Post IV C nr 8 – 2 stk Honda 4 x 4 traktorer
Ivar Henriksen kjøpte 25.06.2003 på vegne av NRV de to Honda firehjulstrekkerne fra Bjørkelangen Fritid for kr 208 404 inkl mva. Firehjulstrekkerne ble hentet på Stensrud gård i september 2005 av ansatte ved RA2.
Henriksen forklarte at dette var aktuelle maskiner for NRV kjøpt inn for beredskap og til bruk i uteområder for inspeksjon av ledningsnettet. Det var kjøpt inn to for at Henriksens samboer også kunne være med i marka fordi han ikke ville kjøre alene. Henriksen hadde ingen planer om å sende dem til Sør-Afrika. Han forklarte at de var pakket i container for å hindre at de ble ødelagt. På spørsmål fra aktor bekreftet Henriksen i tillegg sin opplysning i tidligere politiavhør om at firehjulstrekkerne var brukt til å slå lin.
Retten finner det bevist at firehjulstrekkerne ikke ble brukt i virksomheten i NRV, og at kjøp av disse var selskapet uvedkommende. Henriksen hadde tilegnet seg disse. Retten anser Henriksens forklaring oppkonstruert og lite troverdig. Det vises til hans forklaring om at han ikke tenkte på disse firehjulstrekkerne, da han uken etter leaset to helt identiske trekkere fra Aanonli på vegne av NRV (post IV B nr 12). Heller ikke disse ble brukt i virksomheten, men solgt til VA Drill som angivelig vrak etter syv måneder. Det vises til forklaringene knyttet til denne posten. Den manglende troverdigheten i Henriksens forklaringer alene er klare indikasjoner på at han med viten og vilje handlet i strid med NRVs interesser og i egen uberettiget vinnings hensikt, slik retten har funnet bevist.
I tillegg bemerkes at mye taler for at firehjulstrekkerne kjøpt på Bjørkelangen opprinnelig var ment for eksport til Unitrade i Sør-Afrika, men at de likevel av en eller annen grunn ikke ble sendt. De var pakket i containere da Holm fikk i oppdrag av Henriksen å frakte dem fra Stensrud til Berger i slutten av september 2005 - etter at saken kom opp. Trekkerne er oppført med chassisnummer i en håndskrevet liste med overskriften ”List of farming equipment” ført i pennen av Henriksen (dok 13-229) og fremgår i en ”List for import”, jf. databeslag på NRVs server opprettet i juni 2003 (dok 13-231). Øvrig landbruksutstyr på disse listene ble sendt til Sør-Afrika i juli 2003.
Både objektive og subjektive vilkår er oppfylt, og Ivar Henriksen blir å dømme etter tiltalen.
Post IV C nr 9 – FG Wilson Aggregat
Ivar Henriksen kjøpte i juni 2003 på vegne av NRV et Wilson aggregat med utstyr for minst kr 125 860 inkl mva. I henhold til Henriksens forklaring ble det kjøpt to slike aggregater, hvorav det ene i alle fall ble brukt. Aggregatet som ble funnet på Stensrud gård, var i følge Henriksen ment for beredskap og praktiske oppgaver, og var brukt til test av utstyr VA-Drill hadde på Stensrud gård. VA-Drills aggregat, som kunne vært brukt, var utlånt til RA2 på Berger. Henriksen forklarte at han trengte aggregatet i sitt utviklingsarbeid knyttet til boresektoren, som også fant sted på gården. I avhør hadde han forklart at aggregatet var brukt sammen med en tørkecontainer i forsøk med tørking av linfrø, hvilket han på spørsmål bekreftet var blitt utført med aggregatet i 2003/2004.
Det er fremlagt to fakturaer fra mai og juni 2003 på identiske aggregater med noe ulikt tilleggsutstyr. Dette støtter Henriksens forklaring om at det ble kjøpt inn to aggregater. Ut over dette fester ikke retten lit til forklaringen om formålet med kjøpet eller den faktiske bruken. Det vises til det som innledningsvis er sagt om rettens oppfatning av Henriksens forsøksvirksomhet med lin på gården.
Retten finner det bevist at dette aggregatet ikke er brukt i virksomheten til NRV. Kjøpet var selskapet uvedkommende. Henriksen hadde tilegnet seg dette etter kjøpet ved å plassere det på sin private gård. Det vises til Bjørn Holms forklaring om at han ikke hadde kjennskap til aggregatet før det kom til Berger fra Stensrud i 2006 og at det da var tilnærmet ubrukt.
Retten finner at Ivar Henriksen med viten og vilje og i uberettiget vinnings hensikt opptrådte i strid med selskapets interesser. Henriksen domfelles for grovt økonomisk utroskap.
Post III C nr 1 – Dino Lift 180XT
På vegne av RA2 kjøpte Ivar Henriksen 18.10.2001 denne liften for kr 412 920 inkl mva. Den ble beslaglagt i avlåst lager i Bruseveien 15 i Flateby i april 2006 og fremsto da som ubrukt.
Henriksen forklarte at det ble kjøpt to Dino-lifter, en til hvert selskap. En ble kjørt til Bruseveien etter dårlig erfaring med hardhendt behandling i Haugelifjell og ble stående der for å være tilgjengelig for selskapene intakt etter at arbeidene i Haugelifjell var fullført. Det var feil at liften var ubrukt, da den både var brukt av RA2, i Haugelifjell og i Bruseveien.
Retten legger til grunn at RA2 kjøpte to identiske Dino-lifter i 2001. Dette underbygges både av faktura (dok 13-35) og Bjørn Holms forklaring. Holm forklarte at kun en av de to innkjøpte ble brukt til arbeid i Haugelifjell. Den andre liften hadde han ikke sett før opprydding høsten 2005 i Bruseveien. Holm var kjent med at Bruseveien ble brukt som lager for RA2, NRV og Maskindrift.
Retten finner bevist at kjøpet i 2001 var i strid med RA2s interesser da Dino-liften ikke ble brukt i RA2s virksomhet og at Henriksen var klar over dette. Formålet med handlingen var uberettiget vinning da Henriksen hadde tilegnet seg denne. Han blir å dømme etter tiltalen.
Post III C nr 4 – Väderstad såmaskin
Ivar Henriksen kjøpte 22.05.2003 på vegne av RA2 denne såmaskinen for kr 241 800 inkl mva. Maskin ble beslaglagt i lageret i Bruseveien 15 i april 2006 og fremsto da som ubrukt.
Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om at maskinen ble kjøpt til alternativ slambehandling på Grefsrud eller i Hakadal, at den var egnet for utlån til bønder og at den var brukt en gang på Stensrud gård til å så linfrø. Det legges til grunn at en såmaskinen ligger langt utenfor virksomhetsområdet til RA2 og at maskinen heller aldri ble brukt i RA2s virksomhet. Bjørn Holm kjente ikke til maskinen før saken kom opp. Henriksen hadde tilegnet seg såmaskinen gjennom oppbevaring i det avløste lageret i Bruseveien.
Retten finner at Henriksen med viten og vilje handlet i strid med RA2s interesser og at han handlet i uberettiget vinnings hensikt. Han blir å domfelle for forholdet.
Post III C nr 5 – Claes Disco halmballmaskin
Ivar Henriksen kjøpte 7.07.2004 på vegne av RA2 en halmballmaskin for kr 153 140 inkl mva. Maskinen ble beslaglagt i Bruseveien 15 i april 2006.
Retten fester ikke lit til Henriksen forklaring om at dette var en slåmaskin kjøpt inn som del av en utstyrspakke til fremtidig alternativ slambehandling, og som var brukt en gang på Stensrud for å slå lin. Til Henriksens forklaring om at innkjøpet var innenfor hans fullmakter , vises også til det som er uttalt innledningsvisom styrets holdning til bevilgninger knyttet til prøvevirksomhet med lin. Retten legger til grunn at halmballemaskinen aldri ble brukt i RA2s virksomhet, og at Henriksen hadde tilegnet seg denne. Det vises til Bjørn Holms forklaring om manglende kjennskap til en slik landbruksmaskin.
Retten finner at Henriksen med viten og vilje handlet i strid med RA2s interesser ved kjøp av maskinen og at han handlet i uberettiget vinnings hensikt. Han blir å domfelle for grovt økonomisk utroskap.
Post IV C nr 3 – Foss-Eik traktorhenger mv
Ivar Henriksen kjøpte 25.01.2001 på vegne av NRV en traktortilhenger med diverse utstyr for kr 78 882 inkl. mva. Hengeren ble beslaglagt i Bruseveien 15 i Flateby i april 2006.
Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om innkjøp til bruk på ny slambehandlingsplass, at hengeren ble oppbevart i Bruseveien i påvente av dette, og at den også var brukt på Berger. Den manglende troverdigheten underbygges ytterligere ved Henriksens henvisning til en annen tilhenger som sto på NRV, som forklaring på at hengeren ble kjøpt inn av NRV og ikke RA2. Bjørn Holm hadde heller ikke kjennskap til denne hengeren. Det legges til grunn at traktortilhengeren ikke ble brukt i NRVs virksomhet, og at Henriksen hadde tilegnet seg denne fra kjøpet i 2001 til beslagleggelsen i det avlåste lageret Bruseveien fem år senere.
Retten finner det bevist at Henriksen forsettlig har handlet i strid med selskapets interesser, og at han har handlet i uberettiget vinnings hensikt. Han blir å domfelle etter tiltalen. Forholdet anses som grovt utroskap, jf. tidligere omtale.
Post IV C nr 11 – Hini ABS gravemaskin
Ivar Henriksen kjøpte 19.10.2003 på vegne av NRV en gravemaskin med diverse utstyr for til sammen kr 509 516 inkl mva. Maskinen ble beslaglagt i Bruseveien 15 i Flateby i april 2006 og var ikke brukt.
Retten finner Henriksens ulike forklaringer på kjøpet av denne maskinen lite troverdig. I retten forklarte han at maskinen var tenkt brukt på fremtidig slambehandlingsplass, mens i avhør var forklaringen mulig bytte med en annen gravemaskin. Det legges til grunn at en slik gravemaskin hadde vært nyttig i virksomheten, jf. Bjørn Holm som forklarte at han først så denne maskinen etter beslaget. Retten legger til grunn at gravemaskinen ikke er benyttet verken i NRV eller RA2 og finner det klart at Henriksen har tilegnet seg maskinen gjennom oppbevaring i Bruseveien.
Retten finner det bevist at Henriksen med viten og vilje har handlet i strid med selskapets interesser, og at han har handlet i uberettiget vinnings hensikt. Henriksen blir å domfelle i henhold til tiltalen.
Post IV C nr 6 – Fiat New Holland traktor
Ivar Henriksen kjøpte traktoren i oktober 2002 på vegne av NRV for kr 421 600 inkl mva.
Traktoren ble beslaglagt i avlåst lager i Strandveien 22. Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om at traktoren var kjøpt inn til bruk i Haugelifjell etter avsluttet anleggsperiode, men at den likevel ikke ble brukt på grunn av oppstart av nye anleggsarbeider i fjellet.
Det legges til grunn at traktoren aldri ble brukt i NRV og at Henriksen hadde tilegnet seg den ved å oppbevare den i lageret han disponerte personlig uten at noen i selskapene hadde kjennskap til dette, jf. forklaringen til Bjørn Holm.
Retten finner at Henriksen forsettlig har handlet i strid med NRVs interesser, og at han har handlet i uberettiget vinnings hensikt. Henriksen blir å dømme etter tiltalen.
Post IV C nr 10 – Toyota Land Cruiser CF 22219
Ivar Henriksen kjøpte denne bilen i september 2003 på vegne av NRV for kr 598 122 (inkl mva). Bilen ble funnet i oktober 2005 i det avlåste lageret i Strandveien 22 og var praktisk talt ikke brukt. Henriksen forklarte at han var blitt lovet en slik bil avstyret i RA2 når han gikk av med pensjon, som opprinnelig var planlagt i 2003 eller 2004, men at avgangen ble utsatt og Terje Strøm dessuten senere gikk fra dette løftet. Retten finner ikke denne forklaringen troverdig. Det vises også til Henriksens forklaring under post IV C nr 4, der bil i forbindelse med pensjon også brukes som argumentasjon.
Retten legger til grunn at denne bilen ikke har vært brukt i verken RA2 eller NRV og at Henriksen hadde tilegnet seg bilen. Det tillegges ingen betydning i Henriksens favør at bilen har vært forsikret av og registrert på NRV.
Retten finner det bevist at Henriksen med viten og vilje har handlet i strid med selskapets interesser, og at han har handlet i uberettiget vinnings hensikt. Henriksen blir å domfelle i henhold til tiltalen.
Post IV C nr 12 – Toyota Landcruiser CE 83991
I januar 2004 kjøpte NRV denne Toyota Landcruiser 1999-modell etter utløpt leasingavtale. for kr 13 400. NRV hadde betalt minst kr 446 676 i leie. Bilen ble i april 2004 omregistrert til Jens J. Fallet Invest AS og videre til Henriksen privat 28.01.2005. Det er ikke omtvistet at det ikke ble betalt noen vederlag til NRV ved overdragelsen til Fallet.
På grunnlag av bevisførselen finner retten det bevist at Henriksen med viten og vilje tilegnet seg denne bilen etter utløpet av leasingavtalen uten å betale noe vederlag til NRV. Overdragelsen til Fallet var en dekkoperasjon for å skjule transaksjon i NRVs regnskap. Det vises særlig til Fallets forklaring om at han ikke hadde kjørt bilen og heller aldri overtok den. Han bekreftet at det hele tiden var meningen at Henriksen skulle ha bilen. Fallet fikk beskjed om å skrive salgsmelding til Henriksen privat. Fallet erkjente at hans brev datert 28.01.2005 til NRV var skrevet i panikk mellom de to avhørene hos Økokrim. Det at Henriksen skal ha underskrevet salgsmeldingen til seg selv ved en feil etter selv å ha påført meldingen postboksadresse, er svært lite troverdig. Retten vektlegger også at slike salg fra selskapene til mellommenn med påfølgende overdragelse til Henriksens privatsfære, har vært et mønster i tapping av verdier fra selskapene. Retten finner at forholdet er å anse som grovt økonomisk utroskap utført med forsett og i uberettiget vinnings hensikt. Henriksen blir å dømme etter tiltalen.
Post III C nr 3 – Nissan X-trail CF 19269
Ivar Henriksen kjøpte denne personbilen 5.09.2002 på vegne av RA2 for kr 379 655 inkl mva. Han forklarte at bilen ble kjøpt inn fordi hans datter utførte arbeid for RA2 knyttet til Planteforsk og slamforsøk med lin.
Retten fester ikke lit til denne forklaringen. Det legges til grunn at bilen ble kjøpt inn til privat bruk for Henriksens datter Anne Maren Henriksen Bæverfjord og disponert slik inntil saken ble kjent. Henriksen gav da ordre om at bilen skulle tilbakeleveres RA2. Det vises til Bjørn Holms forklaring om datterens disponering av denne bilen, og at den ble kjørt til Berger etter avisoppslagene. Henriksens datter var ikke ansatt i RA2, og det er heller ikke holdepunkter for at hun utførte oppgaver for selskapet. I perioden 2000 – 2003 var hun ansatt i Planteforsk i Stjørdal med en rolle som koordinator mot RA2, jf. forklaring fra forskningssjef Bevre. Det bemerkes for øvrig at hun var i svangeskapspermisjon store deler av ansettelsestiden i Planteforsk.
Retten finner det bevist at Henriksens kjøpte bilen til datteren uten at hun hadde noen formell tilknytning til selskapet, uten noen form for dokumentasjon på arbeidsoppdrag eller utført arbeid og uten styrets viten og godkjenning. Dette er i strid med selskapets interesser og innebærer økonomisk utroskap mot RA2. Retten finner det ikke tvilsomt at Henriksen var klar over dette og at handlingen skjedde i uberettiget vinnings hensikt. Henriksen blir å domfelle etter tiltalen.
Post III C nr 6 – Dell Precision M60 PC
I september 2004 kjøpte Ivar Henriksen på vegne av RA2 en bærbare PC for kr 24 800 inkl mva. Retten legger til grunn at denne PCen urettmessig ble disponert av Henriksens datter. Den ble beslaglagt på hennes bopel i Nord-Trøndelag i mars 2006. Det er heller ikke holdepunkter for at datteren utførte arbeidsoppgaver for RA2 knyttet til målinger Planteforsk drev med, slik Henriksen har forklart. Det vises til rettens vurdering av hans forklaring om hennes angivelige arbeid for RA2 under post III C nr 3. Datteren hadde for øvrig sluttet i Planteforsk et år før kjøpet av PCen.
Retten finner det bevist at Ivar Henriksen gjennom handlingen har forøvet økonomisk utroskap mot RA2, at handlingen er utført med forsett og i uberettiget vinnings hensikt. Retten anser at utroskapet er grovt selv om det gjelder et mindre beløp, jf. tidligere omtale. Henriksen dømmes i henhold til tiltalen.
Post IV B nr 6 – Møre Jet 30 glassfiberbåt
Denne hurtiggående glassfiberbåten ble bestilt fra Skorpa Fiberglass AS av Ivar Henriksen og betalt av NRV i 2001 med kr 500 000 og det resterende i 2003. Samlet pris var kr 829 245 ekskl mva. Henriksen forklarte at den var kjøpt inn for bruk som representasjonsbåt og til overvåkning av vannveiene.
Ut fra vitneførselen legger retten til grunn at det hadde vært to Mørejeter på Berger. Sommeren 2004 fikk Yngve Vaslestad, som var ansatt i RA2, i oppdrag av Henriksen å frakte en Mørejet til Skorpa Fiberglass på Møre for reparasjon. Denne båten hadde stått på Berger i flere år og var nærmest ikke blitt brukt. I henhold til vitnet Endre Skorpen, daglig leder i Skorpa Fiberglass AS, var firmaet Maskindrift fakturert for denne båten i 1993, men det var Henriksen som hadde vært på fabrikken og fremsto som kjøper. Båten kom tilbake til fabrikken sommeren 2004 for reparasjon av diesellekkasje, men ble aldri hentet igjen. På returen fraktet Vaslestad den i tiltalen nevnte nye Mørejeten til Berger, hvor den ble stående ubrukt. Henriksen var til stede på fabrikken på Hareid i forbindelse med overtakelsen. Både Vaslestad og Bjørn Holm forklarte at den nye Mørejeten ble betegnet som en lånebåt av Henriksen. Holm forsto det slik at denne båten var lånt ut inntil fabrikken fikk reparert den gamle, som Holm trodde tilhørte NRV.
Retten anser at kjøpet av en båt til ca en million kroner uten noe reelt behov i virksomheten ikke er i samsvar med forsvarlig forvaltning av NRVs midler og i selskapets interesse. Objektivt sett er dette å anse som utroskap. Retten finner det bevist at Henriksen var klar over dette. Selv om Henriksen hadde vide fullmakter til innkjøp av utstyr, finner retten det påfallende at en slik stor og spesiell investering ikke ble fremlagt for styret. Dette gjelder særlig når anskaffelsen hovedsakelig var begrunnet med behovet for representasjon. Forklaringen om behov for båt til styreturer svekkes dessuten av forklaringen fra tidligere styreleder Andreas Hamnes om at han aldri hadde deltatt på noen styretur i båt med Henriksen.
Retten finner at det er ført bevis for at Henriksen hadde planer om å tilegne seg båten og således handlet i vinnings hensikt. Det at han lot NRV betale for en slik båt som ble stående ubrukt, og som det derfor ikke var noe reelt behov for i virksomheten, er en klar indikasjon på at han hadde andre formål med kjøpet. Retten legger videre stor vekt på Henriksens totalt manglende troverdighet i sine forklaringer både i retten og i forhold til ansatte vedrørende innkjøpet av denne båten. Hans forklaring til de ansatte om lånebåt er ikke i samsvar med de faktiske forhold. Båten var jo betalt med kr 500 000 av NRV allerede i 2001. Forklaringen om lånebåt er dessuten ikke forenlig med hans egen forklaring i retten om at den gamle Mørejeten opprinnelig tilhørte Walter Holm, at den ble overtatt i forbindelse med avviklingen av Maskindrift og deretter tilhørte VA Drill, og at den gamle Mørejeten derfor ikke har noe med denne saken å gjøre. Henriksens opplysning til de ansatte om at Mørejeten var en lånebåt, er snarere en sterk indikasjon på at han ville gi de ansatte en forventning om at denne båten ikke skulle være permanent på Berger. En slik oppfatning hos de ansatte ville gjøre det enklere å tilegne seg båten til privat bruk på et senere tidspunkt. Denne saken har vist at Henriksen ofte tenkte langsiktig i sin straffbare virksomhet rettet mot selskapene. Henriksens troverdighet knyttet til kjøpet av Mørejeten svekkes også gjennom hans forklaring om at motorene kom i forbindelse med oppløsning av Maskindrift. Dette er ikke i samsvar med de faktiske forhold, da motorene til Mørejetene ble kjøpt inn i 1994 for ca kr 300 000 av NRV (dok 13-178-1).
Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen med forsett og i uberettiget vinnings hensikt handlet i strid med NRVs interesser. Han finnes skyldig i grovt økonomisk utroskap og blir å domfelle for forholdet.
Øvrige forhold
Post IV B nr 14 (Ivar Thorer Henriksen) - Samekniver
Bakgrunn:
Den 26.02.2004 ble det tatt ut kr 190 400 fra NRVs bankkonto. Samme dato ble det utferdiget en regning til NRV fra Steve Jonasson med følgende tekst: ”Oppgjør for verktøycontainer/kompressor”. Fakturaen er påført Steve Jonassons signatur og gitt påtegning med signaturen ITH om at fakturaen skal føres på NRV Post Filterhall.
Påtalemyndigheten har anført at sameknivene er anskaffet til Ivar Henriksen privat. Det er vist til at det ble utferdiget en fiktiv faktura som har ført til tapping av NRV.
Retten bemerker:
Etter bevisførselen legger retten til grunn at Ivar Henriksen 26.02.2004 lot NRV uriktig bli belastet med kr 190 400 for privat innkjøp av en samling samekniver fra daværende Peab-ansatte Steve Jonasson. Retten viser særlig til forklaring fra Steve Jonasson om at han denne dagen hadde solgt knivsamlingen til Henriksen privat etter initiativ fra Henriksen. Han overleverte knivene samme dag til Ivar Henriksen og fikk oppgjør i kontanter fra en kvinnelig ansatt i NRV. Det legges videre til grunn at utgiftene i faktura til NRV uriktig ble oppgitt som kjøp av verktøycontainer og kompressor. Jonasson hadde verken kjennskap til fakturaen, eller til at han hadde solgt verktøycontainer eller kompressor til NRV. Jonassons forklaring støttes i hovedsak av Henriksens sekretær, Inger Margrethe Holter. Hun dro sammen med Jonasson til banken, tok ut pengene fra NRVs konto og overleverte disse til Jonasson mot kvittering. Holter forklarte at dette var uttak for en verktøycontainer Henriksen bad henne å utbetale til en Peab-ansatt. Retten fester ikke lit til Henriksens forklaring om at kjøpet kom i stand for å hjelpe Jonasson økonomisk, og at knivene kunne være tiltenkt utsmykning i Haugelifjell. Dokumentasjonen viser at Henriksen besørget kostnadene bokført på en anleggskontoen Filterhall i NRVs regnskap. Beløpet ble tilbakebetalt av Henriksen 10.10.2005. Retten anser ikke at denne tilbakebetalingen, etter at saken kom opp og 1 ½ år etter kjøpet, på noe vis underbygger Henriksens forklaring om at beløpet var tenkt tilbakebetalt, men at dette ikke var blitt gjort på grunn av uklarheter om hvem som skulle være med på betalingen.
Retten finner det bevist at Ivar Henriksen med viten og vilje har belastet NRV med private utgifter til kjøp av samekniver, og at dette har skjedd i uberettiget vinnings hensikt. Henriksen blir å domfelle for grovt økonomisk utroskap i samsvar med tiltalen.
Post III B nr 9 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen) - Plast
Bakgrunn:
Det ble 21.09.2001 inngått avtale om plastgjenvinning mellom Coca Cola Drikker AS og RA2. Gjenvinningen foregikk i RA2s lokaler på Berger, og besto i oppmaling av plastflasker og salg til diverse leverandører. Plastkorker ble transportert fra lokalene til Coca Cola via Berger til mottaker i Sverige. Frem til 2005 ble salget av plast og plastkorker i hovedsak foretatt av selskapet Plastmottaket AS, eid av Tor Rønning. Inntektene fra plastsalget ble overført RA2 etter fradrag for utgifter og vederlag. Plastmottaket fakturerte for salg til det svenske selskapet Plaståtervinning AB i februar 2005. Dette ble betalt til RA2.
Fra vinteren 2005 ble salget av plast overtatt av Oryx AS, et selskap eid av Pål Henriksen og Bjørn Velken. Det ble solgt plast til nederlandske De Paauw, Plaståtervinning AB og Miko Plast AS i Oslo. Oryx sendte fra februar 2005 fakturaer til De Paauw på leveranser fra januar 2005. De første overførslene til Oryx fra De Paauw på til sammen ca kr 240 000 skjedde 26.05.2005, og de tre siste på til sammen ca kr 235 000 skjedde 06.09.2005. Per september 2005 sto det ca kr 513 000 fra dette salget på Oryx’ bankkonto. Det er på det rene at det i perioden 04.04 – 23.08.2005 ble solgt plast til Miko Plast AS i Oslo uten at det ble fakturert for dette. Det ble også solgt plastkorker fra Oryx til Plaståtervinning AB i Arvika i denne perioden uten at dette ble fakturert. RA2 sendte 11.11.2005 faktura for salget til Miko Plast AS med kr 1 125 341 eks mva og til Plaståtervinning AB med kr 250 000. Samlet salg gjennom Oryx i perioden beløp seg til minst kr 1 887 000.
Påtalemyndigheten har anført at Ivar Henriksen fra januar til høsten 2005 lot Pål Henriksens selskap Oryx AS forestå salget og oppebære inntektene fra RA2s plastgjenvinning. Dette medførte tap eller fare for tap for RA2 på minst kr 1 887 000. Påtalemyndigheten har vist til at styret ikke var informert om at RA2 drev med videresalg av plast, og at ingen ansatte var informert før Oryx tok over plastsalget. Det er videre anført at hensikten var å overføre inntektene av plastsalget til ”Henriksen-sfæren”, da det ikke var noen plausibel grunn til at Oryx skulle forestå salget på vegne av RA2. Påtalemyndigheten har også vist til Tor Rønnings forklaring om at Ivar Henriksen ønsket at Plastmottaket skulle testamenteres til ham personlig.
Påtalemyndigheten har videre anført at Ivar Henriksen 28.12.2004 lot Oryx AS/v Pål Henriksen fakturere Plastmottaket AS for kr 250 000 eks mva for at RA2s utestående fordringer hos Plastmottaket urettmessig skulle tilfalle Oryx AS. Det er vist til Rønnings forklaring om at det aldri var avtalt at Pål Henriksen skulle få betalt for sitt arbeid med salg av plast, da Rønning oppfattet at dette arbeidet ble gjort av Pål Henriksen som ansatt i RA2. Påtalemyndigheten anså dette som et forsøk på urettmessig å overføre deler av RA2s utestående hos Plastmottaket til Oryx.
Ivar Henriksen forklarte at han gav sin sønn og Bjørn Velken oppdrag å finne kjøpere til plasten som kunne gi en bedre pris enn det Rønning fikk i markedet. Pengene var satt på egen konto i Oryx og skulle ikke være igjen der.
Pål Henriksen forklarte at Oryx hadde bistått Rønning med å selge plast for å få bedre priser, men at salg av plast egentlig ikke var noe Oryx skulle gjøre. I prinsippet skulle ikke Oryx ha inntektene fra plastsalget, da inntektene skulle tilbakeføres RA2. Fakturaen fra 28.12.2004 gjaldt arbeider utført for Rønning i 2004. Dette arbeidet hadde bestått i salgsarbeid for å oppnå bedre pris for plasten og bistand for å finne andre måter å forbedre returplasten på.
Retten bemerker:
Etter bevisførselen legger retten til grunn at Oryx AS foresto salg av plast til tre mottakere vinteren/våren/sommeren 2005. Samlet salg gjennom Oryx i perioden beløp seg til minst kr 1 887 000.
Siden RA2 skulle hatt inntektene av plastsalget, finner retten at Ivar Henriksen utvilsomt handlet i strid med RA2s interesser ved at en inntekt på 1,887 millioner kroner delvis ble stående i Oryx, og delvis ikke ble fakturert i det hele tatt. Det er heller ikke tvilsomt at Pål Henriksen medvirket til dette. Retten anser at utestående fordringer av en slik størrelsesorden, der det ikke en gang blir sendt fakturaer, innebærer fare for tap. Dette gjelder også der en inntekt på over en halv million kroner blir stående på et annet selskaps bankkonto i flere måneder uten å bli sendt til rettmessig eier. Handlingen medførte derfor utvilsomt tap eller fare for tap for RA2, og er objektivt sett grovt økonomisk utroskap. Retten finner det bevist at begge var klar over at det var i strid med RA2s interesser ikke å overføre pengene løpende til RA2, slik det tidligere var blitt gjort av Plastmottaket.
Spørsmålet er om Ivar Henriksen hadde vinnings hensikt, og Pål Henriksen var klar over dette. Begge har forklart at det ikke var meningen at Oryx skulle beholde inntekten av plastsalget, men de to har gitt ulike forklaringer på årsaken til at inntektene ikke ble overført RA2. Ivar Henriksen forklarte at RA2 ikke kunne fakturere direkte, fordi RA2 ikke kunne selge til Kina. Han henviste til Pål Henriksen på spørsmålet om hvorfor RA2 ikke kunne selge plasten selv. Manglende oppgjør av innbetalingene fra De Paauw forklarte han med at dette var en prøvesending, og at det var mye å gjøre i Oryx. Pål Henriksen forklarte at De Paauw ble fakturert fordi dette var en ny kunde som han fryktet ikke ville betale. Han forklarte den manglende faktureringen av Miko Plast og Plaståtervinning med at forholdet til Rønning og hvem som skulle forestå plastsalget, hadde vært uavklart i ni måneder. Han forklarte at dette var tatt opp med Ivar Henriksen uten at det hadde skjedd noen avklaring. I følge Pål Henriksen var det klart at Oryx ikke skulle selge plast fremover. Han var også opptatt av at RA2 ikke kunne selge direkte til Kina, fordi det ville være brudd på vilkår i kontrakten med Coca Cola. Salg gjennom Oryx så derfor i følge Pål Henriksen ”litt bedre ut”.
Retten fester ikke lit til at dette er de eneste forklaringene på at inntekten av plastsalget på nesten 1,9 millioner kroner ikke ble overført RA2 før etter at saken kom opp. Selv om forbud mot salg til Kina hadde vært et tema, er det på det rene at RA2 faktisk fakturerte Miko Plast, som også solgte til Kina, i november 2005 etter at saken var blitt kjent. Oversiktene viser dessuten at De Paauw betalte sine fakturaer i mai, juli og september 2005, uten at pengene ble overført RA2.
Retten betviler ikke at Pål Henriksen og Bjørn Velken klarte å oppnå bedre pris for plasten enn Plastmottaket, og at dette var en medvirkende årsak til at de overtok salgsarbeidet fra Tor Rønning våren 2005. Ut fra en samlet bevisvurdering er imidlertid retten kommet til at Ivar og Pål Henriksen hadde til hensikt å tilegne seg inntekten fra plastsalget gjennom selskapet Oryx.
Det er et faktum at en inntekt på nær 1,9 millioner kroner fra plastsalget ikke ble overført RA2, slik inntekten fra Plastmottaket jevnlig var blitt overført siden avtalen med Coca Cola kom i stand i 2001. Retten viser til forklaringen fra Tor Rønning som hadde stått for salg av plasten. Rønning hadde fakturert og mottatt oppgjør, og oppgjøret var fortløpende sendt videre til RA2. For dette hadde Plastmottaket mottatt en årlig godtgjørelse for kr 100 000 som ble avregnet en gang per år. En gang i løpet av første halvår 2005 hadde Rønning fått beskjed om at han ikke lenger skulle ha ansvar for plastsalget, men han ble ikke informert om hvem som skulle overta dette arbeidet. Rønning forklarte at Pål Henriksen hadde bistått ham mer og mer i salgsarbeidet en tid før dette, men at han klart oppfattet at Pål Henriksen arbeidet i egenskap av ansatt i RA2. Selskapet Oryx hadde Rønning på dette tidspunktet ingen kjennskap til. Ivar Henriksen hadde ikke noe svar på hvorfor Pål Henriksen og Bjørn Velken ikke utførte salget som ansatte i RA2.
Rønning forklarte at han ble kontaktet av Ivar Henriksen og hadde et møte med ham og Pål Henriksen om plastsalget dagen etter Aftenpostens artikkel om saken. Rønning fikk da vite at Pål Henriksen var trådt inn i stedet for Plastmottaket, og at det ikke var sendt oppgjør til RA2 for plasten. Rønning hadde vært negativ til ønsket om at Pål Henriksen skulle overta Plastmottaket, da Rønning syntes han sto for nær til å overta. Etter dette hørte Rønning ikke mer fra de to. I avhør forklarte Rønning at Ivar Henriksen hadde bedt om at Plastmottaket skulle testamenteres ham. Retten legger i hovedsak Rønnings forklaring til grunn. Til tross for en viss uoverensstemmelse mellom Rønnings forklaring i retten og til politiet, viser Rønnings forklaring at de tiltalte hadde et ønske om å overta plastsalget fra RA2.
Retten viser videre til forklaringen fra Steinar Lein, leder av Miko Plast AS, om at han hadde tatt kontakt med RA2 for kjøp av plast høsten 2004. Ivar Henriksen hadde da henvist Lein til Pål Henriksen, som ble hans kontaktmann i RA2. Lein forklarte at han hadde kjøpt plast fra høsten 2004, og at han i begynnelsen var blitt fakturert av Plastmottaket og RA2. For leveranser fra begynnelsen av april og frem til høsten 2005 hadde han ikke mottatt fakturaer, og han hadde gjentatte ganger uten hell etterlyst dette hos fra Pål Henriksen. I august 2005 fikk Lein telefon fra Pål Henriksen, der Henriksen opplyste at han nå ville bli fakturert fra et annet, ukjent firma. Lein kunne ikke huske navnet han da fikk opplyst. Lein bekreftet at RA2s faktura 11.11.2005 gjaldt de leveransene han tidligere hadde etterlyst fakturaer på. Retten legger forklaringen til grunn. Forklaringen viser at Pål Henriksen hadde til hensikt å la et annet firma enn RA2 fakturere for salget av plasten.
Leins forklaring om at han hadde purret på fakturaer for plastleveransene ble bekreftet av Svend Solberg, som var ansatt på Berger fra mai 2003 for å arbeide med plast. Solberg forklarte at han hadde fått telefon fra Lein der denne opplyste at han skyldte 1 million kroner for plasten. Lein hadde i den forbindelse nevnt selskapet Oryx. Solberg forklarte at plasten først ble solgt fra RA2, men at Oryx overtok salget på et tidspunkt han ikke kunne tidfeste. Han hadde spurt Bjørn Holm om Oryx og fått opplyst at Pål Henriksen og Bjørn Velken sto bak dette selskapet.
Retten legger vekt på at heller ingen av de øvrige ansatte i RA2/NRV ble informert om at Oryx skulle forestå salg og fakturering av plast. I tillegg til Solberg, vises til forklaringen fra Ivar Henriksens sekretær, Inger Margrethe Holter. Hun var ikke blitt informert om Oryx fra verken Ivar eller Pål Henriksen, men var blitt kjent med selskapet ved en tilfeldighet etter å ha fått en e-postadresse en gang Ivar og Pål Henriksen var i Afrika. Holter forklarte at de ansatte på RA2 hadde registrert at inntektene fra plastsalget ikke lenger kom inn til RA2, og at dette var blitt tatt opp av en av de ansatte i regnskapsavdelingen. Holter skjønte etter hvert at Pål Henriksen var involvert i Oryx, som hadde overtatt salget av plast. Holter fastholdt sin politiforklaring om at hun ikke ville spørre Pål om Oryx, men at hun skjønte sammenhengen og syntes det var ”vemmelig”.
Det er dessuten et moment at styret ikke var gjort kjent med at RA2 drev med salg av plast overhodet. Styreleder Hamnes forklarte at Henriksen i et styremøte hadde orientert styret om at han ville kjøpe plast, kverne det og bruke det i nitrogenrenseanlegget, men at det aldri var tatt opp med styret at RA2 skulle selge plast. Retten viser også til at styret verken kjente til Pål Henriksens firma Oryx, eller den påviste sammenblandingen mellom RA2 og dette selskapet.
Etter en samlet vurdering har retten funnet det bevist at både Ivar og Pål Henriksen handlet i uberettiget vinnings hensikt, når inntektene fra plastsalget ikke ble overført RA2. Både objektive og subjektive vilkår er oppfylt. Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt økonomisk utroskap for minst kr 1 887 000, og Pål Henriksen domfelles for medvirkning til utroskapet.
Når det gjelder fakturaen 28.12.2004 fra Oryx til Plastmottaket, legger retten til grunn at denne ikke har grunnlag i noe reelt underliggende forhold. Det vises til forklaringen fra Rønning om at han hadde lagt fakturaen til side fordi teksten ikke gav noen mening, og han ikke kjente til Oryx. Pål Henriksen hadde bistått ham i salget av plast, men Rønning oppfattet klart at dette skjedde som ansatt i RA2. Rønning forklarte at han riktignok i 2004 hadde akseptert å ta en større andel av RA2s kostnader til plasthåndteringen, slik som sliping av maskiner og innkjøp av paller, men dette var noe annet enn det som fremgikk av fakturaen. Det er heller ikke holdepunkter for at Pål Henriksen ga plastfaglige råd til Plastmottaket som hans selskap Oryx var berettiget til å fakturere for.
Retten legger til grunn at Ivar Henriksen var kjent med at denne fiktive fakturaen ble sendt. Det vises til hans forklaring om at han ikke kjente oppsettet, og at han var klar over at denne ikke var blitt betalt. Retten vektlegger videre at Ivar Henriksen forklarte seg uriktig om at Pål Henriksen hadde bistått Rønning med plasthåndtering ut over salget, og at det er ført bevis for hans skyld i utroskap overfor RA2 ved at inntektene av plastsalget tilfalt Oryx.
Retten har imidlertid ikke objektive holdepunkter for at denne fakturaen skulle viderefaktureres RA2. De tiltalte kan derfor ikke domfelles for dette forholdet.
Dostları ilə paylaş: |