Rune Slagstad kunnskapens hus I det norske system


Folkedannelsen: lærere og professorer



Yüklə 467,41 Kb.
səhifə3/8
tarix06.03.2018
ölçüsü467,41 Kb.
#45137
1   2   3   4   5   6   7   8

6. Folkedannelsen: lærere og professorer

Embetsmannsstatens politiske strateger var ikke demokratisk på høyde med det nasjonale landskap de beveget seg i, og kom i opposisjon til demokratiets parlamentariske ekspansjon. Venstrestaten hadde en forankring i lekmannsskjønnet. Dette lekmannsskjønnet, som hadde fått et institusjonelt uttrykk ved formannskapslovene av 1837, ved parlamentarismens gjennombrudd i 1884 og ved juryordningen i 1887, var forankret i en særegen, folkelig dannelsestradisjon. Denne folkedannelsen hadde sitt tyngdepunkt i det pedagogiske, sitt institusjonelle sentrum i skolen og sine fremste bærere i lærerstanden, som i løpet av noen få tiår beveget seg fra samfunnets bunn til politikkens topp.

Den kulturstat som ble skapt i det norske system fra 1830-tallet og utover, ble ikke en bastion for en konservativ, antidemokratisk elite. Embetsmannseliten fikk overhodet aldri den hele og fulle kontroll med dette prosjektet, og dessuten var det en splittet elite, også i det kulturelle. Den måtte dele kontrollen med en folkelig motelite på vei opp. Det var her skolen ble strategisk viktig som kulturell arena og som integrativt medium. Det norske kulturstatsprosjektet sveiset elite og folk sammen i stedet for å skape en forskansningsideologi mot de demokratiske bevegelser nedenfra.

Elitenes reformkompromiss virket formende også for venstrestatens nasjonsbygging, med en langt sterkere forankring i det demokratiske enn hva som hadde vært tilfelle for embetsmannsstatens nasjonsbyggere. Folkedannelsens elitegrupper utfordret i siste del av 1800-tallet dannelsesborgerskapets hegemoni. I folkedannelsens egen retorikk ble denne strid ofte, misvisende, utlagt som en konflikt mellom "folk" og "elite". Det var en konflikt mellom konkurrerende eliter, hvor folkedannelsens elitegrupper prøvde å konvertere sin folkelige bygdebakgrunn til kulturell kapital i kampen om samfunnshegemoniet. En av grunnene til at venstrestatens kulturelle reformprosjekt ble så slagkraftig, var at det berodde på et kompromiss mellom de konkurrerende dannelseseliter. Embetsmannseliten slo sprekker som en dannelseselite. En reformativ fløy innen embetsmannseliten med Nissen i spissen inngikk i koalisjon med folkedannelsens grupper og ble den bærende koalisjon for det pedagogiske reformprosjekt utover embetsmannsstaten og inn i den neste politiske tid. Dannelsesborgerskapets reformative, planliberale fløy, som fulgte en ikke-forskansningslinje, ble forent med folkedannelsens eliter - det forenende medium var nærheten til det politisk-demokratiske. Av dette oppsto en reformkoalisjon av sentrum-venstre, med de intellektuelle i en pregende rolle. Det var dette dannelseskompromiss som ga venstrestatens epoke dens karakteristiske trekk: den demokratiske folkelighets hegemoniske integrasjon i det statlige styringssystem.



Lærerpolitikerne


Folkedannelsens elitegrupper sprang til dels ut av en kulturell dannelsestradisjon som var uavhengig av Universitetet, med lærerseminarene som nøkkelinstitusjoner. Den kulturelle-politiske strid ble allerede fra embetsmannsstatens første periode utkjempet i den liberale offentlighet, som gjennom de neste faser fikk et tilsig av nye grupper og bevegelser med folkelig-kulturell forankring. De bærende verdier i disse folkelige bevegelser var av moderne demokratisk art: likhet, selvstyre og selvbestemmelse.

De folkedannende bevegelser var noe langt mer enn periferiens kulturelle forskansninger mot det moderne. Snarere representerte de egenartede dannelsesprosjekter i en moderne nasjonsbygging. De inngikk i en strid om det politisk-kulturelle hegemoni som noe mer enn makterobring og interesserealisering. Striden hadde også en samfunnsetisk dimensjon. Med utgangspunkt i erfaringen av sosial misaktelse søkte de folkelige bevegelser anerkjennelse i det offentlige rom. Anerkjennelsen av normer, verdier og erfaringer av folkelig utspring beriket systemets identitet. Styrken i den folkelige omforming av den borgerlige offentlighet muliggjorde i sin tur også arbeiderbevegelsens formende integrasjon i systemet.

Venstrestaten var skolefolkets storhetstid, med markante pedagogiske skikkelser som hørte til det offentlige rom, så som Lars Eskeland, Torstein Høverstad, Søren Nordeide, Anton Ræder, Anna Rogstad, Anna Sethne, Matias Skard, Håkon Wergeland og Asbjørn Øverås. Mange av dem var forankret i det frilynte, noen i det pietistiske, men fremfor alt var de skolefolk, lærere eller lektorer. Deres genre var fortellingen - klasserommets lille så vel som folkestevnets store fortelling. Det var oppdragende fortellinger som skulle gi folkeviljen demokratisk selvbevissthet og moralsk identitet. Det var "talernes tid".52 Det overordnede for dette skolefolket var det pedagogiske perspektiv på samfunnet, med skolen som nøkkelinstitusjon: samfunnet som et pedagogisk rom. Temaet var folkestyrets befesting gjennom "folkeuppseding". Den sosiale realitet skulle også bli en sedelig realitet.

Lærerne spilte en viktig rolle i frembringelsen av det en kunne kalle en bygdesamfunnets offentlighet. Fra skolestuen ble det åpnet en større horisont fra det lokale mot det nasjonale. Bygdesamfunnets sosio-kulturelle sentrum forskjøv seg fra kirkehus og prestegård til skolestue og lærerbolig, med lærerne som opinionsdannere. Lærerne identifiserte seg gjerne med det bygdesamfunn de kom fra og ofte vendte hjem til. Den distansens autoritet embetsstanden hadde besittet, ble utfordret av den solidaritetens autoritet som læreren kunne få som en av folkets egne. A.O. Vinje formulerte det på sin måte: "Vaar Tid stevner mot det, at Skolemeisteren afløyser Presten, og me ero i Grunnen Skulemeistrar alle saman."53 Lærerne var stedlig forankret. De ble gjerne på samme sted i store deler av sin lærergjerning, ofte med en egen jordlapp. De fikk fremskutte posisjoner i styre og stell. Venstrestatens storhetstid, i årene fra 1905 og utover, var også lærerpolitikernes store tid i rikspolitikken med Jørgen Løvland som den fremste symboliserende skikkelse: Norges første utenriksminister i 1905, statsminister 1907-1908, stortingspresident 1913-15, kirke- og undervisningsminister 1915-1920. Løvland sto som kirke- og undervisningsminister i en ny tradisjon. Kirke- og undervisningsministrene hadde fra 1814 til 1907 med ett unntak utgjort en sammenhengende rekke av teologer; for perioden 1907-1940 var det fem teologer, to humanistiske professorer og 10 med folke-/lærerskole.


Landsgymnaset. - Som en særegen norsk konstruksjon, uten forbilder eller paralleller i andre land, står landsgymnaset som universitetsforberedende skole. Initiativet kom fra sentralt hold i norskdomsbevegelsen, fra professorene Marius Hægstad og Nikolaus Gjelsvik: et 4-årige landsgymnas for bygdeungdom, ”skipa so at han gjev eit godt grunnlag for universitetsstudium."54 - I det etablerte borgerskap vakte forslaget dyp bekymring. Statsråd Qvigstad karakteriserte forslaget som "revolutionært".55 Andre i disse kretser gikk imot fordi det etter deres mening ville føre til en generell senking av kunnskapsnivået i den høyere skole.56

De som drev saken gjennom de parlamentariske organer, var lærerpolitikerne - i Stortinget Lasse Trædal og Olav Andreas Eftestøl, i regjeringen Aasulv Bryggesaa. Lasse Trædal var utdannet fra lærerseminaret på Stord (1878, Eftestøl fra lærerseminaret i Kristiansand (1882), Bryggesaa fra lærerseminaret på Holt (1877).

I argumentasjonen for landsgymnaset ble folkedannelsens sentrale argumenter mobilisert. Landsgymnaset skulle være fireårig fordi en gjerne så at veien dit gikk via folkehøyskolen, slik at en kunne bringe med seg denne skolens mulighet for "personleg vokster" til landsgymnaset. Landsgymnaset skulle ha "det heimslege, det nationale som centrum", med "norsk maal og norsk soga" som "det centrale". En så for seg et landsgymnas i pakt med det grundtvigianske dannelsesideal: "Det det gjeld um, er aa verta gode menneskje, med ranke viljer og heilrend karakter. Men til det treng ein aa styrkja kjenslelivet, viljen og fantasien i desse grunnleggjande aar (...)."57

Venstrestatens lærerpolitikere var effektive handlingsmenn. Det første offentlige landsgymnas kom allerede i 1916, bare seks år etter at forslaget var blitt formelt fremmet. Det første landsgymnaset kom på Voss og det neste på Eidsvold. Slik fikk en frem en kontinuitet med 1814-revolusjonen, men med en forskyvning av det ideologiske tyngdepunkt mot vest. Denne forskyvning hadde for så vidt funnet sted allerede seks år tidligere, i 1910, da det første private gymnas på landsbygden ble etablert i Volda. - Nivåsenking som følge av landsgymnaset er det visst etter den tid ingen som har hørt snakk om - snarere kunne det bekymrede byborgerskap i landsgymnasene oppleve å finne et trygt hjem for borgerbarn på ville veier.

Lærerpolitikerne betraktet landsgymnaset først og fremst som et instrument for nasjonal transformasjon og integrasjon. "Det store i denne tanken" var ifølge Lasse Trædal dette: å få "eit embetstand, som kjenner landsens tankegang, som fraa fyrst av hev liva landsens liv, og difor kan hjelpa til, at det kann verta større og rikare", embetsmenn "runnet av sama rot, som det folk dei skal arbeida med er runne av". Slik kunne vi bli "eit folk", "kjenna oss som eitt, embetsmann, byborgar og bonde". Venstrelæreren fra Sogn la til: "Men det er sjølvsagt ikkje gjort i ei snøggvenda."58

Perspektivet var ikke en avskaffelse av Universitetet som elite-institusjon. Landsgymnaset skulle gi et utvidet rekrutteringsgrunnlag til Universitetet, med vekt på kyndighet og myndighet. Samfunnet trengte en kompetent styringselite som var folkedannet. Dette perspektiv åpnet for et nytt syn også på Universitetet blant lærerpolitikerne, som Jørgen Løvland i 1920: ”(…)universitetet, det er toppen av Norigs folkeskule. Me hev altfor mykje set paa universitetet som ein klasseskule. (…) landsens fyrste folkeskule. Dit sender me ungdom budd med dei beste forkunnskapar, i dei beste aari, til aa verta uppskula for samfundstenesta i nasjonen naar dei er fullvaksne og utlærde (…).”59


Filologiens professorpolitikere

Også venstrestatens akademiske dannelsestradisjon definerte seg i opposisjon til den dannelsestradisjon som hadde dominerte Det kgl. Frederiks gjennom embetsmannstatens periode, med jus, teologi og filosofi som de hegemoniske disipliner. Det var et skifte i det faglige fundament over mot historie i ulike fasonger. Perspektivet var dannelse via det historiske, og ikke via det filosofiske. - Den nye nasjonaldemokratiske lærdomskultur fikk tre vitenskapelige tyngdepunkt: språkets historie, litteraturens historie og historiens historie. Et fellestrekk var den treleddede tilknytning: vitenskap, skole, offentlighet. I alle tre disipliner vokste den moderne vitenskapelighet frem i tett samspill med kulturelle og politiske institusjoner. Den indre vitenskapeliggjøring ble på en bemerkelsesverdig måte forent med profilert deltakelse i samfunnsdebatten.

Johan Sverdrup hadde i 1870-årene ivret for at Stortinget skulle opprette et professorat i norsk folkemål for Ivar Aasen. Professoratet kom noen år senere, i 1886, som en integrert del av venstre-koalisjonens språkpolitiske linje. Moltke Moe ble professor i "norsk Folkesprog med Forpligtelse til ogsaa at foredrage Folketraditioner". Året før hadde venstrekoalisjonen gjennomført likestillingsvedtaket som sidestilte landsmål, "det norske Folkesprog", med riksmål som offisielt språk. I 1892 desentraliserte Stortinget til enkelte kommune myndigheten å bestemme hvilket skriftlig opplæringsspråk som skulle velges i skolen. Sidemålsprinsippet i lærerskolene ble vedtatt i 1902 og sidemålstilen i gymnaset i 1907. Stadiene i den målpolitiske fremrykning viser at i løpet av en 30-årsperiode hadde målfolket i kampen om skolespråket vunnet frem på bred front med sin sak.

I språkstriden kom det til å stå professorpolitikere på alle sider. Samnorsk-tanken ble formulert av Moltke Moe i 1909: "Begge maa være med, hver fra sin kant, mot det store maal: et samnorsk sprog, vokset op av de levende talemaal, byernes som bygdernes.(...) Her er det ikke spørsmaal om et enten-eller, men om et baade-og. Det som skal til, det er blodblanding, det er sammenflyting."60 Mot en slik "sammenflyting" sikter hele "vor utvikling", skrev Moe som et ekko av sin læremester Ernst Sars. Moe drømte om at språkets fagmenn, nasjonens ”fødte verge”, skulle fullføre "Harald Hårfagres kongstanke". Moe hørte til en professoral gruppe som ville rykke språkspørsmålet løs fra den gamle bondepolitikk. Ikke utviklingen av en gruppe-identitet, men nasjonal og sosial integrasjon var perspektivet: en ny, nasjonalt forenende dannelseskultur gjennom et felles språk. Mot denne linje, som etter hvert skulle vise seg dominerende i språkreformismen, opponerte så vel målfolk som riksmålsfolk. Målfolket hadde fått sitt professorat i 1899, da Venstre-mannen Marius Hægstad ble utnevnt av Stortinget til professor i "Landsmaalet og dets dialekter”. Den nyutnevnte professor fikk sitt navn festet til Aasen-Hægstad-normalen av 1901. Ved Bergens Museum var Torleiv Hannaas professor i vestnorsk målføregransking fra 1918, samtidig som han var formann i Noregs Mållag. I 1929 overtok Gustav Indrebø begge posisjonene etter Hannaas. Riksmålet fikk også sitt, til en viss grad: Didrik Arup Seip ble professor i riksmål i 1916.

Moltke Moe døde i 1913, og det var andre som skulle føre hans samnorskprogram videre. Knut Liestøl som i 1909 hadde fått nyopprettet dosentur, ble Moes etterfølger som professor i norsk folkeminnevitenskap. Liestøl og Seip var toneangivende medlemmer av komitéen som førte til 1917-rettskrivningen. I 1933 programfestet Arbeiderpartiet "et samnorsk skriftsprog på folkemålets grunn". Bakmann var Halvdan Koht, som var blitt professor i historie i 1910 og året etter var gått over fra Venstre til Arbeiderpartiet. Kohts formel var "frå det ´rotnorske´ gjennom det ´sernorske´ fram til det ´samnorske´". Professor Knut Liestøl, som var kirke- og undervisningsminister i regjeringen Mowinckel 1933-35, var den som regisserte rettskrivningsreformen av 1938. I den rettskrivningskomitéen Liestøl nedsatte i 1934, ble professor Koht, Liestøls språkpolitiske rådgiver, det toneangivende medlem.

Den språkpolitiske styringsideologi som hadde sitt vitenskapelige utspring i venstrestatens første år, fikk sin kulminasjon i Gerhardsen-epoken etter 1945. En nøkkelrolle spilte professorpolitikerne, som beveget seg forholdsvist utvunget mellom universitetet og den politiske maktens arena. Professor Didrik Arup Seip, som i egenskap av universitetsrektor kom ut av krigen som en intellektuell samlingsskikkelse, var den første formann i Norsk Språknemnd som ble opprettet i 1952, og som ble det sentrale styringsinstrument i språkpolitikken. Det endelige reformkompromiss i språkpolitikken kom først i 1981. Grunnlaget var utformet på 1960-tallet av Vogt-komitéen, som hadde sitt navn fra Hans Vogt, språk-professor i ved Universitetet i Oslo siden 1946 og dets rektor 1964-69.

Den nasjonaldemokratiske modernisering av litteraturhistorien ble innledet ved unversitetsreformen i 1845, da det til filologisk embetseksamen ble mulig å erstatte hebraisk med "Oldnorsk i Forening med Modersmaalets Literatur". Tre år senere ga J.S.Welhaven, professor i filosofi, de første litteraturvitenskapelige forelesninger ved Universitetet. Gerhard Gran, som i 1900 fikk professoratet i nordisk litteratur (opprettet i 1869), illustrerer ved sin rolle som tidsskriftsentreprenør professorpolitikernes dobbelte forpliktelse til den opplyste almenhet og til den faglige offentlighet: i 1890 grunnla han Samtiden som et almenkulturelt tidsskrift for den venstreliberale intelligens, i 1914 Edda som et tidsskrift for nordisk litteraturvitenskap.

Francis Bull, som kom til Universitetet som student i 1905 og i 1919 overtok sin lærer Gerhard Grans professorat, er blitt stående som den fremste i "1905-generasjonen" i norsk akademisk liv. Bull var formet av de kulturelle frontlinjer fra 1870- og 80-tallet med ”det moderne gjennombrudd” og dets kulturradikalisme. Som forsker, litteraturkritiker og folkeopplyser ga Bull form til den nasjonaldemokratiske litteraturhistorie i et nært samspill mellom den vitenskapelige og den kulturpolitiske institusjon. Francis Bull fikk sin posisjon ved evnen til å forene solid vitenskap med stor fortellerkunst. Derfor slapp han også til i TV i beste sendetid. Men det var i TVs barndom.

Denne dobbelte forpliktelse ble karakteristisk også i historiefaget. I begynnelsen var historikerne, også de. Og i 1816 hadde de allerede to professorer. P.A. Munch, professor 1841-1863, befestet historie som nasjonsbyggingsfag og samtidig det norske historikerlauget en anerkjent vitenskapelig standard, som det siden har vært forbundet med. Munch, som endte på sokkel foran Universitetet ved siden av Schweigaard, begge fra den samme ”Intelligenskrets”, ble en skoledannende historiker: den nitide kildekritiske granskning i kombinasjon med stor syntetiserende evne, dokumentert i hans ufullførte Det norske Folks Historie i 8 bind.

Men fremfor alt Ernst Sars ble det store navn i norsk historieskrivning. Sars ble professor i 1874, i et ”stortingsprofessorat”, som det het, fordi det var en utnevnelse på Stortingets initiativ. Utnevnelsen av Sars sprang direkte ut av spenningsfeltet mellom Universitetet og de politiske institusjoner. Ernst Sars dannet sammen med Bjørnstjerne Bjønson og Johan Sverdrup den ekspanderende venstrekoalisjonens ideologiske treenighet. Utnevelsen av Sars var i seg selv en ytterst tvetydig affære: et sterkt politisert initiativ som markerte en institusjonell avpolitisering av universitetet og på samme tid innvarslet den sterke repolitisering.

Sars hadde i de forutgående år markert seg som en varm tilhenger av programmet om en vitenskapeliggjøring av historien. I den store forelesningsrekke "Om Udviklingen af en almindelig historisk Videnskab" (1870) hadde Sars gitt en inngående fremstilling av den nye tenkemåte. Historievitenskapen hørte til "de positive Videnskaber", "Erfaringsvidenskaberne", som bygget på "Observation og Erfaring" og fulgte "den objektive Methode". Historievitenskapen ville forstå historien "paa samme Maade som man har lært at forstaa Naturen" - "et Krav, der følger saa bestemt af Tidens hele Retning". Sars ville utvikle en historievitenskap etter mønster av "de exacte Naturvidenskaber".61 – Slik gikk det nå ikke. Sars viste seg raskt som en stor forteller, og til det rekker ikke helt vitenskaper modellert etter ”de exacte Naturvidenskaber”. Men det viktige ved den aktuelle kontrovers var det programmatiske.

Da forslaget om et professorat til Sars ble lansert, meldte Ernst Lochmann, som hadde overtatt Frederik Holsts professorat, straks sin opposisjon. Hygiene-professoren gikk imot Sars som akademisk smittebærer. Hittil hadde "saavel den historiske som den filosofiske forskning hvilet paa Kristendommens sikre Grund"; for Lochmann var det ikke akseptabelt at landets universitet fikk som professor en tilhenger av "den positivistiske Skole, for hvilken Historien er en Udvikling væsentlig paa Naturforudsætninger". Utnevnelsen av Sars markerte Universitetets løsrivelse fra det teo-filosofiske overoppsyn; den innebar en prinsipiell anerkjennelse av Universitetets sekularisering, dets avpolitisering i kirkelig forstand med henvisning til den vitenskapelige frihet. Men utnevnelsen ga legitimitet til en repolitisering av universitet og vitenskap. (Det første ”stortingsprofessorat” var gått til matematikeren Sophus Lie i 1872, men uten den politiserte kontekst.) I de neste tiår kom rekken av ”stortingsprofessorater” i tråd med venstrekoalisjonens oppfatning av Det kgl. Frederiks som embetsmannselitens ideologiske maktbastion, som skulle nedbrytes.

Ved venstrestatens inngang sto Ernst Sars som en samlende ideologiske skikkelse. Sars´ nasjonaldemokratiske idealisme, nedfelt i firebindsverket Udsigt over den norske Historie (1873-1891), var en samlingsideologi som kløvde. På den ene side ga den legitimitet til Lysakerkretsens paternalistiske samlingsideologi: nasjonen skulle forenes gjennom samvokster ut fra et sterkt nasjonalt sentrum. Den nye lærerstand, "seminaristene", ble gjerne omtalt i nedlatende ordelag i embetsstandens kretser - "seminarister og andre halvstuderte røvere", som Henrik Ibsen sa, han var selv ingen seminarist, men absolutt en halvstudert røver. Sitt sterkeste uttrykk fikk dette syn i Lysakerkretsen – gruppen av professorer og kunstnere som hadde slått seg ned på Lysaker utenfor Kristiania på slutten av 1890-tallet. Erik Werenskiold skrev nedlatende om "Lægmandsvisdom". Lekfolket som styrte overalt i det politiske system, satte "Norges skjæbne" på spill. Werenskiold så redningen i fagmenn som "med velbegrundet og anerkjendt autoritet" kunne holde lekfolket "i ave og vise dem tilbake indenfor deres rette grenser". Lekmannsskjønn var et skjellsord for Werenskiold og den krets han tilhørte. - Gerhard Munthe fra den samme krets snakket om "dumrianerne" som hadde makten også i skolesystemet. I folkeskolen, som var gjennomsyret av "den Grundtvig-seminaristiske Ferie- og Feststemning", hadde fagkunnskapen altfor lav status.62 Fridtjof Nansen, som også hadde slått seg ned Lysaker, snakket nedlatende om folkehøyskolene, disse "forskoler i overfladiskhet", som lærte ungdommen "overdreven respekt for almendannelse" og fremmet "dilettantisme" på bekostning av "virkelig fagkunnskap". Lekmannsskjønnet var for professor Nansen en "kreftskade for vårt samfunn".63 Fridtjof Nansen mente at nordmenn sto langt tilbake både materielt og åndelig, forklarte det med den manglende respekt for fagkunnskapen: "Politikere av det rette malm går ikke til noe flertall; men flertallet kommer til dem."64

På den annen side ga Sars legitimitet til en nasjonaldemokratisk idealisme av folkelig herkomst, med målsaken som det fremste strategiske instrument og med lærerpolitikerne som strateger. For denne folkedannelsen med et tyngdepunkt i en vestnorsk idealisme var perspektivet periferiens erobring av sentrum.

Ved venstrestatens utgang sto en annen samlende ideologiske skikkelse - Sars-eleven Halvdan Koht. Koht hadde, også han, adresse Lysaker. Koht førte Lysakerkretsens samlingsideologi over i arbeiderpartistatens regime, men da som en forening med den folkelige idealisme og dens frilynte lekmannsskjønn. Men denne samvokster-ideologi lot seg ikke smertefritt forlike med de toneangivende idéer i Kohts eget parti. Edv. Bull, Arbeiderpartiets sjefsideolog gjennom 20-tallet og som Koht professor i historie, formulerte seg slik i 1919: "En av hemmelighetene ved Venstres og målsakens åndelige makt i vårt land er at hvert seminar har vært en planteskole, annenhver lærer en misjonær for Venstres og landsmålets tanker."65 Edv. Bull konstaterte folkedannelsens kulturelle hegemoni, men det var altså en folkedannelse som ikke var helt etter den marxistiske ideologs behag.
Pietistisk professorpolitikk. - Venstrestatens kulturelle nasjonsbyggingsprosjekt ble formet ved brytningen mellom tre dannelsesideologier - alle, kan en si, med en formidling i Sars: kulturradikalismen, Lysaker-nasjonalismen og folkedannelsen. I tillegg kom pietismen, som i embetsmannsstaten hadde hatt sin professorpolitiske bannerfører i Gisle Johnson (ved Universitetet fra 1849 til 1894).

Fra Universitetets teologiske fakultet utgikk det på 1850-tallet en pietistisk vekkelse, den Johnson´ske vekkelse, som via det Johnson´ske presteskap spredte seg utover folket. Gisle Johnson, denne "Godfather i norsk kirkeliv",66 utøvde sin teo-politiske makt på flere nivåer: som professor, som forkynner, som organisatorisk strateg og som politisk aktør. Professor Johnson steg ned fra Universitetets kateter og ble vekkelsespredikant, men slik at de to rollene som akademiker og forkynner virket gjensidig styrkende for hans autoritet. Det som tidligere hadde vært splittet, ble forent i én skikkelse. Professoren overtok den rolle de folkelige lekmannspredikanter hadde hatt i tradisjonen fra Hans Nielsen Hauge: Den akademiske teologi ble folkeliggjort og lekmannsforkynnelsen professoralisert; kirkelivet ble løsnet fra det sosialt eksklusive embetsmannsunivers og lekmannsbevegelsen kanalisert inn i det offentlige kirkeliv.

Den nye vitenskapelighet virket kløvende på norsk teologi – og kirkeliv. Frembruddet av liberal teologi rundt århundreskiftet skapte et skisma også på professoralt nivå. Den teologiske professor-strid tilspisset seg i 1903 i spørsmålet om etterfølger til Fredrik Petersen, som hadde representert en forsiktig åpning mot den moderne vitenskapelighet. Etter langvarig strid, teologisk og politisk, ble Johs. Ording utnevnt i 1906. Striden dreide seg om forskningens frihet også for teologiske professorer, men også om teologiske prinsippspørsmål. For noen falt de to spørsmålsknipper sammen: vitenskapens liberalitet medførte med nødvendighet teologiens liberalitet. Det var et utbredt syn ved Universitetet, også blant dem som anså teologi i enhver forstand for foreldet metafysikk. Det var også professor Sigurd Odlands syn, om enn på motsatte premisser. Han forlot Universitetet og ble den første bestyrer for det nye Menighetsfakultetet, som startet i 1908. Etter den tid har norsk presteutdanning vært todelt. Det teologiske frisinn samlet seg ved Universitetets teologiske fakultet, i en stadig mer defensiv kirkelig posisjon. For etter få år var Menighetsfakultetet den største og hegemoniske presteskole, anført av professor Ole Hallesby, som i mye var Gisle Johnsons ektefødte sønn: Menighetsfakultetets professorale leder og Indremisjonens åndelige general. Hallesby skrev i perioder sine viktigste teologiske arbeider som føljetonger i Indremisjonens organ, For Fattig og Rik. – På 30-tallet med tilstrekkelig tidsavstand til professorstriden og dens fronter fant det sted et oppbrudd i norsk teologi. Både ved Universitetet og ved Menighetsfakultetet ble en klar over at de liberale teologiske posisjoner ikke med nødvendighet fulgte av vitenskapens liberalitet.

7. De to kulturer




Yüklə 467,41 Kb.

Dostları ilə paylaş:
1   2   3   4   5   6   7   8




Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©muhaz.org 2024
rəhbərliyinə müraciət

gir | qeydiyyatdan keç
    Ana səhifə


yükləyin