Nedre Romerike tingrett

Post IV B nr 10 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen) – Møbler
Bakgrunn:

Unitrade solgte møbler og gardiner til VA Drill for til sammen Rand 510 000 (ca kr 481 670), jf faktura 11.11.2002 og 19.12.2003. Betalingene ble belastet VA Drill 13.12.2002 med kr 206 300 og 08.01.2004 med kr 275 370.

Det samme partiet møbler og gardiner ble ved faktura nr 129 datert 12.12.2003 solgt fra VA Drill til Ing. Øivind Andersen for kr 600 543. Andersen driver et firma som utfører bygningsmessige arbeider og prosjektering for NRV/RA2. Selskapene er firmaets hovedoppdragsgiver. I fakturaen er det angitt at Andersens bestillinger ble foretatt i tidsrommet februar – april 2003. Fakturaen ble betalt 21.01.2004.
Møblene og gardinene ble ved faktura 05.01.2004 solgt videre fra Øivind Andersen til NRV for kr 630 000. Varene ankom Norge sommeren 2005. Den 01.10.2005 ble det utstedt en kreditnota fra VA Drill til Øivind Andersen, der faktura nr 129 ble kreditert i sin helhet.
Påtalemyndigheten har anført at transaksjonene rundt kjøp av møbler og gardiner innebar utroskap mot NRV fordi det ikke var noen plausibel grunn til at NRV skulle kjøpe møbler og gardiner i Sør-Afrika. Eneste formålet med anskaffelsen var å kanalisere midler til Unitrade. Dette var et tilsvarende arrangement som kjøp av Cemo- og Crownpumpene fra Sør-Afrika. Påtalemyndigheten har vist til at møblene er solgt gjennom en rekke ledd for å skjule at Ivar Henriksen både var selger og kjøper. Arrangementet innebar en ren tapping av NRV.
Ivar Henriksen forklarte at møbler og gardinene opprinnelig var kjøpt inn til bruk i Unitrade, men at det senere ble bestemt at de kunne brukes i forbindelse med opprustning av Haugelifjell. Møblene ble solgt til VA Drill fordi det var hensiktsmessig å få hjelp til dette.
Pål Henriksen forklarte at VA Drill kjøpte møblene fordi han ble bedt om å ta dem inn til Norge av faren. Det var to forsendelser, en høsten 2002 og en sommeren 2005. Den første kom uten at Pål Henriksen var informert om det. Den siste forsendelsen med bl.a. gardiner skulle være til Haugelifjell. Pål Henriksen bestred at han kjente innkjøpsprisen i Sør-Afrika eller at varene var kjøpt inn. Han mente VA Drill hadde rett til prispåslag for arbeidet som ble gjort og kostnader til frakt og spedisjon. Han forklarte at det var Øivind Andersen som hadde tatt kontakt med VA Drill for å få kjøpe møblene til opprustning av Haugelifjell.
Retten bemerker:

Retten legger til grunn at Unitrade kjøpte inn møbler og gardiner i Sør-Afrika i april 2002 for Rand 136 720 (14-7-1). Dette er de samme møblene som ble solgt fra Unitrade til VA Drill 11.11.2002 for Rand 250 000. Dokumentasjonene viser at Ivar Henriksen 15.02.2002 signerte for kjøp av ytterligere møbler for Rand 47 930 (14-7-2), og at det i april 2003 ble kjøpt gardiner/stoffer for Rand 125 659. Sistnevnte to fakturaer utgjorde ca Rand 174 000, som Henriksen bekreftet hadde sammenheng med Unitrades faktura 19.03.2003 til VA Drill på Rand 260 000. Retten legger etter dette til grunn at møbler og gardiner ble innkjøpt i Sør-Afrika for ca Rand 310 000 og videresolgt til VA Drill for Rand 510 000, dvs med et påslag på Rand 200 000. Prisen til VA Drill utgjør samlet kr 481 670, jf kontoutdrag fra VA Drill. Ut fra forklaringene til Ivar og Pål Henriksen legger retten til grunn at denne prisen ble bestemt av Ivar Henriksen. Både salget til sønnens selskap og de store prispåslagene uten reelt grunnlag, tilsier at salget fra Unitrade til VA Drill ikke var en ordinær forretningsmessig transaksjon.

Det er videre på det rene at de samme møblene og stoffene ble videresolgt fra VA Drill til Øivind Andersen for kr 600 543. Andersen fakturerte tre uker etter NRV med kr 630 000 for de samme møblene. Ut fra Andersens forklaring legger retten til grunn at a-konto fakturaen 05.01.2004 gjaldt møblene og gardinene med tillegg av noe arbeid for skisser, samt påslag på 3-4%. I vedlegg til fakturaen summerer møblene og gardinene seg til kr 612 000, og retten legger til grunn at dette var beløpet NRV betalte. Retten fester ikke lit til Ivar Henriksens forklaring om at en større del av a-konto utbetalingen på kr 630 000 var andre arbeider Øivind Andersen hadde utført for NRV.

Retten legger til grunn at heller ikke salget fra VA Drill til Ing. Øivind Andersen var en ordinær forretningsmessig transaksjon. Det er på det rene at Andersen aldri hadde befatning med møblene. Møblene sto fremdeles innpakket på RA2 da retten var på befaring i oktober 2007. Retten legger videre til grunn at Ivar Henriksen var involvert i salget til Andersen, noe han selv og Andersen har bekreftet. Andersen forklarte at han ikke hadde hatt noe med prisfastsettelsen å gjøre, men at han forholdt seg til Ivar Henriksen. Pål Henriksen forklarte at han fastsatte prisen, men at dette sikkert skjedde etter diskusjon med faren. Retten legger etter dette til grunn at prisen fra VA Drill til Andersen ble fastsatt av Ivar og Pål Henriksen i fellesskap. Uansett er det klart at formuleringene i fakturateksten, som viser til ”tilbud av 03.02.03”, ”bestilling per 04.04.03” og ”tilbud 29.04.03”, ikke er korrekt. Fakturateksten er derved uriktig.

Retten legger etter dette til grunn at salget fra VA Drill til Øivind Andersen kom i stand etter initiativ fra Ivar Henriksen. Det samme gjelder for Andersens påfølgende videresalg til NRV. Retten viser her til Ivar Henriksen og Øivind Andersens forklaringer om at møblene og gardinene var ment for Haugelifjell, og at faktureringen gjennom Andersens firma skjedde fordi Andersen slik Henriksen uttrykte det, skulle ha ansvaret for den ”praktisk utførende delen” av ombyggingen av Haugelifjell.
Det er ikke ulovlig å kjøpe inn møbler til NRV i Sør-Afrika, men i dette tilfellet skjedde salget gjennom flere selskaper, med betydelige påslag i hvert ledd. Dette innebærer at NRV betalte en betydelig høyere pris for møblene og gardinene enn det som var nødvendig. Det er også på det rene at prisøkningen i stor utstrekning tilfalt selskaper som Henriksen eide eller kontrollerte. Møbelkjøpet i Sør-Afrika er derfor ikke noen ordinær forretningsmessig transaksjon, men en transaksjon der Ivar Henriksen både sto som kjøper og selger, og dessuten innkasserte flere hundre tusen kroner i gevinst. Ivar Henriksen kan ikke høres med at han hadde rett til å ta seg betalt for innkjøpet i Sør-Afrika. Retten legger i denne sammenheng derfor heller ikke vekt på at deler av forsendelsen var spesialsydde gardiner til Haugelifjell.
Ivar Henriksens handlinger er klart i strid med NRVs interesser, og innebærer objektivt sett et økonomisk utroskap overfor NRV. Styret i NRV var ikke informert verken om disse transaksjonene eller om hans og sønnens eierskap i Unitrade og VA Drill. Det at kjøpet gikk gjennom Øivind Andersen bidro til at koblingen til Henriksens selskaper ikke ble synlige i NRVs regnskaper og derved vanskelig å oppdage. Retten finner at dette ikke er tilfeldig, men et klart uttrykk for forbrytersk forsett og uberettiget vinnings hensikt hos Ivar Henriksen. Kreditnotaen fra VA Drill til Øivind Andersen etter at saken kom opp, kan også ses på som et uttrykk for at transaksjonen ikke tålte dagens lys.

Ivar Henriksen blir etter dette å domfelle for grovt økonomisk utroskap mot NRV.
Retten legger videre til grunn at Pål Henriksen, som medvirket til handlingen gjennom faktureringen via VA Drill, var klar over at innkjøpet og påslagene var i strid med NRVs interesser, og at Ivar Henriksens formål med transaksjonene var egen økonomisk vinning. I tillegg til hva som ovenfor er lagt til grunn med hensyn til troverdigheten av Pål Henriksens forklaringer, viser retten til at Pål Henriksen var med da møblene ble kjøpt. Han var klar over at dette ble fakturert fra farens selskap Unitrade, og hvilke påslag som var gjort. Pål Henriksen kan ikke høres med at han ikke hadde kjent til detaljene, men at VA Drill var berettiget til prispåslaget på grunn av påløpte utgifter til frakt og rett til fortjeneste. Pål Henriksen blir derfor å dømme for medvirkning til grovt økonomisk utroskap.
Post III B nr 6 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henriksen) – Kjerulfs gate
Bakgrunn:

Det ble i 2004 oppført et tilbygg på Pål Henriksens eiendom i Kjerulfs gate 7 i Lillestrøm. Det ble i den forbindelse tatt ut bygningsartikler fra RA2s lager på Berger til en antatt verdi på minst kr 100 000. Påtalemyndigheten har anført at beløpet eller en vesentlig del av dette, ble benyttet til Pål Henriksens private bolig i Kjerulfs gate 7.

En faktura nr 4174 datert 30.12.2004 fra Teknikk og Anlegg AS til RA2 pålydende kr 273 000 eks mva har følgende tekst: ”Leie av gaffeltruck og teleskoplaster for lasting og transport av plastgraulat og fat/kanner. Juni – des. 04”. Påtalemyndigheten har anført at kr 60 000 av denne fakturaen gjaldt leie av en Komatzu PC 120 gravemaskin som ble benyttet i Kjerulfs gate 7.
I forbindelse med arbeidene i Kjerulfs gate 7 ble det levert og installert elektromateriell. Det er fremlagt fakturaer fra Solar Elektroengros AS for perioden november 2004 – august 2005, som viser at RA2 ble fakturert for elektromateriell på til sammen kr 25 316 eks mva. Påtalemyndigheten har anført at kr 13 250 av dette urettmessig er blitt belastet RA2.
Det er fremlagt en håndskrevet timeliste der det fremgår at Jan Halvorsrud, en elektriker ansatt i RA2, i 2005 har utført 17 timers arbeid med elektrisk installasjon på Pål Henriksens bolig i Kjerulfs gate 7. RA2 fakturerte 22.06.2006 Pål Henriksen med kr 7 947,50 eks mva for dette arbeidet. Fakturaen ble betalt av Pål Henriksen 14.07.2006. Påtalemyndigheten har anført at dette beløpet urettmessig er belastet RA2.
Det ble i oktober 2004 levert betong til Kjerulfs gate 7 fra Skedsmo Betongfabrikk AS. På tre ordresedler 10.10.2004 er betaler oppgitt å være RA2 og leveringssted Kjerulfs gate 7. Dette leveringsstedet er strøket over og erstattet med Berger. Skedsmo Betongfabrikk AS har 20.10.2004 fakturert RA2 for til sammen kr 124 925,50 inkl mva. Av underbilagene til denne fakturaen, som har nr 2408943, fremgår at leverenser til Kjerulfs gate 7 inngår i fakturaen. Påtalemyndigheten har anført at kr 12 548 for betong til Pål Henriksens private bolig urettmessig er belastet RA2.
Retten bemerker:

Etter bevisførselen er det ikke tvilsomt at det ble gjort arbeider på Pål Henriksens privatbolig i Kjerulfs gate 7 av ansatte på RA2. Det vises til Pål Henriksen og Bjørn Holms forklaringer om at Holm gravde ut byggegropen til tilbygget, og til Vaslestads forklaring om at han hadde kjørt søppel og takstein i forbindelse med påbygget. Retten legger til grunn at Ivar Henriksen har gitt tillatelse til bruk av RA2s ansatte og til uttak av materialer på Berger. Det vises til Bjørn Holms forklaring om dette. Det er heller ikke tvilsomt at han har latt sønnen kjøpe inn betong og elektriske artikler gjennom RA2. Ivar Henriksen har ikke bestridt dette.

Det er videre ført bevis for at Holm brukte en Kumatzu gravemaskin utleid fra Teknikk og Anlegg i Kjerulfs gate. Retten viser til Holms forklaring om dette, noe Hallvard Aanonli også bekreftet i retten. Aanonli forklarte at fakturaen 30.12.2004 til RA2 omfattet leie av denne gravemaskinen som var brukt i Kjerulfs gate 7 i siste halvdel av 2004. Han mente Bjørn Holm hadde fått i oppdrag fra Ivar Henriksen å leie gravemaskinen til dette formål. I følge Aanonli var fakturateksten diktert av Ivar Henriksen, og Henriksen var klar over at leieforholdet omfattet Kumatzuen. Retten legger Aanonlis forklaring til grunn.
Retten har funnet det bevis ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen urettmessig og med viten og vilje lot RA2 bli belastet med kr 60 000 for leie av Kumatzu brukt til Pål Henriksens bolig, og at dette skjedde i uberettiget vinnings hensikt. Retten legger videre til grunn at Pål Henriksen var klar over dette. Han kan ikke høres med at han var på jakt da gravingen fant sted.
Retten fester ikke lit til Pål Henriksens forklaring om at han hadde bedt Bjørn Holm og Jan Halvorsrud om timelister før saken kom opp. Det vises til Bjørn Holms forklaring om at han daglig hadde snakket med Pål om arbeidet de gjorde, men at det ikke ble snakket om oppgjør. Halvorsrud er ikke ført som vitne, men retten finner det påfallende at heller ikke han leverte timelister for det arbeidet han utførte. Som det fremgår av RA2s faktura 22.06.2006, var 16 av de 17 timene utført i perioden februar – april 2005 og den siste i august. Prosjektet var etter Pål Henriksens forklaring fullført i september 2005, og han kan derfor ikke høres med at det gjensto elektriske arbeider da saken kom opp, som grunn for at Halvorsruds bistand ikke var betalt. Retten finner på denne bakgrunn at det er ført bevis for at RA2 urettmessig er belastet med kr 7 947 for elektrisk installasjon foretatt av Jan Halvorsrud. Retten legger dessuten til grunn at Ivar Henriksen hadde gitt tillatelse til bruk av RA2s elektriker på Pål Henriksens bolig, på samme måte som han ga tillatelse til at andre ansatte fra RA2 kunne utføre arbeider der. Det vises igjen til forklaringene fra Holm og Vaslestad.
Pål Henriksen har ikke bestridt at han kjøpte elektromateriell til sin bolig fra Solar Elektroengros AS, og at fakturaer for disse kjøpene ble sendt RA2. Dette var utstyr han skulle betale privat, og han hadde derfor påført sitt navn på bestillingene. Dokumentasjonen viser fakturaer der Pål Henriksens navn er påført, og der det fremgår at leveransen er privat. Det er videre fremlagt dokumentasjon på at Pål Henriksen er trukket i lønn i 2005 for leveranser fra bl.a. Solar Elektroengro AS. Påtalemyndigheten har således reduserte den opprinnelige påstand på grunnlag av slik dokumentasjon. Retten kan imidlertid ikke utelukke at Pål Henriksen eller Jan Halvorsrud også kan ha gitt opplysninger til Solar om at leveranser er private uten at dette er synliggjort i den påfølgende faktura. Retten finner derfor at det ikke er ført bevis for at Pål Henriksen bevisst og i vinnings hensikt har latt RA2 betale for de resterende private utgiftene til elektromateriell. Det er heller ikke ført bevis for Ivar Henriksens skyld. De tiltalte kan derfor ikke domfelles for dette forhold.
Når det gjelder betong, har Ivar Henriksen forklart at han var klar over at Pål Henriksen kunne få levert betong med RA2s rabatter og gjøre opp for det. Pål Henriksen forklarte at det var Øivind Andersen som bestilte og ordnet med leveransene av betong, og at Andersen burde sørget for at regningen kom direkte til ham. Pål Henriksen forklarte at han opprinnelig ikke hadde synes noe om Andersens forslag om å kjøpe gjennom RA2, men at Andersen hadde sagt det var billigere. Retten legger etter dette til grunn at det var avtalt kjøp av betong til Kjerulfs gate gjennom RA2, og at Pål Henriksen i ettertid skulle gjøre opp med RA2 for betongen.
Fremlagt dokumentasjon viser at RA2 ble belastet med kr 12 548 for tre leveranser av betong fra Skedsmo Betong Fabrikk AS som fant sted 13.10.2004. Leveransene er fakturert sammen med andre leveranser. I fakturavedlegget er det gitt en håndskrevet påtegning om at dette gjelder Pål Henriksen privat. Dette er samsvarende med de tre leveransene der leveringsstedet opprinnelig er angitt til Kjerulfs gate, men senere endret til Berger. Øivind Andersen har erkjent at han påførte leveringssted Berger for hånd på en av leveringslappene. Retten legger til grunn at dette gjelder alle tre, da skriften er identisk. Retten legger til grunn at dette er betongleveranser til Pål Henriksens privatbolig. Det er ikke holdepunkter for at Pål Henriksen har tilbakebetalt dette beløpet til RA2, slik det opprinnelig var avtalt. Retten finner ikke at Pål Henriksen kan høres med at dette er Andersens feil. Retten kan heller ikke se at det er holdepunkter for at betongen er fakturert to ganger. Forsvareren har dokumentert at Pål Henriksen overførte kr 22 802 til Skedsmo Betong Fabrikk AS, som trolig utgjør seks lass betong (36 m3). Disse overføringene skjedde imidlertid først 13.12.2004 og 17.01.2005, og gjelder trolig andre leveranser enn de tre som ble levert i oktober 2004. Det er videre på det rene disse tre første leveransene ble fakturert allerede 20.10.2004 med betalingsfrist 30 dager.
Retten finner det klart sannsynliggjort at det ikke var en tilfeldighet at Pål Henriksen unnlot å betale for betongen levert i oktober 2004. Han har forsøkt å minimalisere sin rolle ved å legge ansvaret på Øivind Andersen. Retten finner imidlertid ikke at det er ført noe bevis for at Ivar Henriksen var klar over at deler av betongen til Kjerulfs gate ikke ble betalt av sønnen. Det var som nevnt påført ”PHHs bolig” i fakturagrunnlaget. Det er derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å domfelle Ivar Henriksen for utroskap knyttet til betongleveranser på kr 12 548. Pål Henriksen kan derfor ikke dømmes for medvirking.

Det er videre ikke tvilsomt at det ble tatt ut materiell fra Berger til påbygget som Pål Henriksen ikke har gjort opp for i ettertid. Ivar og Pål Henriksen, samt Øivind Andersen har bekreftet at materiellet i listen Andersen satte opp i ettertid (dok 14-23), er materialer brukt i Kjerulfs gate 7. Andersen forklarte at dette var materiell Pål Henriksen skulle betale for. Retten fester ikke lit til de tiltaltes forklaringer om at Øivind Andersen opptrådte på egen hånd. Det vises til Andersens forklaring om at Ivar Henriksen hadde bedt ham bistå sønnen. Både Ivar og Pål Henriksen var dessuten klar over uttak av Leca fra Berger, men mente dette var berettiget fordi VA Drill hadde Leca i Bruseveien. Det er ikke holdepunkter for at lageret på Berger i ettertid er tilført noe Leca fra Bruseveien. Retten bemerker for øvrig at heller ikke materialer eid av VA Drill lovlig kunne brukes på Pål Henriksens private bolig. De tiltalte hadde dessuten ulike forklaringer på hvor taksteinen kom fra, og berettigelsen av uttak av takstein. Retter legger her til grunn at taksteinene ble tatt ut av RA2s lager på Berger, slik Andersen har forklart. Retten viser videre til Holms forklaring om at det var tatt ut drensledninger, grunnmurspapp, isolasjonsplater og murmørtel samt Leca fra Berger. Dette var materialer Bjørn Holm hadde fått beskjed av Ivar Henriksen om å kjøre til Kjerulfs gate. Retten viser til det som tidligere er sagt om at det ikke ble nevnt noe om oppgjør i tilknytning til Bjørn Holms befatning med tilbygget i Kjerulfs gate.

Retten har funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen gav ordre om uttak av materialer for ca kr 100 000 fra RA2s lager på Berger til bruk i Kjerulfs gate 7, som det ikke skulle betales for. Han har handlet forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt. Retten finner det heller ikke tvilsomt at Pål Henriksen har medvirket til dette. Pål Henriksen, som byggherre, var klar over at det ikke skulle betales for materialene og at faren handlet i uberettiget vinnings hensikt for ham. Retten viser i denne sammenheng også til at Pål Henriksen prøvde å distansere seg fra prosjektet ved å understreke at han var på jakt da Holm gravde ut tomten, og at Andersen stort sett gjorde sine disposisjoner uten hans godkjenning eller kunnskap.

Oppsummeringsvis har retten kommet til at Ivar Henriksen forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt har latt RA2 bli belastet for kostnader til Kumatzu gravemaskin, elektroinstallasjoner og materiell for til sammen kr 167 947. Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt økonomisk utroskap for dette beløp. Pål Henriksen, som er tilgodesett ved handlingene, blir å domfelle for medvirkning til utroskap for tilsvarende beløp.

Post IV B nr 15 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen – Arbeider utført av Peab-ansatte i Kjerulfs gate 7
Bakgrunn:

Det er fremlagt en håndskrevet timeliste som viser at det i perioden 9.11 – 21.12.2004 er utført arbeid på Pål Henriksens privatbolig med 256,5 timer. Timelisten er datert 12.10.2005 og er undertegnet Per Ekornhol og Gunnar Nordgarden. Arbeidet ble i Peabs regnskap bokført på NRV-prosjektet 3877 Pulsator. Av Peabs internbilag 16.01.2006 fremgår at lønnskostnaden til arbeidene for Pål Henriksen i november og desember 2004 er beregnet til kr 88 979,81. Peabs ordinære påslag på 11% utgjør på dette beløpet kr 9 787,78. Kostnadene ble belastet NRV ved faktura 17.01.2005. Ved faktura 20.02.2006 krediterte Peab NRV for arbeidet med kr 98 668,39.

Påtalemyndigheten har anført at ansatte i Peab tilknyttet NRV/RA2 har arbeidet på Pål Henriksens bolig og at både Ivar Henriksen og Pål Henriksen visste dette. Påtalemyndigheten anførte at timeantallet på 256,5 timer i den fremlagte timelisten er korrekt, og at hensikten hele tiden har vært av NRV skulle belastes kostnadene. Et så stort beløp hadde ikke blitt belastet NRV uten at dette var klarert med Ivar Henriksen.
Retten bemerker:

Ut fra bevisførselen er det ikke tvilsom at ansatte i Peab har utført arbeider på Pål Henriksens private bolig i Kjerulfs gate 7, og at NRV ble belastet kostnadene. Både Ivar Henriksen og Pål Henriksen var klar over at Peab-ansatte utførte arbeider der. Retten viser til Gunnar Nordgardens forklaring om at han bisto med betongarbeider på tilbygget. Nordgarden forklarte at han innså at dette var galt og angret på dette. Han bekreftet at han i ettertid hadde utarbeidet listen i dok 14-8 sammen med Per Ekornholm, og at listen viste omfanget av de arbeidene som ble utført. Nordgarden forklarte at listen var utarbeidet på grunnlag av dagbøker. Retten har ingen grunn til å betvile dette, og legger listen til grunn. Retten viser dessuten til at Pål Henriksen erkjente at folk fra Peab hadde arbeidet på bygget, selv om han mente at antallet timer utgjorde bare det halve.

Retten fester ikke lit til Pål Henriksens forklaring om at han trodde han hadde gjort opp for arbeidet gjennom betalingen til Øivind Andersen, og at han ikke var kjent med at kostnadene til folkene fra Peab ble belastet NRV. Nordgarden var fullstendig klar over at ikke Pål Henriksen skulle dekke kostnadene, og viste til at han hadde spurt Andersen om ”Pål eller den store mølla” skulle betale. Han fikk da til svar den store mølla. Retten finner det dessuten påfallende at både Ivar og Pål Henriksen prøver å minimalisere sine roller i forhold til bruken av de Peab-ansatte, og gjør Andersen ansvarlig for at NRV ble belastet. Ivar Henriksen forklarte at Andersen hadde gått til Peab for å gjøre arbeid han var pålagt, og at Pål Henriksen dessuten var fraværende da arbeidet ble utført. Retten finner denne forklaringen lite troverdig. Det vises til at timelistene gjelder arbeider utført i nesten hele november og desember 2004.
Andersen forklarte at han hadde anbefalt å bruke ansatte fra Peab til forskalling. Andersen bestred imidlertid at han hadde vært ansvarlig for hele prosjektet, slik det ble anført fra Pål Henriksen. Andersen forklarte at hans firma ikke var engasjert i byggingen, men at Pål Henriksen hadde leid to av hans folk og betalt direkte. Fremlagte kontoutskrifter viser at Pål Henriksen betalte to av disse snekkerne ved flere anledninger fra høsten 2004 og rundt årsskiftet 2004/2005.
Bevisføringen har ikke gitt et fullstendig bilde av omfanget av prosjektet i Kjerulfs gate eller full klarhet i hvem som utførte de ulike oppgavene. Det har imidlertid formodningen mot seg at Andersen henviste til ”den store mølla” og derved på egen hånd besluttet at Peab-ansatte skulle gjøre gratisarbeider for Pål Henriksen for store beløp, uten at dette på forhånd var avklart med Ivar Henriksen. Retten finner det bevist at belastningen var klarert med Ivar Henriksen, og at han lot NRV bli belastet i vinnings hensikt for sønnen Pål. Retten finner det også bevist ut over enhver rimelig tvil at Pål Henriksen, som på denne måten ble tilgodesett med betydelige beløp, var klar over dette.
Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt økonomisk utroskap overfor NRV, og Pål Henriksen for medvirkning til dette.

Post V (Ivar Thorer Henriksen) – Forsikring etter brann i Bruseveien
Bakgrunn:

Bruseveien 15 i Enebakk var et lokale eid av Eilert Støen AS. Bygningen var forsikret i Gjensidige Telemark av Eilert Støen AS (forsikringsnummer 2642709). NRV hadde en ”all risk” tingsskadeforsikring i Gjensidige (forsikringsnummer 0597085) gjennom Jens J. Fallet Assuranse AS. En brann 26.06.2000 medførte skade på bygning, inventar og gjenstander som ble oppbevart der. Det er fremlagt et skadenotat datert 27.06.2000 (skadenummer 2642709.003.50), der det fremgår at skadelidte Eilert Støen skal ha opplyst at ”leietaker er ukjent” og at leietaker skal ”ta seg av sitt selv”.

Av skadenotat 27.06.2000 (skadenummer 0597085.002.11) fremgår at Pål Henriksen ringte fagsjef Sigurd Sæle i Gjensidige og meldte skade på tre biler, en lift, en arbeidsbåt og diverse håndverktøy og utstyr som var kommet til skade ved brannen. I skadenotatet het det bl.a.: ”Vi registrerer alt i første omgang på konsernpolisen”. Sæle sendte 02.07.2000 et brev til NRV v/Henriksen der det bl.a. het:
”Vi har registrert ovennevnte skade på grunnlag av tlf. samtale 28 f.m. med Pål Henriksen og besiktigelse 29 f.m. av det som var bragt til Bøler avfalldeponi.”
Vi har da notert hærverk og brann/sotskader på 3 biler, som vi forstår ikke har egen forsikring, men går inn under konsernpolisens tingdekning.
Vi antar de to Mercedes Gelandewagen – 84 mod. 3.900 vil bli bragt til merkeverksted for re. Vi ber i så fall om å bli kontaktet for takst av disse.
International Scout 65 mod? Vil De kanskje ta hånd om på eget verksted. Tilsvarende og med henger, lift og annet utstyr som ble skadet?
Under ovennevnte forsikringsavtale forstår vi det slik at egenandelen er avtalt til kr. 100.000”.
Henriksen ble bedt om å kontakte forsikringsselskapet for avtale om oppgjørsform og selskapet avventet tapsoppgave.
I brev 23.06.2006 til NRV v/Ivar Henriksen bekreftet fagsjef Sæle at selskapet kunne foreta restoppgjøret for bygningsskaden direkte med Henriksen, under forutsetning av at selskapet mottok en bekreftelse på dette fra gårdeier Eilert Støen AS. For tingsskaden avventet selskapet en bekreftelse fra Jens J Fallet på hvilke ting forsikringsavtalen omfattet. Det ble vist til en totalskadd 21 fots båt, tre biler og en snøscooter. Selskapet foreslo skade på verktøy og løsøre fastsatt til kr 100 000, tilsvarende selskapets egenandel.
I et brev til Sæle 03.12.2003 underskrevet av Eilert Støen og Ivar Henriksen het det:
”Det bekreftes herved at skadesaken forvaltes av Ivar T. Henriksen (25 03 38 49 756) med fordeling av oppgjør.
Oppgjør overføres til konto 71021033345.”
Av to brev datert 17.01.2004 til NRV v/Ivar Henriksen fra Sæle fremgår at Gjensidige utbetalte kr 730 880 med henvisning til bygningsskaden (2642709.003) og kr 650 000 med henvisning til tingskaden (0597085.002.11). Begge beløpene ble utbetalt til Ivar Henriksens private bank 7102 10 33345. Erstatningsoppgaven for sistnevnte utbetaling omfattet:
”Anslått verdi JMV 21 fot kr. 180000,-

Anslått verdi ”Trapper” snøscooter” kr. 70000,-

Båthenger Tredal anslått kr. 40000,-

Div. verktøy, materialer, sveiseutstyr kr. 210000,-

2 stk uregistrerte gelendervagen kr. 250000,-”
Fratrukket egenandel på kr 100 000, utgjorde erstatningsoppgjøret kr 650 000.
Påtalemyndigheten har anført at Ivar Henriksen uriktig oppga til Gjensidige at en rekke gjenstander tilhørte NRV, og at han deretter besørget at den urettmessige erstatningen på kr 650 000 ble utbetalt til hans private bankkonto. Påtalemyndigheten har vist til hans egen forklaring om at flere av gjenstandene i Bruseveien ikke tilhørte NRV. Påtalemyndigheten har funnet Henriksens forklaring lite troverdig om at han trodde dette gjaldt Eilert Støens konsernpolise, og viste til at det hele tiden overfor forsikringsselskapet var meningen at NRVs polise skulle belastes og at det var NRVs gjenstander som skulle erstattes. Det er vist til vitneforklaringer samt ulike brev stilet til NRV.
Ivar Henriksen har forklart at han trodde forsikringen ble utbetalt under Støens bygningsforsikring. Forsvarerne har anført at det ikke er bevist at han har oppgitt til Gjensidige at de eiendelene som er nevnt i tiltalen tilhørte NRV, og med det formål at han eller andre skulle få utbetalt forsikringssummen for disse gjenstandene under NRVs konsernpolise. Subsidiært er det anført at kr 650 000 er for høyt.
Retten bemerker:

Slik dokumentasjonen viser, legger retten til grunn at Ivar Henriksen fikk utbetalt kr 650 000 til sin private bankkonto 17.01.2004. Dette gjaldt erstatningsoppgjør etter NRVs konsernpolise 0597085. Henriksen kan ikke høres med at han trodde forsikringen ble utbetalt under Eilert Støen AS’ bygningsforsikring.

Det er for det første et faktum at hele erstatningsbeløpet, både for bygningsskaden og tingskaden, ble overført Ivar Henriksen private konto. Det var et bankkontonummer Henriksen selv hadde oppgitt til forsikringsselskapet. For det annet legger retten til grunn at Henriksen var klar over at erstatningen ble gitt på grunnlag av NRVs konsernpolise. Det vises til at Pål Henriksen få dager etter brannen meldte skade på gjenstander i bygningen, og denne meldingen ble registrert på NRVs forsikringspolise. Det vises videre til Sæles brev 02.07.2000 til Ivar Henriksen, der det bl.a. henvises til NRVs tingsskadeforsikring, herunder at de tre bilene ”går inn under konsernpolisens dekning”. I Sæles brev til Henriksen 23.06.2003 fremgår at selskapet når det gjelder den øvrige del av skaden, som må forstås som tingskaden, avventer opplysninger fra Fallet om hvilke gjenstander som omfattes samt takst/ skadevurdering av disse. Begge brevene fra Sæle har henvisning til NRVs konsernpolisenummer 0597085. Dette kan etter rettens oppfatning ikke forstås som noe annet enn at NRVs konsernpolise skulle benyttes til utbetaling av erstatning for de skadede gjenstandene i Bruseveien.
Retten viser også til Sæles forklaring om at hans kontakt med Ivar Henriksen gjaldt NRVs tingsskadeforsikring, og ikke Eilert Støen AS’ polise. Sæle oppfattet at Henriksen representerte selskapene, og at utbetalingen skjedde til Ivar Henriksen som direktør i selskapene og ikke som privatperson. Sæle gikk ut fra at det oppgitte kontonummeret tilhørte selskapet, men sjekket ikke dette nærmere. Han var ikke klar over at erstatningsutbetalingen ble utbetalt til Henriksens private bankkonto.
Det tillegges ingen betydning for skyldspørsmålet, slik forsvarerne har anført, at Henriksen har oppgitt sitt personnummer i bekreftelsen han undertegnet 03.12.2003 sammen med Støen, om at skadesaken skulle forvaltes av Ivar Henriksen. Han har uttrykkelig bedt om utbetaling til sin private konto. Det vises igjen til Sæles forklaring om at han var sikker på at Henriksen henvendte seg i egenskap av direktør for NRV. Retten anser bekreftelsen som et bevisst forsøk fra Henriksen og Støen på å få Gjensidige til å sende oppgjøret til Henriksen private bankkonto, noe som også skjedde.
Retten legger videre til grunn at opplysninger til forsikringsselskapet om hvilke gjenstander som skulle erstattes, kom fra Ivar Henriksen. Det vises til telefaks 17.09.2003 til Sæle fra Jens J Fallet, som må forstås slik at listen over gjenstandene er satt opp etter møte med Ivar Henriksen. Sæle forklarte dessuten at det aldri var snakk om at gjenstandene ikke tilhørte NRV. Når det bli innmeldt en skade på en konsernpolise, forutsatte Sæle at det var en selvfølge at det var et selskap i konsernet som var eier av det som ble søkt erstattet. Retten legger til grunn at den ene Geländerwagen tilhørte RA2, og den andre tilhørte Maskindrift AS. Når det gjelder de øvrige gjenstandene, viser retten til Ivar Henriksens forklaring om at båten og verktøyet mm tilhørte VA Drill. Båten var tidligere eid av Maskindrift. Henriksen kunne ikke huske hvem som eide båthengeren, men trodde den tilhørte NRV. Han var usikker på hvem som eide snøscooteren og antydet muligheten for at den var byttet mot en annen snøscooter NRV hadde eid.
Selv om det skulle være slik at et par av gjenstandene tilhørte NRV, er det fortsatt et faktum at forsikringssummen i sin helhet ble utbetalt til Ivar Henriksens private bankkonto. Dette medførte fare for tap for forsikringsselskapet.
Retten har etter dette funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen med forsett rettstridig forledet ansatte i Gjensidige forsikring til å utbetale forsikringer på NRVs konsernpolise for gjenstander som ikke tilhørte NRV. Henriksen har også forledet selskapet til å utbetale forsikringsoppgjøret på kr 650 000, som han ikke hadde rett til, til seg personlig. Dette skjedde i vinnings hensikt. Bedrageriet er å anse som grovt. Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt forsikringsbedrageri.