Nedre Romerike tingrett


Post III B nr 2 (Ivar Thorer Henriksen, Eilert Støen) – John Deere Traktor CL 1068



Yüklə 1,22 Mb.
səhifə12/18
tarix06.09.2018
ölçüsü1,22 Mb.
#77830
1   ...   8   9   10   11   12   13   14   15   ...   18

Post III B nr 2 (Ivar Thorer Henriksen, Eilert Støen) – John Deere Traktor CL 1068
Bakgrunn:

En traktor av typen John Deere 6400 ble i mai 1995 leaset av Eilert Støen AS fra Caterpillar Financial Services Norway AS (Cat Finans). Leasingavtalen ble avsluttet 30.04.1997. Traktoren ble ved faktura samme dag solgt til RA2 for kr 350 000 eks mva. Et beløp på kr 170 000 ble kreditert Eilert Støen AS ved kreditfaktura fra CAT Finans (nå Pon Equipment) 13.06.1997. RA2 ble 09.09.2004 oppført som ny eier i ”Melding om kjøretøy som skifter eier”. Ved ny slik melding 25.11.2004 ble Ivar Henriksen oppført som ny eier.


Påtalemyndigheten har anført at også dette er et fullbyrdet utroskap som viser det korrupte forholdet mellom Ivar Henriksen og Eilert Støen. Det anføres at Støen leaset traktoren etter oppfordring fra Henriksen. Eilert Støen benyttet ikke traktoren, selv om det er hans firma som har betalt den. Det er Henriksen som har hatt regien og som bestemte at RA2 skulle kjøpe traktoren for kr 350 000. Beløpet utgjorde kr 170 000 eks mva for mye i forhold til reell saldo, og dette overskuddet brukte Eilert Støen til å lease en ny traktor. Eiendomsretten overføres i 2004 til Ivar Henriksen. Dette viser at det hele tiden var meningen at traktoren skulle sluses over til hans private sfære.
Ivar Henriksen forklarte at bakgrunnen for RA2s kjøp av denne traktoren i 1997 var at det var en naturlig måte å fornye maskinparken på. Henriksen var klar over at Eilert Støen hadde leaset en traktor som var brukt til plast på Berger. RA2 betalte ikke for lånet av denne traktoren og Støen ønsket at RA2 skulle løse den ut. Henriksen antok at kreditfakturaen på kr 170 000 var tilbakebetaling til Støen for det han hadde betalt i leasing.
Eilert Støen forklarte at han opprinnelig hadde tenkt å bruke denne traktoren til snøbrøyting og diverse arbeid på slamdeponiet. Henriksen hadde imidlertid lurt på om han kunne kjøpe en traktor til mottak av kvist på Berger, og traktoren ble derfor innkjøpt og brukt på Berger av RA2. RA2 betalte ikke noe leie. Støen betraktet utleien til RA2 som en byttehandel mot at han fikk ha sine maskiner på Berger og fikk bruke RA2s verksted, vaskehall og soldeverk. Støen forklarte at traktoren ble solgt til RA2 i 1997 for kr 350 000 etter forslag fra Ivar Henriksen fordi de trengte den i Haugelifjell. Støen og Henriksen ble enige om prisen etter å ha innhentet verdivurdering. Prisen ble også godtatt av finansieringsselskapet. Kreditfakturaen på kr 170 000 var overskuddet av leasingavtalen, og ble senere brukt til forskuddsleie for ny traktor. Støen hadde sett traktoren på vannverket etter salget, og gikk ut fra at RA2 var den nye eieren.
Retten bemerker:

Retten legger til grunn at denne traktoren ble leaset av Eilert Støen AS i 1995 etter initiativ fra Ivar Henriksen. Traktoren ble hovedsakelig benyttet på Berger av RA2 frem til leasingavtalen ble avsluttet i 1997, uten at det ble betalt noe leie for dette. Det legges videre til grunn at leasingavtalen ble avsluttet i april 1997 før ordinær utløpstid, også etter initiativ fra Henriksen. RA2 betalte kr 350 000 til finansieringsselskapet, som samtidig sendte en kreditnota til Eilert Støen AS på kr 170 000.


Retten stiller seg undrende til at Eilert Støen gikk med på å lease en traktor som skulle brukes av RA2, og til at RA2 fikk benytte denne kostnadsfritt. Denne sammenblandingen mellom Eilert Støen AS og RA2 er en klar indikasjon på at det ikke var noe ordinært forretningsmessig forhold mellom de to selskapene. Saken viser at det gjennom en slik sammenblanding ble lagt til rette for senere overføringer til Ivar Henriksen privatsfære, noe som også skjedde med denne traktoren. Henriksen har i andre sammenhenger vist at han i så måte tenkte langsiktig.
Det er i utgangspunktet ikke urimelig at Eilert Støen AS skulle ha krav på leie for RA2s bruk av traktoren gjennom flere år. Men i et ordinært forretningsmessig forhold ville det vært naturlig at Støen fakturerte RA2 direkte for leie. Støen kan ikke høres med at han betraktet leien som byttehandel mot Eilert Støen AS’ bruk av Berger. En slik sammenblanding av de to selskapenes økonomi er ikke betryggende formuesforvaltning.
Retten har imidlertid ikke holdepunkter for å fastslå at traktoren ble kjøpt til overpris da den ble utløst av RA2 i 1997. Det har ikke vært bevisføring rundt verdien av traktoren på dette tidspunktet. Overføringen av eierskapet fra RA2 til Ivar Henriksen privat i 2004 er imidlertid i strid med RA2s interesser og objektivt sett å betrakte som økonomisk utroskap mot selskapet. Retten legger til grunn at Ivar Henriksen var klar over at denne handlingen var i strid med selskapets interesser og at han handlet i uberettiget vinnings hensikt. Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om at han ikke hadde ment å erverve traktoren, og at han ikke var klar over at han hadde underskrevet melding om eierskifte i 2004.
Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen forsettlig og i vinnings hensikt har handlet i strid med RA2s interesser. Ivar Henriksen blir derfor å domfelle for grovt økonomisk utroskap.
Retten finner det ikke tvilsomt at Eilert Støen medvirket til Ivar Henriksens utroskapshandling i 1994 og derigjennom gjorde det mulig for ham å overføre traktoren til seg selv. Til tross for Støens forklaring om at han gikk ut fra at RA2 ble eier av traktoren etter 1997, ser ikke retten bort fra at Støen også skjønte at Henriksen hadde planer om senere å overføre traktoren til seg selv. Retten anser imidlertid at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at Støen var klar over at Henriksen hadde overført traktoren til seg selv eller hadde til hensikt å gjøre dette. Støen blir derfor å frifinne for dette forholdet.
Post III B nr 10 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen, Eilert Støen) –

John Deere Traktor CL 3128
Bakgrunn:

En traktor John Deere 6400 med kjennetegn CL 3128 ble i april 1997 leaset fra Caterpillar Financial Services Norway AS (Cat Finans) av Eilert Støen AS. Avtalen løp ut hele kontraktsperioden til april 2000. Traktoren ble ved faktura 30.03.2000 solgt til Eilert Støen AS for kr 5 000 eks mva. Samme faktura ble kreditert 31.03.2000. Ved faktura samme dag ble traktoren solgt til VA Drill for kr 5 000. Salget til VA Drill ble registret i Autosys 25.11.2004.


Påtalemyndigheten har anført at dette utroskapet også er en illustrasjon på det korrupte forholdet mellom Ivar Henriksen og Eilert Støen. Eilert Støen inngikk leasingavtalen etter ordre fra Ivar Henriksen. Støen innbetalte totalt kr 524 252 i leie og benyttet aldri traktoren selv. Han benyttet seg heller ikke av muligheten til å kjøpe traktoren for kr 5 000 etter endt leieperiode, men lot VA Drill kjøpe den for dette beløpet. Det var hele tiden meningen å sluse traktoren inn i Henriksen-sfæren. Det er ikke oppstått tap eller fare for tap for RA2, men ytelsen fra en forretningsforbindelse av RA2 som må anses som bestikkelse av Henriksen-sfæren. Dette er av Høyesterett betraktet som utroskap ved korrupsjon.
Retten bemerker:

Retten legger til grunn at Eilert Støen AS leaset denne nye traktoren 01.04.1997 etter innløsningen av den forrige CL 1068, og at han benyttet de kr 170 000 han hadde fått tilbakeført fra leasingavtalen knyttet til denne som forskuddsleie. Det er ikke bestridt at Eilert Støen AS betalte til sammen kr 524 252 i leie, og at traktoren ikke ble benyttet i Eilert Støen AS.


Retten fester ikke lit til Støens forklaring om at traktoren opprinnelig ble leaset for snøbrøyting på slamdeponiet og hjemme, men at den ble tatt i bruk på RA2 som erstatning for tilsvarende traktor CL 1068, og at den dessuten var en motytelse mot hans bruk av verkstedet på Berger. Det vises til forklaringen fra Bjørn Holm om at traktoren kom fra Ivar Henriksen gård Stensrud trolig i 2005, og at den før det aldri hadde vært på Berger. Retten finner derfor både Ivar Henriksens og Støens forklaring lite troverdig om at Ivar Henriksen ikke hadde noen rolle i denne leasingen og i det senere salget til VA Drill for kr 5 000 i mars 2000. Det vises også til at retten har funnet bevis for Ivar Henriksens sentrale rolle i tilknytning til overføring av gjenstander og driftsmidler til VA Drill, herunder salg av boremaskinen og månedlig fakturering av maskinleie på slamplassen. Retten viser ikke minst til at Henriksens selskap Unitrade, har mottatt betydelige overføringer fra VA Drill. Retten fester derfor heller ikke lit til Pål Henriksens forklaring om at Eilert Støen ville ha traktoren ut av leasing og tilbød ham å få kjøpe den. Pål Henriksen erkjente at kr 5 000 var en gavepakke, men forklarte at han ikke hadde reflektert over prisen eller over grunnen til at Støen gav bort en traktor. Retten finner ikke dette troverdig.
Retten viser videre til at salget til VA Drill først ble registrert i Autosys 25.11.2004. Dette var samme dag den andre John Deere traktoren CL 1068 ble overført til Ivar Henriksen privat, jf post III B nr 2. Retten finner ikke at denne sammenhengen i tid er tilfeldig.
Det er på det rene at RA2 ikke har lidt noe økonomisk tap ved dette arrangementet. Det er ikke noe vilkår for å kunne dømmes for økonomisk utroskap. Retten har imidlertid funnet det bevist at Ivar Henriksen, gjennom selskapet VA Drill, har mottatt en utilbørlig fordel fra Støen ved å få kjøpe en tre år gammel traktor for kr 5 000. Retten har funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen har vært delaktig i leasingavtalen og det påfølgende salget til VA Drill, og at den utilbørlige fordelen er gitt i anledning hans stilling som leder av RA2. Forholdet er å betrakte som utroskap ved korrupsjon. Det legges også til grunn at Ivar Henriksen var klar over dette og at utroskapet skjedde i vinnings hensikt. Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt økonomisk utroskap ved korrupsjon.
Etter bevisvurderingen finner retten det heller ikke tvilsomt at både Eilert Støen og Pål Henriksen med viten og vilje har medvirket til utroskapet, og var klar over at Henriksen hadde vinnings hensikt. De blir også å domfelle etter tiltalen.
Post I nr 2 (Ivar Thorer Henriksen), post II A nr 2 (Eilert Støen) og post III B nr 7 (Ivar Thorer Henriksen, Eilert Støen) - Fakturering kr 350 000 for forsøk med diverse vekster
Bakgrunn:

Faktura 11.07.2003 fra Felleskjøpet på kr 125 153 inkl mva for diverse landbruksmaskiner ble betalt av Eilert Støen AS. Året etter, den 31.12.04, ble det utstedt en faktura fra Eilert Støen AS til RA2 på kr 350 000. Fakturateksten lød:


Forsøk med diverse vekster

Alfa – alfa – lin – erter – kløver etc.

175 000

175 000”
Påtalemyndigheten har anført at Ivar Henriksen bestilte og mottok dette landbruksutstyret fra Felleskjøpet og at fakturaen fra Eilert Støen AS til RA2 31.12.2004 var fiktiv. Transaksjonen skulle dekke Støens utgifter til landbruksmaskinene og innebar tapping av RA2. Det anføres videre at Henriksens mottak av landbruksutstyr i 2003 til en verdi av kr 125 153 og inndekning av ytelsen gjennom fiktiv faktura til RA2 på kr 350 000, innebærer korrupsjon. Forholdet innebærer også korrupsjon for giveren. Forholdet innebærer dessuten økonomisk utroskap overfor RA2 som uriktig ble belastet for kr 350 000 eks mva.
Ivar Henriksen bekreftet at landbruksutstyret var bestilt av ham og brakt til Stensrud i 2003. Utstyret skulle brukes til linforsøk og videre arbeid med slamforsøk. Kostnadene hadde aldri vært belastet RA2 og inngikk i en privat økonomisk avtale mellom ham og Eilert Støen. De hadde en felles interesse i forsøk med slam for bruk utenom næringskjeden. Henriksen forklarte at noe av utstyret (slåmaskin, harv) ble fraktet til Sør-Afrika i 2003. Henriksen forklarte også at fakturaen fra 31.12.2004 var kompensasjon til Eilert Støen for innsats gjennom 30 år med slamforsøk både på Berger og ute i marka. Årstallene 2003 og 2004 var bare satt opp, og beløpet var fastsatt etter at de hadde snakket sammen om det. Det var behov for å rydde opp i forhold til Eilert Støen før han selv gikk av med pensjon. Utbetalingen til Støen var innenfor hans fullmakter. Styret hadde ikke vært negativt da Henriksen hadde bedt om kr 650 000 til forsøk med lin, men ville ha behovet nærmere presisert. Henriksen bestred at det var noen sammenheng mellom det innkjøpte landbruksutstyret i 2003 og denne fakturaen fra 2004.
Eilert Støen forklarte at han stusset da han fikk fakturaen fra Felleskjøpet, og at han derfor tok kontakt med Henriksen. Støen fikk da forklart at dette landbruksutstyret skulle brukes til forsøk på gården. Henriksen bad ham om å sende faktura på kr 350 000 til RA2 som skulle dekke utstyret og Støens arbeid på gården. Fakturaen skulle også dekke Henriksens arbeid på gården og skulle sendes gjennom Eilert Støen AS fordi Støen skulle være med på arbeidet. I følge Støen opplyste Henriksen at forsøkene og faktureringen gjennom ham var godkjent av styret. Støen forklarte at han ikke hadde noen rolle i forsøkene på gården, men at han skulle stå for kompostering på slamdeponiet. Han forklarte at han hadde fått ”noe svada” fra Jordforsk for å imøtekomme revisors krav om dokumentasjon på kjøp av landbruksutstyret. Støen erkjente at dette burde vært gjort annerledes, men skjønte ikke dette da fakturaen ble sendt. Han gjorde som regel det Henriksen bad ham om.
Retten bemerker:

Retten legger til grunn, slik Eilert Støen har forklart, at Henriksen fikk sendt regningen for det landbruksutstyret han kjøpte på Felleskjøpet sommeren 2003 til Eilert Støen AS, og at RA2 ble belastet for dette ved fakturaen ett og et halvt år senere.


Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om grunnlaget for fakturaen til RA2. Det er ikke holdepunkter for at Eilert Støen AS verken har utført slikt arbeid for RA2 som fremgår av fakturateksten, eller noe annet arbeid for de kr 350 000 han har fakturert for. Retten legger derfor til grunn at fakturaen er fiktiv. Retten finner det heller ikke tvilsomt at det var Henriksen som tok initiativ til faktureringen, og at han bestemte både beløp og tekst. Denne fiktive faktureringen er klart i strid med RA2s interesser og skjer med viten og vilje. Retten finner det også bevist at formålet med den fiktive faktureringen var å tappe RA2 i vinnings hensikt.
Det er videre klart at Eilert Støen ved å utferdige den fiktive fakturaen, har medvirket til utroskapet mot RA2, og at formålet var å tappe RA2. Retten finner det bevist at Støen var klar over dette. Støen kan ikke høres med at han først i ettertid skjønte hva han hadde medvirket til. Retten har i vurderingen lagt vekt på at Støen i en årrekke har bistått Ivar Henriksen i hans utroskapshandlinger overfor RA2. Det er videre på det rene at han samme dag, 31.12.2004, utferdiget en annen fiktiv faktura til RA2 på samme beløp, jf post III B nr 8. Støen medvirket denne siste dagen i 2004 til at RA2 urettmessig ble belastet med kr 700 000.
Retten finner at både objektive og subjektive vilkår er oppfylt for både Henriksen og Støen. Ivar Henriksen domfelles for grov økonomisk utroskap mot RA2 og Eilert Støen for medvirkning til dette.
Spørsmålet er om begge også kan dømmes for korrupsjon, slik påtalemyndigheten har anført. Retten finner det bevist at Henriksen har fått dekket landbruksutstyr til kr 125 153 av Eilert Støen AS. Dette er en utilbørlig ytelse gitt i anledning Henriksens stilling som leder av RA2, og handlingen har vært skjult for hans arbeidsgiver RA2. Retten finner det bevist at både Henriksen og Støen har vært klar over dette. Forholdet er å anse som korrupsjon. Korrupsjonene er grov på grunn av den utilbørlige fordelens størrelse, samt at fordelen innebar brudd på den særlige tillit til Ivar Henriksen som leder av RA2. Handlingen skjedde etter ikrafttredelse av straffeloven § 276 a, og de tiltalte blir å domfelle for korrupsjon.
Retten legger til grunn at Ivar Henriksens utroskapshandling overfor RA2 og Eilert Støens medvirkning til denne, gjelder fiktiv fakturering ved årsskiftet 2004/2005. Korrupsjonshandlingen er riktignok et bevis for at Henriksen hadde vinnings hensikt i relasjon til utroskapet, men retten anser Støens dekning av utgifter til Henriksens landbruksutstyr for å være en annen handling enn utroskapet. Korrupsjonshandlingen gjelder et annet og lavere beløp enn utroskapshandlingen. Det er videre på det rene at korrupsjonshandlingen var fullbyrdet sommeren 2003, et og et halvt år før utroskapet fant sted.
Retten har derfor kommet til at de tiltalte både kan dømmes for økonomisk utroskap og korrupsjon i realkonkurrens. Straffeloven § 275 tredje ledd er ikke til hinder for dette.

Post I nr 1 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen), post II A nr 1 (Eilert Støen) og post III A nr 1 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen, Eilert Støen) – Overfakturering ved drift av slamdeponi
Bakgrunn:

Den 10.12.1991 ble det inngått avtale om drift av slamdeponi mellom RA2 og Eilert Støen AS. Avtalen er betegnet som en tilleggsavtale til avtale 5.01.1985 om transport av slam. Transportavtalen skulle løpe i fem år, mens tilleggsavtalen skulle løpe til 2000. Både den opprinnelige transportavtalen og tilleggsavtalen er underskrevet av Ivar Henriksen og Eilert Støen, samt daværende styreformann i RA2, Odd Krogstad. Etter avtalen skulle Eilert Støen AS fakturere RA2 kr 130 000 eks mva pr måned for drift av mellomlagringsplass for kompostering av slam i Rolf Olsens vei i Skedsmo eller annet anvist sted. Beløpet er senere oppjustert til kr 147 000 eks mva. Påtalemyndigheten har anført at Ivar Henriksen handlet i strid med RA2s interesser ved at han besørget at RA2 ble overfakturert av Eilert Støen AS med minst kr 16 186 000 eks mva, ved at det ble utstedt uriktige fakturaer til drift av slamdeponi i perioden 1994 - 2005. Fakturering over kr 25 000 pr måned er overfakturering. Handlingen innebar fullbyrdet utroskap.


Det er videre på det rene at VA Drill AS i perioden 2000 – 2005 har fakturert Eilert Støen AS for ca. kr 127 000 eks mva pr måned for leie av anleggsmaskiner. Det foreligger ingen skriftlig avtale mellom VA Drill og Eilert Støen AS om slik leie. Fakturaer for seks måneders leie i 2005 på til sammen kr 762 000 eks mva er ikke betalt. Påtalemyndigheten har anført at VA Drill i perioden 2000 – 2005 mottok kr 8 994 800 fra Eilert Støen AS ved at VA Drill sendte uriktige fakturaer til Eilert Støen AS for leie av maskinelt utstyr for drift av slamdeponi og annen anleggsvirksomhet. Overføringer etter 4. juli 2003, som er ikrafttredelsesdato for straffeloven § 276a, jf. § 276 b, er utilbørlige fordeler som rammes av de nye bestemmelsene om korrupsjon. Overføringene utgjorde til sammen kr 2 667 000 eks mva. I tillegg sendte VA Drill fakturaer til Eilert Støen AS på kr 762 000 som ikke ble betalt.
Eilert Støen AS overførte 14.04.1998 kr 381 075 til Keith Gradwell i Sør-Afrika. Overføringen er i Eilert Støen AS’ regnskap oppført som forskudd ved kjøp av eiendom. I telefaks 03.08.1998 anmodet Eilert Støen Kreditkassen om ytterligere overførsel av Rand 3 630 000 til Unitrade i Sør-Afrika. Det foreligger en udatert låneavtale med lånebeløp på Rand 3 303 512 mellom Unitrade som låntaker og Eilert Støen AS som långiver. Påtalemyndigheten har anført at låneavtalen er fiktiv og at Unitrade i 1998 mottok kr 4 880 460 fra Eilert Støen AS fordekt som lån. Dette innebar overføring til et selskap Ivar Henriksen kontrollerte.
Ingen av de tiltalte har erkjent straffeskyld etter tiltalen på disse postene. Ivar Henriksen og Eilert Støen har forklart at avtalen om drift av slamdeponiet var forretningsmessig og basert på realistiske forutsetninger om kostnader ved drift av en slik mellomlagringsplass for slam. Pål Henriksen har forklart at faktureringen fra VA Drill til Eilert Støen AS var knyttet til utleie av maskiner både på slamplassen og for øvrig. Ivar Henriksen har bestridt at han var involvert i denne leieavtalen under henvisning til at dette var et forhold mellom de to eierne av Eilert Støen AS. Eilert Støen har forklart at han hadde ønske om å avvikle sitt engasjement i driften av slamplassen, og at han derfor solgte maskiner og utstyr rimelig til VA Drill. Han forklarte at leiebeløpet på kr 127 000 fremkom som månedsinntekten fra RA2 på kr 147 000 med fradrag av kr 20 000, som var det han selv måtte ha for å drive plassen. Støen oppfattet det slik at VA Drill med dette i realiteten hadde overtatt driften av slamdeponiet, uten at det formelle var ordnet opp i. Et lenge bebudet generaloppgjør mellom han og Ivar og Pål Henriksen var ikke kommet i stand.
Retten bemerker:

Mellomlagringsplassen i Rolf Olsens vei ble anlagt for å løse RA2s økende problemer med å bli kvitt avfallsproduktet slam, særlig etter at det ble forbudt å kjøre det direkte til søppelfyllplasser. Avtalen fra 1991 mellom RA2 og Eilert Støen AS er en fastprisavtale om drift av mellomlagringsplassen. Det sentrale spørsmål er om avtalen er inngått i strid med selskapets interesser og i uberettiget vinnings hensikt.


Forsvarerne har anført at den inngåtte avtalen må måles opp mot markedspris på tilsvarende tjenester, men at det trolig ikke var realistiske alternativer da kontrakten ble inngått. Det er fremlagt sammenligninger med pris i et forprosjekt fra 2003 for sentral slambehandling for Nedre Romerike (ANØ-Rapport 45/03). Det er også vist til tilbud fra Lindum Ressurs og Gjenvinning fra 2004 (ANØ-Rapport 4/2004). Henriksen har i sin forklaring sammenliknet med priser fra Bekkelaget renseanlegg. Retten er ikke uenig i at pris på alternative løsninger i markedet kan være et moment i vurderingen av spørsmålet om overfakturering.
På bakgrunn av Henriksens forklaring og den fremlagte dokumentasjon, legger retten til grunn at det ikke ble innhentet noe anbud eller prisoverslag fra andre mulige leverandører enn Eilert Støen AS, verken ved inngåelsen av avtalen i 1991 eller ved forlengelsen i 1998. En sammenlikning med alternative løsninger forutsetter at alternativene både i tid og innhold er sammenlignbare, noe retten ikke finner er tilfellet når det gjelder de alternativer som er presentert fra forsvarernes side. Beregningene i forprosjektet fra 2003 gjelder frilandskompostering av slam. Slik kompostering består i å legge ut slam i ranker, dekke rankene med bark, vende rankene og tilsette bark eller lignende og sikte ferdig kompost. Dette er ikke direkte sammenlignbart med den tjenesten som ble utført på slamdeponiet, som i hovedsak besto i å legge kalket slam i haug og tildekke dette med bark. Retten kommer tilbake til dette, men viser her til Støens forklaring om at det totalt ble kompostert kun ca 3500 tonn slam i hele perioden. Når det gjelder sammenlikningen med Lindum og Bekkelaget, viser retten til at disse tjenestene innebar en endelig avsetning av slammet. Det er noe mer enn mellomlagring. Retten bemerker at avtalen med Eilert Støen AS like gjerne kunne sammenliknes med hva det ville koste for RA2 å utføre de relativt enkle oppgavene i egen regi med eget mannskap og utstyr. Retten er etter dette kommet til at forsvarernes anførsel knyttet til markedsprisen tillegges begrenset vekt.
Forsvarernes anførsler knyttet til manglende påberopelse av ugyldighet ved tilblivelsen, og at det ikke er påstått grunnlag for prisrevisjon, kan ikke føre frem. En slik tilnærmingsmåte forutsetter at avtalen er inngått mellom to uavhengige parter som har hatt sine respektive selskapers interesser for øyet. Ut fra bevisførselen anser ikke retten at dette er tilfellet hva gjelder avtalen om drift av mellomlagringsplassen i Rolf Olsens vei. Det legges til grunn at det var tette bånd mellom de to selskapene og deres ledere. Både Henriksen og Støen har forklart om maskiner som ble brukt om hverandre, om Støens vederlagsfrie bruk av verksted og lokaler på Berger og RA2s bruk av Bruseveien 15. Det er videre på det rene at Støen har leaset traktorer som har vært brukt vederlagsfritt på Berger eller av Ivar Henriksen privat, jf. post III B nr 2 og III B nr 10. På midten av 1990 tallet var RA2 dessuten etter hvert blitt Eilert Støens AS’ eneste oppdragsgiver. Tidligere styreleder Krogstad hadde oppfattet Støen som ”fast inventar” og på en måte en del av staben på RA2. Retten finner det dessuten påfallende at Ivar Henriksen økte prisen på transport av slam fra kr 10 til kr 70 per tonn kun gjennom en påtegning på denne avtalen fra 1985.
Det sentrale i vurderingen av om det foreligger overfakturering, er om Ivar Henriksen handlet i strid med RA2s interesser ved inngåelsen av tilleggsavtalen med Eilert Støen AS i 1991. Retten har konkludert med at avtalen ikke ble inngått på ordinære forretningsmessige vilkår mellom to uavhengige selskaper. Det må derfor tas utgangspunkt i en vurdering av den avtalen som faktisk ble inngått, og innholdet i hvilke tjenester som skulle leveres. Kostnaden ved innsatsfaktorene arbeid og utstyr er derfor sentrale momenter. Det må også tas hensyn til kapitalkostnader, risiko og en normal fortjeneste til Eilert Støen AS. Retten legger til grunn at det i tillegg må tilstås en viss skjønnsmargin i forhold til hva som anses for å være straffbar overfakturering. Tiltalen gjelder først fra 1994, og det er dermed av betydning at partene på det tidspunktet hadde fått mer erfaringer om den tjenesten som ble levert enn ved inngåelsen i 1991.
Retten legger til grunn at avtalen var initiert av Henriksen. Eilert Støen ble forespurt fordi hans firma allerede hadde kontrakt på transporten av slammet og andre oppdrag for RA2. Månedsleien synes å ha blitt fastsatt av Henriksen og Støen i fellesskap. Begge har forklart at det ble gjort undersøkelser i markedet, men det foreligger ingen beregninger som kan kaste lys over vurderingene bak prisfastsettelsen. Det ble som nevnt ikke innhentet anbud fra andre interessenter. Avtalen ble ikke formelt behandlet i styret, men etter det opplyste ble den nevnt på slutten av et styremøte. Styreleder Krogstad hadde fullmakt til å inngå avtale alene, men retten finner det påfallende at en langsiktig avtale av et slikt omfang ikke ble fremlagt for et samlet styre som egen sak, og med en nærmere begrunnelse både for avtalen og den pris som ble fastsatt. Dette ikke minst sett på bakgrunn av en rapport fra 1987 om kostnader ved en fremtidig slamplass og styrets behandling av denne i 1989. Det vises til omtale senere i fremstillingen.
Krogstad forklarte at månedsprisen for drift av slamdeponiet ble fastsatt ut fra tilsvarende pris på Rælingen kommunes avfallsplass på Nes gård. Etter de opplysninger Krogstad hadde fått fra Henriksen, var denne plassen sammenlignbar både med hensyn til kvantum og behov for mannskap og maskiner. Etter Krogstads forklaring var det to mann i fulle stillinger og tre maskiner. Mye taler for at Krogstad ble forledet av Henriksen i forkant av hans signering av slamkontrakten. Krogstad forklarte for øvrig at han ikke hadde vært i kontakt med Støen i forbindelse med avtalen.
Månedsleien på avfallsplassen på Nes gård var i august 1989 beregnet til kr 95 000, dvs kr 35 000 lavere enn den fastsatte månedsleien i Rolf Olsens vei to år senere. Dette er i seg selv en indikasjon på overpris selv hensyntatt prisstigning, da prisen ble satt betydelig høyere enn forutsetningene om pris tilsvarende Nes, som ble presentert for styreformann Krogstad. Etter rettens oppfatning er det videre klart at både arbeidsoppgavene og arbeidsomfanget på Nes ikke er direkte sammenlignbare med mellomlagringsplassen. Mottak, håndtering av søppelavfall for permanent lagring med årlig utskifting av sigevannsfilter, er noe annet enn kun mottak av slam for mellomlagring , tildekking, kompostering og opplastning for transport til permanent plassering. I motsetning til mellomlagringsplassen, skulle avfallsplassen på Nes være åpen for publikum i vanlig arbeidstid med en langdag i uken. Ut fra Krogstad forklaring synes også maskinbehovet å ha vært lavere på slamdeponiet enn på avfallsplassen på Nes.
Ivar Henriksen forklarte at han hadde regnet på kostnadene for en slamplass, men at det ikke ble utarbeidet noen skriftlig beregninger i forkant av avtalen med Støen. Retten finner det påfallende at Henriksen ikke nevnte en rapport fra desember 1987 utarbeidet av RA2 og Østlandskonsult AS, der årskostnad for slamplass samlokalisert med søppelfylling på Nes var stipulert til kr 700 000. Rapporten ble fremlagt under hovedforhandlingen av NRV/RA2s prosessfullmektiger. Denne var i sin tid blitt presentert for styret i RA2, som i desember 1989 vedtok ikke å gå videre med planene. Selv om heller ikke disse tjenestene er fullt ut sammenlignbare, viser rapporten at det faktisk var regnet på kostnader i RA2 kort tid før inngåelsen av avtalen med Støen, og at Ivar Henriksen hadde vært med på utarbeidelsen. Rapporten viser dessuten at kostnadene korrigert for prisstigning fra 1987, var betydelig lavere enn årskostnaden for driften av slamdeponiet i Rolf Olsens vei.
I mangel av skriftlig dokumentasjon på hvilke kalkyler som lå til grunn for en månedsleie på kr 130 000, må retten ta utgangspunkt i hvilke oppgaver Eilert Støen AS etter avtalen var forpliktet til å utføre, for å ta stilling til spørsmålet om det forelå overfakturering. I avtalen het det om arbeidsoppgavene:
Legge ut avvannet slam i ranker.

Dekke rankene med bark.

Vende rankene og blande inn tilslagsmateriale, bark, leire o.s.v.

Solde ferdig kompost.

Opplessing for borttransport.

Vedlikeholde komposteringsområde og veier.
Arbeidsmengden på slamplassen varierte gjennom året. I enkelte perioder kunne det kalkede slammet fra RA2 kjøres direkte til bøndene, mens det i andre perioder helt eller delvis måtte kjøres til mellomlagring i Rolf Olsens vei. Arbeidet ble utført av Støen selv og sjåførene Yngve Vaslestad, Morten Nilsen og Tore Akselsen. Vaslestad var ansatt i perioden 1989 – 1995 og Akselsen i perioden 1995 – 2005. I 1996 ble det ansatt ytterligere en sjåfør, Morten Nilsen. Sjåførene kjørte både slam direkte ut til bøndene og til slamplassen for mellomlagring. Akselsen forklarte at det var Nilsen som i hovedsak utførte arbeidet på slamplassen, og at Eilert Støen var der sporadisk. Sjåførene forklarte at de også ofte selv utførte arbeidsoppgavene på slamplassen etter transporten fra RA2 ved å legge slammet i hauger og dekke det til med bark. De mente å ha god oversikt over det arbeidet om ble utført der. I vurderingen av arbeidsomfanget på slamplassen legger retten derfor stor vekt på sjåførenes forklaringer om at det daglig i gjennomsnitt ble utført arbeid av en mann på 1 til 1 ½ time på slamplassen. Noen dager var det mer, og andre dager ble det ikke arbeidet der i det hele tatt.
Etter avtalen skulle følgende maskiner holdes av Eilert Støen AS på slamplassen: stor hjullaster, soldeverk, aggregat min 35 kw og kontor/spisebrakke. Etter bevisførselen legger retten legger til grunn at det til enhver tid ble brukt en hjullaster til håndtering av slam på slamplassen. Fra 1995 var dette en CAT 950 som ble leaset av Eilert Støen AS. Før anskaffelsen av denne hjullasteren ble det brukt en CAT 980. I følge Akselsens forklaring ble denne CAT 980 stående da den nye CAT 950 kom i slutten av 1995, og den ble senere solgt. Det legges videre til grunn at det i store deler av perioden ikke var noen spisebrakke på slamplassen, jf. Støens forklaring om at han og sjåførene fikk spise på Berger. Akselsen, som ble ansatt i juni 1995, forklarte at det ikke var noen brakke der. Vaslestad svarte også benektende på at det var noen brakke på plassen. Når det gjelder soldeverk/sikteverk, viser retten til forklaringene fra sjåførene Vaslestad og Akselsen om at bruken av dette særlig var knyttet til jordproduksjon rundt Skedsmo rådhus og tinghuset som skjedde før 1995, og rundt administrasjonen i NRV/RA2, som Akselsen anslo var i 1996/1997. Det vises til Støens forklaring om at hans sikteverk var blitt demontert og lagt på Berger i 1997/98. Vaslestad, som skrev dagbok og derfor var presis i sine tidsangivelser, tidfestet dette til 1995. Retten legger etter dette til grunn at Eilert Støen AS ikke stilte noe sikteverk til disposisjon på slamplassen etter 1995, slik avtalen forutsatte. I den grad det ble utført produksjon av jord etter 1995, ble dette gjort med RA2s sikteverk på Berger. Aggregat ble bare benyttet sammen med soldeverket, og er således ikke stilt til disposisjon etter 1995.
Tilleggsavtalen inneholdt ikke noen angivelse eller forutsetninger knyttet til hvilken mengde slam som skulle behandles. Støen påtok seg derfor en risiko for økning av slammengden. Det er ikke urimelig at en slik risiko reflekteres i prisen på tjenesten. Retten anser imidlertid at denne risikoen kun må være knyttet til slam fra RA2. Det vises til at transportavtalen fra 1985 og den tilhørende tilleggsavtalen gjaldt ”kalket slam fra renseanlegget RA-2”, jf. punkt 1. Mottak av slam fra Fet og Nittedal kan derfor ikke brukes som argument for berettigelsen av høyere månedsleie. Ut fra bevisførselen legger retten for øvrig til grunn at slammengden fra RA2 til mellomlagringsplassen var relativt stabil gjennom hele perioden og utgjorde ca 10 000 tonn årlig.
Det at månedsleien ikke ble indeksregulert, slik det var fastsatt i avtalen, er ikke nødvendigvis noe bevis for at det var en god avtale for RA2. Manglende indeksregulering kan like mye ses på som et uttrykk for at den ikke bygget på alminnelige forretningsmessige prinsipper, og at partene hele tiden var klar over misforholdet mellom den tjenesten som ble levert og den fastsatte prisen. Det samme kan sies om årsaken til at det ikke ble gjort noen endringer i avtalen etter at slamplassen begynte å motta råslam fra Fet og Nittedal.

Etter det retten finner bevist med hensyn til arbeidsomfang og maskinbruk, anses de fremlagte kostnadsberegningene og de forutsetningene de bygger på fra selskapene for perioden 1994 – 2000, i utgangspunktet for å være realistiske (jf. hjelpedokument 5). Det er da lagt til grunn at Eilert Støen AS har betalt utgifter til diesel og forsikring samt utgifter til vedlikehold i denne perioden. Arbeidskostnaden er beregnet ut fra 1,5 timers daglig arbeid. Retten viser for øvrig til forutsetningene i hjelpedokument 5. Månedskostnaden for drift av slamdeponiet, inkludert 15% fortjeneste, er beregnet til mellom ca kr 15 800 og ca kr 24 600. For å ta høyde for risiko, kapitalkostnader knyttet til driftsmidler Eilert Støen AS etter avtalen var forpliktet til å stille til disposisjon og arbeidsoppgavene Støen selv utførte, har retten kommet til at kostnadene i denne perioden må settes noe høyere enn det som er anført fra påtalemyndigheten. Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at fakturering i perioden 1994 – 1999 over kr 40 000 utgjør overfakturering. En slik overfakturering er i strid med RA2s interesser.


Eilert Støen har forklart, og retten legger til grunn, at det for perioden 2000 – 2005 er en sammenheng mellom faktureringen av RA2 på kr 147 000 og overføringene til VA Drill på kr 127 000 pr måned. Leiebeløpet til VA Drill ble fastsatt som differansen mellom leien til RA2 og det Støen hadde sagt han måtte ha for drift av slamplassen. Denne forklaringen underbygger at fakturaene for maskinleie ikke var uttrykk for noe reelt leieforhold, bortsett fra Støens leie av CAT 950 som ble brukt på slamdeponiet i den aktuelle perioden. Dette var for øvrig hjullasteren han hadde solgt til en betydelig underpris til VA Drill i 2000. Salgsprisen var kr 50 000, mens hjullasteren ble solgt i 2007 for kr 310 000. Ut over hjullasteren, er det ikke holdepunkter for at Eilert Støen AS leide andre maskiner av VA Drill verken på slamdeponiet eller andre steder. Retten fester ikke lit til forklaringen fra Pål Henriksen om at det også ble utleid andre maskiner til Eilert Støen, og at dette skulle være maskiner han hadde overtatt fra Maskindrift AS. Pål Henriksen var for øvrig uklar på hvilke andre maskiner det var fakturert for. Ut over de store gravemaskinene var han usikker på hvilke maskiner han faktisk hadde overtatt fra Maskindrift. Retten vektlegger forklaringene til sjåførene Vaslestad og Akselsen om at det kun var den ovennevnte CAT 950 som de siste årene var brukt på slamplassen, og at bruken av sikteverk skjedde før perioden det her er snakk om. Det vises videre til forklaringen fra Bjørn Holm om at de tre Åkermann gravemaskinene fra Maskindrift sto mer eller mindre i ro på Berger, bortsett fra et par korte perioder hvor de to største hadde vært i arbeid på slamdeponiet på 90-tallet. Som tidligere ansatt i Maskindrift, hadde Holm god kjennskap til maskinene derfra. Han hadde og har fortsatt en sentral posisjon i RA2 som sjef på Berger. I den perioden det her er snakk om, hadde Eilert Støen AS ingen andre oppdragsgivere enn RA2.
Retten finner etter dette at det er ført bevis for at faktureringen mellom selskapene for leie av maskiner ikke er noe reelt underliggende forhold. Dette innebærer at faktureringen er fiktiv.

I perioden 2000 til 2005 ble slamdeponiet i Rolf Olsens vei som nevnt drevet for kr 20 000 pr måned. Det er ikke holdepunkter for at arbeidsomfanget var vesentlig redusert i denne femårsperioden i forhold til tiden før, eller at arbeidet på slamplassen ikke ble utført. Retten viser til forklaringene fra Vaslestad og Akselsen om dette. Maskinen som ble brukt var den ovennevnte CAT 950. Retten legger etter bevisførselen videre til grunn at dieselkostnaden knyttet til slamdeponiet ble belastet RA2 i perioden 2001 – 2005. Det vises til forklaringen fra Ivar Henriksens sekretær Inger Margrethe Holter, samt fremlagt dokumentasjon fra Statoil.


Retten finner etter dette å kunne legge til grunn de fremlagte beregningene fra selskapene for perioden 2000 – 2005 med de forutsetningene disse bygger på (jf. hjelpedokument 5). I henhold til disse beregningene ligger månedskostnaden i denne perioden for drift av slamdeponiet inkludert 15% fortjeneste på mellom kr 10 500 og kr 15 500. Dette innebærer at retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at fakturering ut over kr 25 000 pr måned utgjør overfakturering. Månedlig fakturering på kr 147 000 er klart i strid med RA2s interesser.
Handlinger som i objektivt henseende er i strid med RA2s interesser, kan i seg selv ikke begrunne straffeansvar. Det kreves i tillegg at Ivar Henriksen var klar over dette og har handlet i uberettiget vinnings hensikt. Retten finner det ikke tvilsomt at de tre tiltalte har vært klar over at Henriksen har handlet illojalt og i strid med interessene til det selskapet han ledet, og at han har handlet med det formål å oppnå økonomisk vinning for sin private sfære, dvs at han har handlet i uberettiget vinnings hensikt.
Når det gjelder Ivar Henriksen og Eilert Støen, finner retten at omstendighetene rundt avtaleinngåelsen i 1991 sier noe om deres forsett. Det vises til manglende dokumentasjon for hvilket grunnlag avtalen bygger på, og for Henriksens vedkommende at saken ikke ble lagt frem for styret som egen sak med underliggende dokumentasjon. Forlengelsen av tilleggsavtalen i 1998 skjedde dessuten før ordinær utløpstid i 2000. Dette var begge klar over. Henriksen forklarte at forlengelsen før utløpstiden hadde sammenheng med at transportavtalen skulle forlenges. Retten finner ikke den forklaringen troverdig. Dokumentasjonen viser at transportavtalen skulle vært forlenget 01.01.1990 uten at dette skjedde. Transportavtalen ble først forlenget samme dag som tilleggsavtalen i april 1998. Det er ikke holdepunkter for at forlengelsen av verken transportavtalen eller tilleggsavtalen ble fremlagt for styret i RA2 eller styrets leder, som ved inngåelsen. Forlengelsen i 1998 var kun signert av Ivar Henriksen og Eilert Støen. Retten har videre merket seg at forlengelsen av avtalene i april 1998 skjedde samtidig som Støen foretok den første overføringen til Sør-Afrika.
Retten har tillagt Støens overføringer av nesten fem millioner kroner til Unitrade i 1998 betydelig vekt ved vurderingen av skyldspørsmålet, og hvorvidt det forelå vinnings hensikt. Retten er av den oppfatning at låneavtalen mellom Unitrade og Eilert Støen AS ikke er uttrykk for noe reelt låneforhold mellom de to firmaene. Bare det at en avtale som gjelder et så stort beløp ikke er datert, kan være en indikasjon på dette. Avtalen sier heller ikke noe om sikkerhet. Det synes videre å være på det rene at det verken er betalt renter eller avdrag på lånet, til tross for klausul om årlig rente på 6%. Låneavtalen er videre uklar med hensyn til forfallstidspunkt både når det gjelder hovedstol og renter, og lånet ble ikke oppgjort da Støens aksjer i Unitrade ble overført vederlagsfritt til Ivar Henriksen i 2001. Ivar Henriksen kan ikke høres med at dette var et forhold mellom ham og Eilert Støen. Retten anser at både låneavtalen og omstendighetene rundt overføringene til Sør-Afrika i april og august 1998 er uttrykk for at Støen ikke oppfattet seg som eier av de pengene han overførte til Unitrade.
Retten legger videre vekt på at det i perioden etter 2000 ble overført betydelige beløp fra VA Drill og Pål Henriksen til Unitrade. I henhold til oppstillingen innledningsvis, dreier det seg om overføringer fra VA Drill på ca 4,25 millioner kroner. Det er ikke avgjørende om dette er rene pengeoverføringer eller lån, slik Pål Henriksen har hevdet er tilfellet for deler av beløpet. Retten fester ikke lit til Ivar Henriksens forklaring om at han ikke var kjent med VA Drills fakturering av Eilert Støen AS for maskinleie. Både de tette båndene mellom far og sønn generelt, tilknytningen mellom Ivar Henriksen og VA Drill og ikke minst de betydelige overføringene til Unitrade, underbygger hans kjennskap til faktureringen. Retten finner ikke Ivar Henriksens forklaring troverdig om at han ikke blandet seg inn i forholdet mellom Støen og sønnen. Formuleringer og tall i hans håndskrevne notat funnet på Stensrud gård (dok 8-32), viser at han hadde langt mer detaljert kunnskap om VA Drill enn han har forklart seg om. Ivar Henriksen er i dag eneeier av selskapet Unitrade som eier farmer i Sør-Afrika til en antatt verdi på 25 – 30 millioner kroner. Han har selv kun overført ca kr 200 000 til Unitrade, jf oversikten innledningsvis. Retten kan vanskelig se hvordan dette kan forklares med annet enn at Ivar Henriksen til fulle oppnådde sitt formål om tapping av RA2 i egen vinnings hensikt.

Retten finner det ikke tvilsomt at Støen, i likhet med Ivar Henriksen, var klar over at avtalen om drift av slamdeponiet ikke bygget på alminnelige forretningsmessige prinsipper, og at det ikke bare var snakk om å ha gjort en god avtale for Støens vedkommende. Støen kan ikke høres med at det ikke ble overfakturert fordi det ble sendt fakturaer i henhold til kontrakten. Det var uomtvistelig svært tette bånd mellom Eilert Støen AS og RA2 i den perioden tiltalen gjelder. Gjennom hele 1990 tallet var RA2 så godt som eneste oppdragsgiver for Eilert Støen AS, fra ca 2000 den eneste. Også andre disposisjoner, slik som Eilert Støen AS’ langvarige vederlagsfrie utlån av sin eiendom i Bruseveien 15 i Flateby til Henriksen, leasing av traktorer til bruk på RA2 og for Henriksen privat, er eksempler blant mange, som gir uttrykk for svært nære relasjoner.


Retten legger til grunn at overføringene til Sør-Afrika og låneavtalen med Unitrade er klare uttrykk for at Støen ikke oppfattet alle inntektene fra slamdeponiet som sine egne. Retten anser at det har formodningen mot seg at Eilert Støen skulle overføre nærmere fem millioner kroner fra sitt transportselskap til et for ham ukjent selskap i Sør-Afrika, uten noen form for dokumentasjon av prosjektet og uten noen form for sikkerhet, dersom dette var midler som tilhørte Eilert Støen AS. Støen hadde drevet selvstendig næringsvirksomhet innen transportsektoren uten tap i en årrekke og kan ikke høres med at han baserte millionoverføringen kun på stor tillit til Henriksen.
Retten utelukker ikke at Støen kan ha ønsket å avslutte slamkontrakten etter at VA Drill kom inn i bildet fra 2000, eller av helsemessige grunner, og at han har følt et visst press til fortsatt å være med på opplegget. Det er imidlertid et faktum at han forsatte å fakturere RA2 helt frem til saken kom opp høsten 2005. Han honorerte også i denne perioden fiktive fakturaer fra VA Drill og bidro dermed til slusing av penger fra RA2 til den såkalte Henriksen-sfæren. Først i en periode i 2005 nektet han å betale fakturaene fra VA Drill. Retten viser videre til at Støens troverdighet er svekket gjennom hans mangeårige medvirkning til Ivar Henriksens mange utroskap overfor selskapene.
Gjennom sin aktive deltakelse finner retten det utvilsomt at Pål Henriksen har ytet en medvirkning til videreføring av overfaktureringen av RA2. Eilert Støen AS’ fakturering var en avgjørende premiss for VA Drills egen fiktive fakturering for maskinleie. Pål Henriksen har ved sin handlemåte tilskyndet utroskapet og styrket sin far, Ivar Henriksen, i hans forsett.
Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen var klar over misforholdet mellom den tjenesten som ble utført på mellomlagringsplassen og den prisen som ble betalt, og at han således med viten og vilje har handlet i strid med RA2s interesser med formålet personlig vinning. Retten finner det likeledes bevist at Eilert Støen og Pål Henriksen var klar over dette og at de har medvirket til Ivar Henriksens forsettlige utroskap, og at de var klar over hensikten. Dette gjelder for Ivar Henriksen og Eilert Støen for hele perioden fra 1994 til 2005 og for Pål Henriksen for perioden fra og med 2000. Ivar Henriksen blir derfor å dømme for grovt økonomisk utroskap og Eilert Støen og Pål Henriksen for medvirkning til dette.
Retten finner det bevist at det gjennom VA Drills fiktive fakturering av maskinleie har vært gitt en utilbørlig fordel til Ivar og Pål Henriksen, og at dette skjedde i anledning Ivar Henriksens stilling som leder av RA2. Fordelen er utilbørlig både ut fra den betydelige verdien, at fordelen er brudd på den særlige tillit Ivar Henriksen hadde som leder av de offentlig eide selskapene NRV/RA2 samt at fordelen var holdt skjult for selskapet. Retten finner også at det er ført bevis for at Eilert Støen var med på opplegget for å sikre fortsatt forretningsforbindelse mellom sitt transportselskap og RA2. Selv om Støen skulle ha ønsket å avslutte slamkontrakten i 2000, er det et faktum at han gav slike utilbørlige fordeler til Henriksen-sfæren helt frem til 2005. Det er ikke holdepunkter for at Støen også ønsket å avslutte transportkontrakten. RA2 hadde lenge vært den eneste forretningsforbindelsen til Eilert Støen AS, og han var derfor avhengig av et fortsatt godt forhold til Ivar Henriksen. Retten legger til grunn at alle de tre tiltalte var klar over at fordelene var utilbørlige.
Straffeloven § 275 om utroskap kommer ikke til anvendelse på en handling som går inn under korrupsjonsbestemmelsene (straffeloven §§ 276 a og 276 b). Det vises til rettens innledende bemerkning om dette. For at bestemmelsene skal kunne anvendes i realkonkurrens, slik påtalemyndigheten har anført, må retten komme til at forholdet gjelder to separate handlinger. Retten anser at VA Drills fakturering av Eilert Støen AS for maskinleie er en annen handling enn overfaktureringen av RA2. Utroskapet mot RA2 er en fullbyrdet straffbar handling uavhengig av om gevinsten ved utroskapet videreføres til Henriksen-sfæren, selv om videreføringen til VA Drill kan kaste lys over om Ivar Henriksens hadde vinnings hensikt. Det er på det rene at det formelt sett er ulike aktører i utroskapshandlingen og korrupsjonshandlingen, selv om personene er de samme. Forholdenes nærhet i tid og den nære tilknytningen mellom dem, kan imidlertid tale for de må betraktes som en handling. VA Drills fakturering av Eilert Støen AS har sammenheng med overfaktureringen av RA2. På den annen side er det ikke noe i veien for at VA Drill kunne fakturert for fiktiv maskinleie uten at Eilert Støen AS hadde fått overført penger på forhånd gjennom utroskapet mot RA2. Retten viser dessuten til at Ivar og Pål Henriksen er tiltalt for korrupsjon av et høyere beløp enn Eilert Støen, fordi Støen nektet å betale regninger for maskinleie i 2005 på kr 762 000. Støen medvirket således til utroskapshandlingen i denne perioden, men avsto fra korrupsjonshandlingen.
Retten er etter en samlet vurdering kommet til at bestemmelsene kan anvendes i realkonkurrens. De tiltalte Ivar Henriksen, Eilert Støen og Pål Henriksen blir derfor også å dømme i henhold til tiltalen for korrupsjon. Forholdet er grovt på grunn av den store verdien og at det er brudd på den særlige tillit til Ivar Henriksen som leder av RA2.
Yüklə 1,22 Mb.

Dostları ilə paylaş:
1   ...   8   9   10   11   12   13   14   15   ...   18




Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©muhaz.org 2024
rəhbərliyinə müraciət

gir | qeydiyyatdan keç
    Ana səhifə


yükləyin