Nedre Romerike tingrett

Post III B nr 8 (Ivar Thorer Henriksen, Eilert Støen) – Fakturering kr 350 000 for avslutning av slamdeponi
Den 31.12.2004 fakturerte Eilert Støen AS RA2 for kr 350 000 eks mva for ”avslutningsarbeider slam mellom lagringsplass Rolf Olsens vei”. Påtalemyndigheten har anført at fakturaen var fiktiv og innebærer tapping av NRV. De tiltalte har avvist dette og forklart at den delvis var en faktura for påbegynt arbeid, og delvis en forskuddsbetaling for arbeid med avvikling av slamplassen.
Ut fra bevisførselen legger retten til grunn at fakturaen ble sendt etter initiativ fra Ivar Henriksen og at det var han som fastsatte beløpet. Retten kan heller ikke se det er sannsynliggjort at det ble utført noe arbeider for dette beløpet, og er kommet til at fakturaen i sin helhet er å anse som fiktiv. Dette bygges særlig på uklare og motstridende forklaringer fra de to tiltalte, samt manglende samsvar mellom deres rettslig forklaringer og politiavhør.
Verken Henriksen eller Støen kunne redegjøre for hvorfor det såkalte forskuddet var satt til kr 350 000. De forklarte seg dessuten uklart med hensyn hvilket konkret arbeid som var blitt utført. Henriksen forklarte at ”det var gjort et stort arbeid”, at det var ”arrangert for påbegynnelse og startet planlegging for avvikling” og at plassen var ”holdt nede i forhold til mengder”. Hans forklaring til politiet var at forskuddet til Støen var foranlediget av at han trengte utstyr til avslutningen, men at dette ble stoppet. Henriksen hadde ingen formening om hva det faktiske utførte arbeidet beløp seg til. Støen forklarte retten at det var påbegynt arbeid i 2004 ved at det var ryddet vekk opphogd hageavfall og leire/betong. Han forklarte at hans opplysning i politiavhør om bygging av vei, var feil. Støen hadde heller ingen forklaring på hvorfor han i avhør hadde sagt at arbeidet han hadde utført, var utvidelse av slamplassen. Dette var jo arbeider som lå inne i hans plikter etter slamkontrakten. Han mente politiforklaringen kunne bero på en misforståelse. På denne bakgrunn anser ikke retten Støens forklaring om at det var utført arbeider for 100 – 150 000 kroner for troverdig. I retten uttalte Støen at han i ettertid har skjønt at denne fakturaen ikke burde vært sendt. Retten legger til grunn at han var klar over dette også da fakturaen ble sendt.
I bevisvurderingen har retten også vektlagt Tor Arne Ulfengs forklaring om at det befant seg anslagsvis 17 000 tonn slam på plassen da han kom dit som konstituert leder av selskapene høsten 2005. Dette utgjør mer enn en og en halv gang av den totale årlige mengden slam som ble sendt til mellomlagring fra RA2. Selv om dette var nærmere ett år etter at det angivelige arbeidet med å klargjøre plassen for avslutning skulle vært påbegynt, underbygger forklaringen uansett at det ikke kan ha blitt utført nevneverdig arbeid med å redusere slammengden høsten 2004.
Dokumentasjonen viser at Skedsmo kommune forlenget brukstillatelsen ut 2005 hvis det ble arbeidet med å finne en ny plass, og at styret 21.12.2004 bad administrasjonen om plan for slambehandling i løpet av mars 2005. Etter rettens oppfatning var således utfordringen for RA2 å finne en ny plass til slambehandling. Uten en slik ny plass kan retten vanskelig se at det var behov for noen dokumentasjon til styret om at oppryddingen var påbegynt i Rolf Olsens vei, slik Ivar Henriksen forklarte. Retten anser for øvrig at en uriktig faktura knyttet til arbeid som ikke, eller bare delvis er utført, er å føre styret bak lyset. Dette kan ikke brukes som noen aktverdig begrunnelse for handlingen. Retten finner heller ikke at fakturering uten grunnlag i faktisk utført arbeid eller konkrete planer om arbeid, kan forsvares ut fra budsjettmessige hensyn. Styret hadde gjennom lengre tid vært opptatt av og arbeidet for å få ned vannprisen, og hadde derfor en sterk interesse i å redusere kostnadsnivået. Dette visste Henriksen.
Retten finner det klart bevist at Ivar Henriksen med viten og vilje handlet i strid med RA2s interesser gjennom fiktiv fakturering og at handlingen skjedde i uberettiget vinnings hensikt. Det er også bevist at Eilert Støen gjennom sin medvirkning til utroskapet var klar over dette. Rettens viser dessuten til at de begge gjennom en årrekke har utført tilsvarende utroskapshandlinger mot RA2, bl.a. gjennom den årelange overfakturering av arbeid utført på slamplassen i Rolf Olsens vei.
Ivar Henriksen og Eilert Støen blir å domfelle etter tiltalen for grovt økonomisk utroskap.
Tilegnelse og/eller privat bruk av formuesgjenstander tilhørende NRV og RA2
Bakgrunn:

Forholdene er omhandlet under tiltalens post III C, post IV B nr 6 og post IV C og gjelder en rekke formuesgjenstander som ble funnet på Stensrud gård og i lagerlokalet tilhørende Eilert Støen AS i Bruseveien 15, begge i Enebakk og i et lager på RA2/NRVs forretningseiendom i Strandveien 22 på Strømmen. Påtalemyndigheten anfører at Ivar Henriksen har tilegnet seg disse formuesgjenstandene eller brukt dem til private formål og at dette innebærer utroskap mot selskapene han ledet. Det anføres at Henriksens forklaringer om bruk til slamforsøk, innkjøp til nytt slamdeponi eller vannovervåkning er dekkhistorier som det ikke kan festes lit til.

Ivar Henriksen påstår seg frifunnet under henvisning til at alle gjenstandene er anskaffet for selskapsrelevante formål og at han etter anskaffelsen ikke har tilegnet seg gjenstandene eller brukt dem for private formål. Rammen for hvilke formål som er selskapsrelevant må være vid. Formålet med anskaffelsene har vært bruk i slamforsøk, utstyr til fremtidig slamdeponi, båter anskaffet for overvåkning av vannveien og utstyr til anleggsvirksomhet. Dette er alle selskapsrelevante formål. Det må videre legges vekt på hans vide fullmakter som leder av selskapene, samt at innkjøpene i noen tilfeller var bestemt av budsjetthensyn.
Retten bemerker:

Retten viser til hva som innledningsvis er sagt om økonomiske utroskap. På to poster (IV C nr 2 - gressklipper og III C nr 6 – PC) er det anført at forholdene ikke er grove på grunn av beløpets størrelse. Retten viser her til Rt-1986-1076, der det slås fast at dersom det er nær sammenheng mellom de enkelte straffbare forholdene, kan det legges vekt på total summen ved vurderingen av om den enkelte utroskapshandlingen er å anse som grov. I vurderingen legger retten også vekt på at Henriksen, ved sin handlemåte, systematisk og over lang tid har misbrukt den tillit han hadde i sin stilling som leder av de offentlig eide selskapene. Retten anser derfor at utroskapet for disse forholdene er å anse som grovt.

Henriksen har forklart at innkjøpene alltid skjedde innenfor vedtatt budsjettramme, og at kjøpet av enkelte av gjenstandene skjedde av budsjettmessige hensyn. Dette er hensyn som ikke kan tillegges noen avgjørende vekt i vurderingen av om kjøpet objektivt sett er å anse som utroskap. Selv med vide fullmakter og romslige budsjetter stilles det krav til en leder om å opptre lojalt og i selskapets interesse. Det har dessuten vært en omfattende sammenblanding mellom de to selskapene både med hensyn til anskaffelse og bruk av utstyr, og med hensyn til bruk av driftsbudsjettet til investeringer. Mye taler dessuten for at Henriksen har vurdert innkjøp i lys av budsjettrammene for selskapene sett under ett. Når det gjelder argumentet om at anskaffelsene har vært synlige i selskapenes regnskaper, viser retten til det som innledningsvis er uttalt om manglende balanseføring av mobilt utstyr og manglende anleggskartotek. Anskaffelser har i så fall kun vært synlig det året anskaffelsen fant sted.
Saken viser at det har avtegnet seg et mønster gjennom flere år, der Ivar Henriksen har kjøpt diverse mengder utstyr for selskapenes regning og tatt utstyret i bruk til egne formål eller på annen måte tilegnet seg dette gjennom oppbevaring på avlåste steder. Dette har vært steder der kun Henriksen har hatt tilgang. Utstyret plassert på disse stedene har vært ukjent for selskapenes øvrige ansatte. Retten anser at dette mønsteret må tillegges vekt i vurderingen av skyldspørsmålet knyttet til det enkelte grunnlag. Innkjøpt utstyr som har blitt stående ubrukt gjennom flere år, underbygger dessuten at det ikke har vært behov for utstyret. Det at utstyret i tillegg har blitt oppbevart i avlåste lager der ingen andre i selskapene enn Ivar Henriksen har hatt tilgang, er også et viktig moment i vurderingen av hans subjektive skyld.
Gjenstandene tiltalen omfatter er som nevnt hovedsakelig beslaglagt på Stensrud gård, i Bruseveien 15 eller i Strandveien 22. Når det gjelder Bruseveien 15, legger retten til grunn at eiendommen formelt var eid av Eilert Støen AS, men at lokalene reelt sett ble disponert av Ivar Henriksen og sønnen Pål Henriksen gjennom selskapet VA Drill AS. I henhold til Henriksens egen forklaring ble lokalet kjøpt av Eilert Støen AS etter tips fra Henriksen. Støen lot lokalene vederlagsfritt og uten skriftlig avtale bli utlånt til RA2, NRV og Maskindrift. Retten viser videre til Støens forklaring om at han ikke brukte lokalene i Bruseveien i nevneverdig grad etter brannen i 2000. Det legges dessuten til grunn at ingen andre i selskapene hadde nøkler. Retten viser her til Bjørn Holms forklaring om at han ikke hadde hatt nøkler til dette lageret, og at han heller ikke kjente til at andre i selskapene hadde hatt tilgang dit. Dersom det hadde vært en nøkkel i RA2, slik Henriksen forklarte, ville det vært naturlig at Holm som maskinansvarlig, ville ha kjent til dette. Lageret i Strandveien 22 lå riktignok på NRV/RA2s eiendom, men retten legger til grunn at en del av dette var avlåst og i realiteten disponert av Ivar Henriksen personlig uten tilgang fra andre ansatte i selskapene. Det vises til Bjørn Holms forklaring om at lagerrommet bak den fire meter høye skilleveggen ble oppfattet som et privat lager for Henriksen blant de ansatte. Dette ble også stadfestet av Tor Arne Ulfeng som disponerte selskapenes hovednøkkel. Ulfeng antok at hovednøkkelen gikk til dette lageret, men hadde aldri vært inne der. Retten anser at oppbevaring av gjenstander innkjøpt for selskapenes midler i disse avlåste lokalene uten at andre hadde tilgang, er en klar indikasjon på at Henriksen har tilegnet seg gjenstandene, og således opptrådt i vinnings hensikt.
For flere av gjenstandene som ble funnet i Bruseveien 15, har Henriksen forklart at disse skulle brukes til ny slambehandlingsplass som stadig ble utsatt i tid, først Grefsrud og senere Hakadal. Han har i den forbindelse vist til en investeringsramme på 6 mill. kroner til mobilt utstyr. Retten legger til grunn at denne investeringsrammen først ble vedtatt i 2005. Anskaffelser før denne tid kan derfor ikke forsvares under henvisning til denne investeringsrammen.
Til Henriksens forklaringer knyttet til privat forsøksvirksomhet med lin på Stensrud, er retten innforstått med at alternativ bruk av slam hadde vært et gjennomgangstema i styret for RA2 gjennom mange år. Retten har ingen grunn til å tvile på at Henriksen var svært interessert i dette spørsmålet. Det er imidlertid ikke fremlagt noe dokumentasjon på slik forsøksvirksomhet. Henriksen har forklart at det ikke foreligger noe skriftlig materiale fra forsøkene på Stensrud. Det er på det rene at Planteforsk har utarbeidet en rekke rapporter for RA2 med dette tema i perioden mellom 2000 og 2004. Det er ikke grunnlag for å hevde at Henriksen har vært deltaker i disse prosjektene, eller at det har vært noe samarbeid mellom Henriksen og Planteforsk om linforsøk på Stensrud. Det vises til forskningssjef Bevres forklaring. Det er heller ingen holdepunkter for at bevilgninger til linforsøk på Stensrud gård er forankret i noe styrevedtak, snarere tvert i mot. Styret i RA2 ble i februar 2004 forelagt spørsmål om bevilgninger på ca 650 000 kroner til deltakelse i 3-års forsøksprosjekt med Planteforsk for alternativ bruk av slam ved dyrking av hamp og lin. Styret stilte seg positivt, men ba om en mer konkret kostnadsoversikt til neste møte. Slik ble ikke fremlagt. Henriksens synes å ha fortsatt sin private forsøksvirksomhet på gården med innkjøp av utstyr innenfor rammen av de ordinære budsjetter. Retten fester ikke lit til Henriksens forklaringer om kjøp og bruk av utstyr til linforsøk.
Henriksens forklaring knyttet til flere av de beslaglagte gjenstandene (John Deere traktor, Atlas kompressor og John Deere gressklipper), er at disse er byttelån mot tilsvarende utstyr eid av bl.a. VA Drill stilt til selskapenes disposisjon. Denne forklaringen har liten troverdighet. Uansett kan den ikke medføre en annen vurdering av spørsmålet om Henriksen har tilegnet seg disse gjenstandene. Det bemerkes for øvrig at VA Drill AS er et selskap hvis maskinpark forutsettes brukt i virksomheten, og ikke som byttelån for privat bruk på Stensrud gård.
Om de ulike gjenstandene bemerker retten ytterligere:
Post III C nr 2 - John Deere traktor CX 5238
Ivar Henriksen kjøpte 31.10.2001 denne traktoren med utstyr på vegne av RA2 for kr 682 000 inkl. mva. Traktoren ble beslaglagt på Stensrud gård i april 2006. Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om at traktoren ble innkjøpt til bruk i RA2s virksomhet, at den har vært brukt til linforsøk på Stensrud den siste tiden, men at den hovedsakelig har stått på Berger. Det vises til Bjørn Holms forklaring om at traktoren først kom til Berger med lasset fra Stensrud, og at han før dette ikke hadde kjennskap til denne traktoren. Henriksens forklaring om at traktoren ble funnet på Stensrud fordi den var byttelånt med en tilsvarende som tilhørte VA Drill som var satt på Berger, fremstår som lite troverdig.
Retten finner det bevist at traktoren ikke er brukt i RA2s virksomhet og derfor er selskapet uvedkommende. Henriksen tilegnet seg denne til privat bruk fra innkjøpet i 2001 til den ble beslaglagt på Stensrud i 2006. Handlingen ble utført med viten og vilje og i uberettiget vinnings hensikt. Det er ikke avgjørende for skyldspørsmålet at RA2 har vært registrert som eier av traktoren. Henriksen blir derfor å dømme etter tiltalen.
Post III C nr 7 – Buster XXL aluminiumsbåt m/motorer og båthenger
Ivar Henriksen kjøpte 20.04.2005 på vegne av RA2 aluminiumsbåten m/150 HK Yamaha påhengsmotor, en Yamaha 5 HK påhengsmotor og en Brenderup båthenger til en samlet verdi av kr 346 000 inkl mva.
Henriksen forklarte at båten ble kjøpt inn som en hurtiggående, større båt til bruk for flere formål, bl.a. overvåkning av vannveier, vannprøvetaking, kartlegging og etablering av målestasjoner i Glomma, beredskap samt transport av styret/representantskap og selskapenes gjester. Styret ble tatt med på befaring hvert år. Henriksen forklarte at han mente seg berettiget til en slik båt fordi hans egen båt var blitt brukt i RA2 i alle år til bl.a. styreturer på Øyeren og dessuten var blitt ødelagt i arbeidssammenheng. Innkjøpet av båten var ikke styrebehandlet fordi den lå innenfor de budsjettrammene han hadde.
Retten legger til grunn at båten var ubrukt da den ble beslaglagt på Stensrud gård i april 2006.

Det er således på det rene at den ikke ble brukt i RA2s virksomhet. Henriksens forklaring knyttet til styreturer svekkes av forklaringen til Andreas Hamnes, mangeårig styrerepresentant i begge selskapene og styreleder i NRV, om at han aldri hadde vært på styretur med Henriksen i båt. Retten har videre merket seg at de oppgitte formålene med innkjøpet primært er knyttet til virksomheten i NRV, mens båten er anskaffet av RA2. Når det gjelder forklaringen om behov for denne båten til inspeksjon av vannveier og vannprøvetaking, vises til vitnet Tor Arne Ulfeng. Han forklarte at det i hovedsak ble brukt småbåter og prammer til dette formålet. Retten viser til det som innledningsvis er sagt i tilknytning til forsvarernes anførsel om synlighet i regnskapene. Det forhold at båten ikke ble brukt i løpet av sommeren etter anskaffelsen til noen av de oppgitte formålene, er en klar indikasjon på manglende behov i virksomhetene. Plasseringen på Stensrud gård uten at andre i selskapene kjente til båten, underbygger også at Henriksen hadde tilegnet seg denne båten for private formål.

Samlet sett anser retten det bevist ut over enhver rimelig tvil at Henriksen med viten og vilje har handlet i strid med selskapets interesse, og at han rettstridig har tilegnet seg denne båten. Han blir derfor å dømme etter tiltalen.

Post IV C nr 1 – Atlas Copco kompressor
Ivar Henriksen kjøpte 28.05.1999 på vegne av NRV en Atlas Copco transportabel kompressor for kr 113 160 inkl mva. Retten legger til grunn at maskinen ikke ble brukt verken i NRV eller RA2. Det vises til Bjørn Holms forklaring om at han ikke kjente til denne maskinen før den kom fra Stensrud i april 2006. Holm forklarte at kompressoren ville vært nyttig på Berger som erstatning for den nedslitte de brukte der, og viste til at den i ettertid er tatt i bruk på Berger. Retten finner Henriksens forklaring lite troverdig om at dette var en beredskapskompressor som var byttelånt med en kompressor tilhørende VA Drill, som ble satt på Berger. Det vises til tidligere omtale av slike byttelån. Retten viser videre til det som tidligere er sagt om Henriksens forsøksvirksomhet med lin på Stensrud gård og hans utstrakte kjøp av utstyr til private formål. Det vektlegges dessuten at kompressoren har vært i NRVs eie i seks år uten at selskapet har kunnet gjøre nytte av den.
Retten finner det ikke tvilsomt at Henriksen var klar over at kjøpet av kompressoren var i strid med NRVs interesser og at han uberettiget og i vinnings hensikt har tilegnet seg denne. Han blir derfor å dømme etter tiltalen.
Post IV C nr 2 – John Deere gressklipper m/utstyr
Henriksen kjøpte 20.09.2000 på vegne av NRV en John Deere 355D traktorgressklipper m/utstyr til kr 94 710 inkl mva.
Retten finner Henriksens forklaring lite troverdig om at gressklipperen var kjøpt inn til bruk på RA2, men byttet ut med hans private Stiga gressklippere som var bedre egnet og brukt av flere på Berger. Det vises til Bjørn Holms forklaring om at det ikke var plen på Berger og at det var blitt benyttet kantklipper og senere en liten håndklipper der. Retten fester heller ikke lit til forklaringen om byttelån med Henriksens private gressklippere til bruk i Strandveien. Det vises til omtalen om rettens vurdering av så kalte byttelån.
Det legges til grunn at gressklipperen har vært brukt privat på Stensrud gård siden den ble kjøpt i 2000. Gressklipperen ble beslaglagt på Stensrud gård i april 2006. Retten finner det klart at Henriksen uberettiget og i vinnings hensikt hadde tilegnet seg denne klipperen. Andre ansattes lån av maskiner kan ikke tillegges betydning i vurderingen av om Henriksen kan dømmes for utroskap. Innkjøp til permanent privat bruk er ikke sammenlignbart med andre ansattes sporadiske lån av maskiner. I motsetning til de øvrige ansatte, var Henriksen dessuten i posisjon til selv å påvirke hvilke maskiner som skulle kjøpes inn og tilpasse innkjøpene til sine egne private behov.
Retten finner det bevist at Ivar Henriksen med forsett og i uberettiget vinnings hensikt handlet i strid med NRVs interesser. Han domfelles for grovt økonomisk utroskap. Til spørsmålet om forholdet er grovt, vises til tidligere omtale.
Post IV C nr 4 – Volvo V70 personbil CE 98973
Ivar Henriksen kjøpte 26.03.2001 på vegne av NRV en stasjonsvogn Volvo V70 for kr 449 977 inkl mva. Bilen ble beslaglagt på verkstedet på Stensrud gård i april 2006.
Henriksen forklarte at bilen var blitt innkjøpt fordi han hadde fått et godt tilbud fra Volvo. Bilen var tiltenkt ny økonomisjef eller som innbyttebil for Ulfeng, men dette ble ikke noe av. Bilen ble svært lite brukt, men den ble brukt av Ivar Henriksen til Roland Svenssons begravelse. Henriksen forklarte videre at han i forbindelse med forestående pensjon var blitt lovet en bil, men at det ikke var avklart hvilken bil han skulle få. Han forklarte at bilen sto i garasjen på RA2 da saken kom opp, men var blitt kjørt til Stensrud gård etter å ha blitt taksert i henhold til avtale med advokat Thune, som opptrådte på vegne av selskapene. Det ble vist til avtale om pensjon fra november 2005 med selskapene som gav Henriksen rett til å overta en personbil etter takst. Utover dette har retten mottatt forklaring fra Bjørn Holm, som hadde hørt om bilen og mente han kunne ha sett den parkert utenfor garasjen i Strandveien.

Retten anser at Henriksens kjøp av denne bilen i 2001 uten noen klar formening om selskapets behov eller hvor i virksomheten den skulle brukes, ikke var i vannverkets interesse. Dette gjelder selv om det skulle ha vært et godt kjøp. Den vedvarende usikkerheten med hensyn til bruksområde og den svært begrensede bruken av bilen i årene etter anskaffelsen, innebærer etter rettens oppfatning at Henriksen ved kjøpet og den etterfølgende passiviteten handlet i strid med selskapets interesser.

I henhold til Henriksens forklaring ble denne bilen oppbevart fra 2001 til 2005 på lageret til RA2 i Strandveien. Retten ser ikke bort fra at dette kan være riktig. Ut fra vitneførselen kan det synes som om denne bilen ikke har vært holdt hemmelig i like stor grad som de andre kjøretøyene. Bjørn Holm hadde ”hørt om” denne Volvoen. Det legges likevel til grunn at ingen andre i RA2 eller NRV har oppfattet at denne bilen stod til disposisjon for selskapene i løpet av de fire årene etter anskaffelsen, og at heller ingen andre enn Henriksen har benyttet bilen. Det vektlegges også at Henriksen hadde til disposisjon en Toyota Landcruiser i sin stilling som administrerende direktør, jf. hans forklaring til post IV C nr 12. Henriksens forklaring om Volvoen fra 2001 svekkes ytterligere av at han også har oppgitt bilkjøp til pensjonsalder som begrunnelse for kjøp av en Toyota Landcruiser i 2003 (post IV C nr 10).
Ut fra en samlet bevisvurdering har retten kommet til at Henriksen med viten og vilje har til tilegnet seg også denne Volvoen, slik at kravet til vinnings hensikt er oppfylt. Ivar Henriksen blir derfor å domfelle for dette forholdet.

Post IV C nr 5 – Doppstadt Traktor DL 9761
Ivar Henriksen kjøpte 25.04.2002 på vegne av NRV en Doppstadt traktor for kr 949 349 inkl mva. Henriksens forklaringer om formålet med denne anskaffelsen fremstår som oppkonstruerte og lite troverdige. Han forklarte at traktoren først var planlagt til bruk i anleggsammenheng som det ikke ble noe av, at det senere ble diskusjon om overføring til RA2 til bruk på ny slambehandlingsplass eller mulig bruk i plastsammenheng, men at den aldri ble brukt. Retten fester heller ikke lit til forklaringen om at traktoren ble holdt på avlåst lager i Strandveien for å beskytte den, eller at den ble kjørt til Stensrud gård i 2004 for å prøve ut ulikt utstyr på den.
Retten finner det bevist at traktoren aldri har vært i bruk i NRV, og at kjøpet var selskapet uvedkommende. Det er bevist ut over enhver rimelig tvil at Henriksen hadde tilegnet seg denne fra kjøpet i 2002 inntil den ble beslaglagt på Stensrud gård i april 2006. Det vises til Bjørn Holms forklaring om at han ikke kjente til denne traktoren ut over at han ble tilkalt til Stensrud gård for å forsøke å starte den ca et år før beslaget. Retten finner også at Henriksen forsto at han handlet i strid med selskapets interesse gjennom sin handlemåte.
Både objektive og subjektive vilkår er oppfylt, og Ivar Henriksen blir å dømme for forholdet.
Post IV C nr 7 – Mercedes Atego lastebil DK 44687
Ivar Henriksen kjøpte denne lastebilen i oktober 2002 på vegne av NRV for kr 963 403 inkl mva. Retten fester ikke lit til Henriksens ulike forklaringer om grunnlaget for kjøpet. Han forklarte at bilen, som hadde kran, ble kjøpt til løfteoppgaver i forbindelse med ny slamplass som det ikke ble noe av. Senere skulle den være øremerket boretekniske oppgaver. Bilen ble i følge Henriksen oppbevart på Stensrud gård for å unngå unødig bruk. NRV hadde dessuten bruk for en utrykningsbil til pumpestasjoner.
Det legges til grunn at lastebilen aldri har vært brukt i NRV og at Henriksen har benyttet bilen til private formål. Retten viser til vitnet Vaslestad, som aldri hadde sett bilen i bruk og som bekreftet at Henriksen hadde kjøpt en Mercedes Atego som erstatning for en Volvo lastebil, kalt elgbilen. Det vises videre til Holms forklaring om at han i september 2005 – etter at saken kom opp – var blitt bedt av Henriksen om å kjøre denne bilen fra Stensrud til Berger. Da Holm hentet bilen var det en elgtrekker og diverse løfteutstyr på lasteplanet. Det tillegges ingen betydning at bilen ble kjøpt innenfor vedtatt budsjettramme.

Retten finner det bevist at Ivar Henriksen forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt handlet i strid med NRVs interesser ved kjøp at denne lastebilen, som var selskapet uvedkommende. Henriksen domfelles for grovt økonomisk utroskap.