene. Kombinasjons-patenter har smal ekvivalensbeskyttelse – her mangler ”klar og sikker dekning”. I forhold til 098-patentet er RamRigs rørlagringsplasser på et annet nivå, i tillegg til at de er plassert bak og ikke mellom rørfremføringsanordningene.
  

MH har nedlagt slik påstand i ugyldighetssaken:

1. 
   Norsk patent NO 313 207 kjennes ugyldig.
   

2. 
   Norsk patent NO 322 098 kjennes ugyldig.
   

3. 
   Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc. dømmes til å erstatte Aker Kværner MH AS saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunktet for rettens dom til betaling skjer.
   

TINGRETTENS BEMERKNINGER:

4. 
   BAKTEPPE: Konjunkturer, tekniske og markedsmessige forhold 1995 - 96
   

5.1 Oversikt

Partene har vært forholdsvis sammenfallende i sin beskrivelse av konjunkturer og de tekniske og markedsmessige forhold som har preget oljeboringsbransjen på tidspunkter av betydning for saken. Disse forhold danner et bakteppe for Oppfinnelsens tilblivelse. Tingretten finner det hensiktsmessig å innledningsvis skissere enkelte trekk ved dette bakteppe, og bemerker at det på grunnlag av hovedforhandlingen ikke er grunnlag for å skille mellom ulike geografiske delmarkeder i saken.

Oljeboringsbransjen preges for det første av kraftige og sykliske konjunkturendringer:

• 
  fallende fra 1974 til 1979;
  
• 
  sterkt økende i 1981-1982;
  
• 
  litt ned i 1983, litt opp i 1984 og så kraftig ned i 1985;
  
• 
  vedvarende dårlig fra 1985 frem til midten av 1990-tallet; og
  
• 
  forbedret i 1995-96.
  

Konjunkturendringene påvirker nybygge-raten, og derigjennom teknologi-utviklingen i bransjen, forholdsvis direkte. De fleste oljeboringsselskapene søker å bygge nye borefartøy i forkant av en konjunkturoppgang, for å maksimere avkastningen på investeringen så lenge konjunkturene tillater det. Det enkelte nybygg blir normalt utstyrt med det siste og beste i boreteknologi, slik at nyere borefartøy gjennomgående har vært større, sterkere, mer komplekse og dyrere enn eldre borefartøy. På denne måte medførte konjunkturendringene at borefartøyer teknologisk kan henføres til ulike generasjoner etter byggeår. Det er vanlig å kategorisere generasjonene numerisk:

• 
  2. generasjon besto av 70 plattformer og 15 boreskip bygget fra 1970-79 med en enhetspris på ca 150 millioner kroner;
  
• 
  3. generasjon besto av 52 plattformer og 6 boreskip bygget fra 1979-84;
  
• 
  4. generasjon besto av 23 plattformer og 2 boreskip bygget fra 1984-91 med en enhetspris i størrelsesorden 650 millioner kroner;
  
• 
  5. generasjon, som den foreliggende sak gjelder, besto av 18 plattformer og 17 boreskip bygget fra 1992-2001 med en enhetspris på ca 400 millioner US dollar. Etter det opplyste ble imidlertid intet 5. generasjons borefartøy levert før i 1997. Det ble altså ikke levert et eneste nytt borefartøy noe sted i verden i perioden 1992-96; og
  
• 
  6. generasjon består av mer enn 40 plattformer og mer enn 15 boreskip med avtalt levering fra 2003 til 2010 med en enhetspris på ca 650 millioner US dollar.
  

Et annet trekk ved oljeboringsbransjen er at teknologiutvikling i hovedsak skjer i forbindelse med et konkret nybygg eller ved mistanke om en forestående konjunkturoppgang; ikke fortløpende. Dette kan skyldes at de færreste oljeboringsselskap har egne fagavdelinger av noen størrelse for forskning og utvikling – teknologiutviklingen synes i hovedsak å ha blitt forestått av leverandørindustrien, på grunnlag av behov innmeldt fra oljeboringsselskapene, og/eller operatørene. Heller ikke leverandørindustrien synes å ha hatt ressurser til å prioritere fortløpende teknologiutvikling også under svake konjunkturer. På denne bakgrunn synes teknologiutviklingen i bransjen mer drevet av hva markedet til enhver tid etterspør enn hva som er teknologisk mulig å frembringe.

Et tredje trekk ved bransjen synes å være en viss teknologi-konservatisme. Tilbakeholdenheten med å basere seg på ny og u-utprøvet teknologi, særlig hvis velprøvd teknologi eksisterer, kan muligens begrunnes i investeringens størrelse og de erfaringsmessig korte tidsvinduer med gode rater hvor investeringen forhåpentligvis skal forrentes.

2. 
   Kort om 4. generasjons borefartøy
   

4. generasjon omfattet perioden før den foreliggende sak; dvs årene 1984-91. I denne perioden ble det ferdigstilt ca 5 boreenheter i hvert av årene 1985-88, fallende til 2 enheter i 1989 og en enhet i hver av årene 1990 og 1991. Tekniske trekk som kjennetegnet 4. generasjonsfartøyene inkluderte:

• 
  Tidligere manuelle arbeidsoppgaver ble i økende grad utført maskinelt. Fjernhåndtert rørhåndteringsutstyr ble myndighetskrav i norsk sektor i 1979; og mothold Boyadjieff, som var en mekanisk maskin for å skru rørlengder sammen og fra hverandre, ble meddelt patent i september 1982 med tidsprioritet fra juli 1980;
  
• 
  Topdrive erstattet Kelly rotasjonsbord på boredekket. Dette aktualiserte bygging/demontering av rørsammenstillinger behandlet utenfor kritisk linje (såkalte ”stands”);
  
• 
  mud-systemer som effektiviserte produksjonsboring (3-4 pumper pr fartøy);
  
• 
  dynamisk posisjonering; og
  
• 
  boring av horisontale brønner med posisjoneringsangivelse av borekronen under boring.
  

For flytende borefartøyer endret markeds-sammensetningen seg fra 1980, hvor man hadde ca 80 % leteboring og 20 % produksjonsboring, til at markedet i 1996 besto av ca 20 % leteboring og 80 % produksjonsboring.

Tingretten legger likevel til grunn at det ikke er ulikheter i det enkelte borefartøys design eller utrustning hva enten det skal benyttes for lete- eller produksjonsboring. Selve boreaktivitetene er ganske likeartede ved begge boreformål. Det avhenger derfor i hovedsak av markedsmessige og kontraktuelle forhold hva slags boring det enkelte borefartøy til enhver tid utfører.

2.