Nedre Romerike tingrett

Post IV B nr 9 (Ivar Thorer Henriksen) – Oppussing Bruseveien
Påtalemyndigheten har anført at arbeid på Støens eiendom i Bruseveien etter brannen i 2000, er utført av Peab-ansatte tilknyttet NRV/RA2, og at det var Ivar Henriksen som ga beskjed om dette. Fremlagte timelister inntatt i dok 14-73 viser antallet timer utført i Bruseveien av Peab-ansatte. Timelistene er belastet NRV.
Ivar Henriksen forklarte at han kjente til oppussingen, men at han ikke deltok konkret i arbeidet. Arbeidet ble gjort av Øivind Andersen, men Henriksen visste ikke hvordan han ble kontaktet. Henriksen forklarte at han ikke hadde diskutert oppussingen i detalj med Andersen. Innredning av to hybler var et forslag fra Andersen som Henriksen syntes var en god ide. Oppussingen ble ikke diskutert med Støen, for han overlot alt til Henriksen. Henriksen visste at Andersen lånte folk fra Peab, men blandet seg ikke inn i det. På spørsmål om det var avtalt noe oppgjør med Peab, forklarte Henriksen at det skulle føres timelister og måtte avklares. Henriksen hadde etterlyst timelister, men visste ikke mer. Han hadde ingen kjennskap til at det skulle være avtalt med Andersen at timene skulle belastes prosjekt dammer.
Retten bemerker:

Etter bevisførselen legger retten til grunn at det i 2001/2002 ble utført arbeid på Bruseveien 15 av to Peab-ansatte. Retten viser til forklaringen fra Øivind Andersen om at han hadde fått opplyst fra Ivar Henriksen at det skulle gjøres arbeider der etter brannen, herunder bygges to leiligheter i annen etasje. Andersen forklarte at han hadde vært på befaring på eiendommen sammen med Henriksen etter sommerferien 2001, og at arbeidene startet opp samme høst og varte til februar/mars 2002. I henhold til Andersen hadde Henriksen opprinnelig ønsket at hans firma skulle gjøre arbeidet, men gikk fra dette da kostnadsoverslaget ble for høyt. To mann fra Andersens firma startet arbeidet, men oppussingen ble etter hvert foretatt av to Peab-ansatte. Andersen bekreftet at disse hadde utført arbeid på Bruseveien i den perioden de fremlagte timelistene omfattet. Retten legger forklaringen til grunn.

Det er videre på det rene at kostnadene ble ført på Peabs prosjekt 3817 Dammer og belastet NRV. Retten viser til Gunnar Nordgardens forklaring om at de to ansatte fikk lønn på vanlig måte, og at han hadde fått deres timelister. Timelistene, som ikke spesifiserte at arbeidene var utført i Bruseveien, ble belastet vannverkets prosjekt Dammer. Nordgarden trodde eiendommen tilhørte vannverket på grunn av utstyret som ble oppbevart der. Øivind Andersen trodde også at eiendommen var eid av NRV/RA2. Retten legger til grunn at antallet timer summerer seg til 842,5 timer, og at Peab fakturerte disse med kr 340 per time. Tiltalen er riktignok basert på en timelønn på kr 330, men samlet verdi av arbeidet utgjør uansett minst kr 278 025.
Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om at dette oppgjøret ennå ikke var avklart under henvisning til at han hadde etterlyst timelister. Henriksens ønske om gjennomgang av timelister kom opp rett før saken ble offentlig kjent, og nærmere fire år etter oppussingen i Bruseveien. Gjennomgang av timelistene gjaldt dessuten alle arbeidene Peab hadde utført for selskapene, og var ikke direkte tilknyttet arbeidene i Bruseveien. Det har for øvrig formodningen mot seg at ansatte i Peab utførte oppussingsarbeider på denne eiendommen, som Henriksen disponerte sammen med VA Drill, og at Nordgarden belastet NRV for dette, uten etter avtale med Henriksen.
Retten har funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at Henriksen lot NRV urettmessig bli belastet med minst kr 278 025, at han var klar over dette og dessuten handlet i uberettiget vinnings hensikt. Ivar Henriksen blir å domfelle etter tiltalen.

Straffeutmåling
Ivar Thorer Henriksen

Ivar Henriksen domfelles for fire tilfeller av grov korrupsjon etter straffeloven § 276 a bokstav a jf § 276 b, for til sammen ca 10 millioner kroner. I tillegg domfelles han for flere tilfeller av grovt økonomisk utroskap etter straffeloven § 275 jf § 276 som samlet har påført selskapene tap i størrelsesorden 60 millioner kroner. Han domfelles også for ett tilfelle av forsikringsbedrageri med kr 650 000 etter straffeloven § 272. Han frifinnes for to tilfeller av korrupsjon og for fire tilfeller av utroskap. De straffbare forhold han domfelles for, er begått i tidsrommet fra 1994 til 2005.

Ivar Henriksen har vært hovedmannen i samtlige av de straffbare forhold saken gjelder. Det dreier seg om forhold begått over en lang periode fra 1994 til 2005. Flere av forholdene viser at Ivar Henriksen har arbeidet etter en langsiktig strategi. De fleste er også gjennomført på en måte som gjør at de ikke har vært lette å oppdage og Ivar Henriksen har gjort utstrakt bruk av medhjelpere og mellommenn. Han har ved sine handlinger vist et fast forbrytersk forsett i hele perioden tiltalen omfatter.
Ivar Henriksen har hatt en betrodd stilling som leder av NRV og RA2 og har i så måte hatt en særdeles innflytelsesrik posisjon. I en slik posisjon er det viktig at det opptres i full lojalitet overfor de organer og de interesser man er satt til å ivareta. Det må reageres strengt når denne lojaliteten svikter. Ivar Henriksens handlinger representerer grove tillitsbrudd både mot selskapenes styrende organer og mot de øvrige ansatte. Retten viser også til at han har ledet en interkommunal virksomhet som forvalter fellesskapets midler. At selskapenes styring og kontroll har vært mangelfull, kan ikke tillegges betydning i formildende retning. Ivar Henriksen har beriket seg og sine nærmeste med betydelige beløp. De straffbare handlingene har påført NRV og RA2 betydelige økonomiske tap og har også utsatt selskapene for risiko for tap av omdømme.

Korrupsjon er en forbrytelse med sterke samfunnsmessige skadevirkninger. Dette må gjenspeiles i den straff som utmåles. De avhengighetsforhold som oppstår i forbindelse med korrupsjon kan gi skadevirkninger ut over selve korrupsjonshandlingen. Korrupsjon både i offentlig virksomhet og i privat næringsvirksomhet kan svekke tilliten og forhindre rettferdige konkurransevilkår. Korrupsjon foregår ofte fordekt og med liten oppdagelsesrisiko. Allmennpreventive hensyn tilsier således at det må reageres strengt. Utroskap ved korrupsjon før innføring av de nye korrupsjonsbestemmelsene i 2003 straffes dessuten høyere en vanlig utroskap, jf Rt 2001-227. Ved innføring av de nye bestemmelsene ble strafferammen for grov korrupsjon satt til ti år. Strafferammen for grovt utroskap er seks år.

Forsvarerne har anført at det i formildende retning må legges vekt på den betydelige medieomtale saken har hatt, og den belastning dette har medført for Ivar Henriksen. Retten bemerker at medieomtale i en sak av denne art, er noe gjerningsmenn må være forberedt på når slike forhold avdekkes. Høyesterett har ved flere anledninger uttalt at dette bare kan få begrenset vekt ved straffeutmålingen, hvilket også må gjelde her. Det vises blant annet til Rt 2001-227.
Forsvarerne har videre anført at det i formildende retning må legges vekt på Ivar Henriksens høye alder. Han er nær 70 år. Det er ellers ikke er opplyst noe spesielt vedrørende hans helsetilstand eller andre personlige forhold, og retten finner ikke at hans alder her alene kan tillegges vesentlig vekt ved straffeutmålingen.
Det foreligger svært begrenset praksis der de nye korrupsjonsbestemmelsene er anvendt. Derimot foreligger noe praksis der korrupsjon er straffet etter utroskapsbestemmelsene. Det vises til Rt 2001-227, der en avdelingsleder i Statoil hadde mottatt ca kr 900 000 i bestikkelser og ble dømt til fengsel i ett år og seks måneder. Det vises også til Borgarting lagmannsretts dom av 24.01.2003, der en innkjøpsleder i Unicef ble dømt til fengsel i fem år og seks måneder for å ha mottatt bestikkelser for 5,2 millioner kroner og påført Unicef et tap på 11,5 millioner kroner. Når det gjelder ordinært utroskap, nevnes Rt 1998-1354, der det ble idømt fengsel i 5 år og 6 måneder for en leder som hadde utøvet grovt utroskap og påført sin arbeidsgiver tap på 155 millioner kroner.
Ivar Henriksens korrupsjonshandlinger som straffes etter de nye korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven § 276 a jf § 276 b, har påført NRV/RA2 tap i størrelsesorden ca 7 millioner kroner. I tillegg kommer at enkelte av utroskapshandlingene er utroskap ved korrupsjon.
Etter en samlet vurdering, herunder hensyntatt straffeloven § 62, er retten kommet til at straffen for Ivar Henriksen passende kan settes til fengsel i åtte år.
Varetektsfradraget er på en dag.
Pål Henrik Henriksen

Pål Henriksen domfelles for medvirkning til fire tilfeller av grov korrupsjon for tilsammen ca 9,7 millioner kroner og for medvirkning til flere tilfeller av grovt økonomisk utroskap som har påført selskapene tap i størrelsesorden 30 millioner kroner. Han frifinnes for ett tilfelle av medvirkning til grov korrupsjon og for fem tilfeller av medvirkning til grovt utroskap. De straffbare forholdene er begått i tidsrommet fra 1998 til 2005.

Ved utmålingen legges i skjerpende retning vekt på at Pål Henriksen har vært en aktiv medvirker til flere av de handlinger hans far Ivar Henriksen har gjort seg skyldig i. Gjennom handlingene har han oppnådd en betydelig berikelse for seg og sine selskaper, og selskapene er påført store tap. Pål Henriksen har vært ansatt i NRV og RA2, og også hans opptreden som ansatt og daglig leders sønn, representerer et betydelig tillitsbrudd.
Retten utelukker ikke at Pål Henriksens medvirkningshandlinger i betydelig grad både har vært initiert og styrt av Ivar Henriksen. Han må like fullt bære ansvaret for sine handlinger. Det er ikke fremkommet opplysninger om Pål Henriksens personlige forhold av betydning for straffeutmålingen.
Når det gjelder medieomtalen, vises til det som ovenfor er sagt vedrørende Ivar Henriksen.
Pål Henriksen blir som medvirker å straffe mildere enn Ivar Henriksen. Hans medvirkning til korrupsjon har påført selskapene tap på ca 6,7 millioner kroner. Også hans medvirkning til utroskap er dels begått ved korrupsjon. Samlet utgjør disse tap ca det halve av farens.
Etter en samlet vurdering og hensyntatt straffeloven § 62, er retten kommet til at straffen for Pål Henriksen passende kan settes til fengsel i fire år og seks måneder.
Varetektsfradraget er på to dager.
Eilert Støen

Eilert Støen domfelles for to tilfeller av grov korrupsjon for til sammen ca 2,7 millioner kroner samt fire tilfeller av medvirkning til grovt utroskap som har påført selskapene tap i størrelsesorden 24 millioner kroner. En del av utroskapshandlingene innebærer utroskap ved korrupsjon. Han frifinnes for to tilfeller av medvirkning til grovt utroskap. De straffbare forhold er begått i tidsrommet fra 1994 til 2005.

Eilert Støen har vært en viktig og nødvendig medspiller for Ivar Henriksen og er funnet skyldig i straffbare forhold begått over like lang tid. Eilert Støen har stått Ivar Henriksen nær i hele perioden, og for store deler av denne har han hatt RA2 som eneste oppdragsgiver. Støens rolle har påført selskapet betydelige tap. Selv om hans vinning ved de straffbare handlingene for en del er kanalisert til Ivar Henriksen via Unitrade, legger retten til grunn at han også har sittet igjen med ikke ubetydelige fordeler. Ved straffeutmålingen legges vekt på at det har vært Ivar Henriksen som har vært initiativtaker til de straffbare forhold som Støen er funnet skyldig i.

For Eilert Støen har vært anført at han har helseplager av ulik art, herunder reumatisme. Retten finner ikke at dette kan tillegges nevneverdig vekt ved straffeutmålingen. Det samme gjelder medieomtalen av saken, jf det som ovenfor er sagt.

Retten finner at straffen for Eilert Støen passende kan settes til fengsel i tre år og seks måneder.
Straffeloven § 62 er gitt anvendelse.
Halvard Eilliv Aanonli

Aanonli domfelles for ett tilfelle av grov korrupsjon for ca kr 0,5 millioner kroner, fire tilfeller av medvirkning til grovt utroskap som har påført selskapene tap i størrelsesorden 2,2 millioner kroner samt et tilfelle av forsettlig heleri og et tilfelle av uaktsomt grovt heleri etter straffeloven § 317. Aanonli frifinnes for ett tilfelle av korrupsjon og for to tilfeller av medvirkning til grovt utroskap. De straffbare forhold har for hans vedkommende pågått fra 1999 til 2005.

Ved straffeutmålingen legges vekt på at det har vært Ivar Henriksen som har vært den aktive som har foranlediget at de straffbare forhold som er begått. Selv om Aanonli først og fremst skal ha handlet slik for å imøtekomme Ivar Henriksens ønsker, har Aanonli ved sin handlemåte, herunder ved uriktig fakturering, bidratt til å skjule de reelle forhold. Han har utvilsomt vært et viktig redskap som har muliggjort Henriksens straffbare handlinger. Dette er i seg selv meget kritikkverdig. Når det gjelder korrupsjonen, finner retten bevist at Aanonli først og fremst har handlet slik han har gjort for å holde seg inne med Ivar Henriksen og ikke miste fremtidige kontrakter med NRV/RA2.
Forsvareren har anført at det ved straffeutmålingen må ses hen til at Aanonli har samarbeidet med Økokrim i form av oversendelse av regnskap med mer. Retten er enig i at det i utgangspunktet må tas hensyn til dette, selv om saken også etterlater det klare inntrykk at Aanonli samtidig har søkt å minimalisere sin rolle. Det vises til det som ovenfor er sagt under skyldspørsmålet.
Det er for Aanonlis vedkommende ikke anført spesielle personlige forhold av betydning for straffeutmålingen. Vedrørende medieomtale vises til det som ovenfor er sagt.
Retten finner at straffen for Hallvard Aanonli passende kan settes til fengsel i ett år og åtte måneder.
Straffeloven § 62 er gitt anvendelse.
Peab AS

Retten har funnet at grunnvilkåret for å idømme Peab foretaksstraff etter straffeloven § 48a er oppfylt hva gjelder to tilfeller av grov korrupsjon for ca 6,5 millioner kroner og for to tilfeller av medvirkning til grovt utroskap. Dette har påført selskapene tap i størrelsesorden 12 millioner kroner. Peab frifinnes for to tilfeller av korrupsjon og for tre tilfeller av medvirkning til grovt utroskap. De straffbare handlinger er begått i tidsrommet 2001 til 2003.

Retten vurderer først om foretaksstraff skal ilegges. Straffeloven § 48 b angir en rekke momenter det særlig skal tas hensyn til ved denne vurderingen. Oppregningen er ikke utømmende.
Retten legger til grunn at det dreier seg om grove straffbare handlinger begått over flere år. Disse har skjedd som en konsekvens av tett kontakt mellom ledere av store selskaper. At flere av handlingene er begått etter at lederen i Peab sluttet, kan ikke tillegges særlig vekt idet de er en direkte konsekvens av hans tidligere stilling. Det vises til det som er sagt om dette under skyldspørsmålet. Preventive hensyn tilsier at det reageres med straff i et slikt tilfelle. Brudd på korrupsjonsbestemmelsene ligger klart innenfor området der foretaksstraff bør kunne anvendes. Det samme gjelder utroskapshandlinger av den art det her er snakk om.
Retten legger videre til grunn at Peab kunne ha forebygget overtredelsene. Det vises til det som er sagt om manglende kontroll og oppfølging under skyldspørsmålet. Bevisførselen har ikke avdekket noe sikkert motiv eller konkret vinning for Peab knyttet til de straffbare korrupsjonshandlingene, men som det fremgår ovenfor under skyldspørsmålet, kan dette heller ikke utelukkes. Ytelsene har etter sin art i dette tilfellet vært egnet til å opprettholde forretningsforholdet mellom Peab og NRV/RA2. Peab har i mange år vært betydelig leverandør til NRV og RA2 og i stor utstrekning levert tjenester uten anbud. I tillegg har selskapet hatt en betydelig likviditetsmessig gevinst gjennom store forskudd. Retten finner at det ikke kan tillegges vekt at Roland Svensson eventuelt kunne ha vært straffet for forholdene, og at det ikke er ført bevis for at andre i Peab har gjort seg skyldige i straffbare forhold. Retten er imidlertid ikke enig med forsvarerne i at foretaksstraff for Peab i dette tilfellet representerer noen forskjellsbehandling i forhold til andre involverte foretak. Når det gjelder selskapene til Pål Henriksen, Eilert Støen og Hallvard Aanonli, dreier det seg om små selskaper der disse har vært ledere og hovedaksjonærer. Retten finner heller ikke at det kan legges avgjørende vekt på eventuelle negative konsekvenser en straff kan få for selskapets virksomhet.
Etter en samlet vurdering har retten lagt avgjørende vekt på de preventive hensyn og handlingenes grovhet, samt de muligheter Peab hadde hatt til å forebygge disse. Retten finner derfor at det bør reageres med straff i dette tilfellet.
Ved straffeutmålingen skal det etter straffeloven § 48 b særlig legges vekt på samme momenter som ved vurderingen av om straff skal ilegges. Handlingenes grovhet, preventive hensyn og det faktum at forholdene kunne ha vært forebygget, tilsier at det reageres med en ikke ubetydelig straff. På den annen side må det vektlegges at Peab høsten 2005 iverksatte en egen intern gransking, da selskapet ble klar over at uregelmessigheter kunne ha funnet sted. Peab har dessuten bistått påtalemyndigheten med fremskaffelse av dokumentasjon i form av regnskaper og annet.
Rettspraksis gir liten veiledning ved straffeutmålingen. Peab vedtok i 2005 et forelegg, utstedt av Økokrim 29.08.2005, på 5 millioner kroner for overtredelse av straffeloven § 275 jf § 276 samt regnskaps- og ligningsloven. Retten forstår det slik at det dreide seg om utroskap ved korrupsjon. Forelegget omfatter forhold begått i perioden januar 2001 til april 2003. Straffeloven § 64 får således anvendelse.
Etter en samlet vurdering, herunder hensyntatt straffeloven § 62, er retten kommet til at straffen passende bør settes til et bot på åtte millioner kroner.

Inndragning
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at Ivar Thorer Henriksen i medhold av straffeloven § 34 første og annet ledd skal dømmes til inndragning av samtlige eiendommer med samlebetegnelsen Woodlands, hvor det sørafrikanske selskapet Unitrade er oppført som eier/hjemmelshaver. Det er nedlagt påstand om at det inndratte i medhold av straffeloven § 37 d annet ledd skal anvendes til dekning av NRVs og RA2s erstatningskrav mot Ivar Henriksen, og at inndragning for øvrig skjer til fordel for statskassen, jf straffeloven § 37 d første ledd.
Påtalemyndigheten har anført at farmene i Sør-Afrika er anskaffet for utbyttet av Henriksens straffbare handlinger som er beskrevet i tiltalen. Farmene trer istedenfor utbyttet og skal inndras etter straffeloven § 34 første ledd, jf annet ledd. Selv om utbyttet har havnet i Unitrade, har påtalemyndigheten anført at selskapet og Ivar Henriksen må identifiseres. Slik identifikasjon gir adgang til gjennomskjæring. Påtalemyndigheten viste til Rt-1987-1194 der det ble foretatt inndragning overfor en eneaksjonær for verdistigning på hans selskap. Selv om denne dommen gjelder verdiinndragning, anførte påtalemyndigheten at den samme adgangen må gjelde i forhold til gjenstandsinndragning.
Påtalemyndigheten fremholdt at det ikke er noen generell hjemmel for gjennomskjæring, men at det er en viss adgang til dette der lovovertrederen kontrollerer selskapet. Det er vist til NOU 1996: 21 på side 98. Påtalemyndigheten har videre vist til Magnus Matningsdal, Inndragning på side 350, som omhandler adgang til å pålegge personlig ansvar. Påtalemyndigheten anførte at Unitrade ble opprettet for å ta utbyttet av de kriminelle handlingene ut av landet, og selskapet har vært et redskap i den kriminelle virksomheten.
Påtalemyndigheten har vist til avtale inngått mellom NRV og Ivar Henriksen som sikrer at verdiene går til dekning av erstatningskravet.
På vegne av Ivar Henriksen er det anført at det ikke er grunnlag for å avgjøre inndragningskrav mot Unitrade, som er et eget rettssubjekt, i en sak anlagt mot Ivar Henriksen. Det kan ikke hjelpe at kravet formelt er rettet mot Ivar Henriksen, når realiteten i kravet er at Økokrim ønsker å bruke en inndragningsdom mot Unitrade for å hente eiendommene ut av selskapet. I saken omtalt i Rt-1987-1194 ble det anført at byretten ikke tok til følge påtalemyndighetens inndragningskrav mot domfeltes selskap, under henvisning til at selskapet ikke var part i saken. Det som ble inndratt, var verdien av selskapets ulovlige virksomhet slik denne ble overført til domfelte ved at hans aksjer økte i verdi. Da domfelte solgte aksjene, realiserte han denne verdien. Verdien ble inndratt. Forsvarerne viste videre til Rt-1980-1532 der inndragningskravet ble rettet mot den domfelte, og Rt-1979-1418 der det inndratte beløp ble fastsatt ut fra hva domfelte tok ut av selskapet.
Under henvisning til påtalemyndighetens kommentar knyttet til NOU 1996: 21, anførte forsvarerne at dette gjaldt muligheten for å kreve inndragning hos gjerningspersonen for vinning som har tilfalt en annen person eller et selskap, der tredjemann ikke er søkegod. Dette er en annen situasjon enn i denne saken, der påtalemyndigheten nedlegger påstand om inndragning i et annet selskap. I forhold til påtalemyndighetens henvisning til Matningsdal, fremholdt forsvarerne at denne omhandlet inndragning hos en gjerningsmann for vinning som var tilfalt et selskap. Gjerningsmannen må i et slikt tilfelle tåle inndragning av ”utbytte og lønn som er hevet fra selskapet selv om det formelt sett var selskapet som fikk eiendomsrett til vinningen”.
Retten bemerker:

Straffeloven § 34 slår utvetydig fast at ”utbytte av en straffbar handling skal inndras”. Det er klart at gjenstander som trer i stedet for utbytte også skal inndras, jf annet ledd.

Det er ikke tvilsomt at farmene i Sør-Afrika ble anskaffet for midler skaffet til veie ved de straffbare handlingene omhandlet i tiltalen. Dokumentasjonen viser at farmene ble kjøpt for til sammen Rand 7 560 000 i perioden 1999 – 2005. Retten legger til grunn at utgiftene til etableringen av Unitrade i april 1998 og den første overføringen i august samme år, skjedde med midler fra Eilert Støen AS. Dette var utbytte av Eilert Støen AS’ flere års overfakturering av RA2 for slamarbeid. Det er videre ført bevis for at en stor del av utbyttet av de øvrige straffbare forholdene ble kanalisert til Unitrade, enten via VA Drill, Pfister eller Eilert Støen. Dette fremgår av oversikten innledningsvis over pengeoverføringene til Unitrade og omtalen under skyldspørsmålet.
Retten legger, som påtalemyndigheten, til grunn at det er en viss adgang til identifikasjon når det skal avgjøres overfor hvem inndragning skal skje. Det vises til NOU 1996: 21 Om effektiv inndragning av vinning på side 98, der det heter:
”I rettspraksis har det dessuten vært forutsatt at det er en viss adgang til å foreta gjennomskjæring når lovovertrederen har et nært forhold til det selskapet som formelt har oppnådd vinningen, jf. Matningsdal, Inndragning s. 350-351. Utvalget støtter denne praksis, og dersom lovovertrederen i realiteten kontrollerer selskapet, bør det normalt være adgang direkte hos vedkommende.”

Det er ført bevis for at Ivar Henriksen har vært reell eier av Unitrade helt fra opprettelsen, og at han har styrt selskapet på detaljnivå, helt ned til fakturering. Unitrade hadde et revisorselskap til å foreta utbetalinger og utarbeide regnskaper, men alt skjedde etter instruksjoner fra Ivar Henriksen. Det vises til forklaringene fra vitnene Schenck og Wait. Eilert Støen stod riktignok som formell eier frem til 2001, men han hadde ingen befatning med eller kunnskap om Unitrade. Ivar Henriksen overtok alle aksjene i 2001 vederlagsfritt fra Eilert Støen.

Forsvarernes anførsler knyttet til Rt-1980-1532 og Rt-1979-1418 kan ikke tas til inntekt for at gjennomskjæring ikke kan finne sted. Retten viser til Anne Mette Dyrnes, Inndragning på side 52, som med henvisning til Rt-1987-1194 har uttalt at dersom utbyttet har tilfalt et aksjeselskap hvor det kun er èn aksjonær, kan kravet rettes mot eneaksjonæren.
Høyesterett tok i nevnte dom ikke eksplisitt stilling til spørsmålet om inndragning kunne skje mot domfeltes selskap som ikke var part i saken. Høyesterett viste til byretten, som hadde begrenset inndragningen til å gjelde vinning oppebåret av domfelte personlig, en vinning byretten fastsatte etter skjønn. Fra dommen siteres:
”Vedrørende A, uttaler byretten i denne forbindelse at det ikke foreligger opplysninger om at han ”har tatt mer ut av aksjeselskapet enn det han har oppebåret i lønn”. Denne betraktning er etter min mening ikke holdbar, hvis den er slik å forstå at As personlige vinning ikke kan ha gått ut over det han har mottatt som lønn. I og med at retten har lagt til grunn at A i store deler av det tidsrom saken gjelder har sittet som eneaksjonær i selskapet, ville den økonomiske vinning som tilfløt selskapet ved den straffbare virksomhet, måtte slå ut i den økonomiske verdi av hans eierinteresser. Denne vinning må, å dømme ut fra det regnskapsmateriale som er fremlagt i saken, ha vært meget betydelig og må i det alt vesentlige antas å skrive seg fra den ulovlige virksomhet. Det er opplyst at A på et senere tidspunkt har solgt sine aksjer i blant annet C. Jeg finner på denne bakgrunn ingen grunn til å anta at inndragningsbeløpet på 1 million kroner er for høyt ansatt.”
Retten finner at Høyesteretts uttalelser må forstås slik at verdier kanalisert til selskapet, er relevant for hva som kan inndras fra domfelte som utbytte fra hans straffbare handlinger. Dommen er imidlertid ikke direkte sammenlignbar med vår sak, der så godt som hele verdien av selskapet Unitrade er utbytte av Ivar Henriksen straffbare handlinger. Retten kan ikke se at dommen, som gjelder verdiinndragning, er til hinder for at det også kan være adgang til inndragning av eiendommer.
Dersom Ivar Henriksen hadde kjøpt en eiendom for utbyttet han oppnådde ved sine kriminelle handlinger, ville denne eiendommen utvilsomt kunne inndras, jf straffeloven § 34 annet ledd. Reelle hensyn tilsier derfor at han ikke bør stilles i en bedre situasjon og være skjermet for inndragning, når det straffbare utbyttet er overført til et selskap der han selv står som eneeier av aksjene. Retten finner det urimelig og i strid med formålet bak inndragningsbestemmelsene, dersom det i en slik situasjon ikke skulle kunne foretas inndragning av eiendommene overfor Ivar Henriksen. Ivar Henriksen har personlig kun overført ca kr 200 000 til Unitrade, et selskap som i dag er verdsatt til 25 – 30 millioner kroner. Saken viser at Unitrade har vært brukt til å kanalisere utbyttet fra de straffbare handlingene ut av landet. Det er dessuten ført bevis for at Unitrade ble brukt som et redskap i flere av utroskapshandlingene mot NRV/RA2.
I en slik situasjon er det urimelig at Ivar Henriksen skal frifinnes for inndragningskravet fordi Unitrade ikke er gjort til part i saken. Dette ville klart være i strid med straffeloven § 34 om at utbytte av straffbare handlinger skal inndras.
Retten finner etter dette at kravet om inndragning av Unitrades eiendommer ”Woodlands” tas til følge. Det inndratte skal anvendes til dekning av NRVs og RA2s erstatningskrav mot Ivar Henriksen, jf straffeloven § 37 d annet ledd. For øvrig skjer inndragning til fordel for statskassen, jf straffeloven § 37 d første ledd.