Rune Slagstad kunnskapens hus I det norske system

Universitetets samfunnskontrakt

Den store 1905-reformen ga Universitetet en ny konstitusjon, samme år som landet som følge av unionsoppløsningen fikk sin reviderte konstitusjon. Reformen innebar en institusjonalisering av prinsippet om den akademisk selvforvaltning med rektor i spissen for Det akademiske kollegium som universitetets øverste organ. Universitetet ble som offentlig samfunnsinstitusjon plassert på armlengdes avstand fra de politiske myndigheter. Det Venstre-dominerte Stortinget hadde ansett Universitetet som en bastion for den gamle embetsmannsstat - ”et Rustkammer, som forsyner vor Folkefriheds Modstandere med Vaaben”. Universitetets akademiske autonomi var blitt beskåret bl.a. ved rekken av ”stortingsprofessorater” fra tidlig på 1870-tallet.

I årene forut for 1905 var det grupper som både ville markedsliberalisere og politisere Universitetet. I Morgenbladet ble det tatt til orde for en ”Moderniseren af Universitetet”. Det kunne frigjøres fra ”det fordærvelige Selvstyre” for en billig penge ved å la studentene betale for forelesningene og billigere privatdosenter konkurrere med de faste professorer. Dessuten burde flertallet i Universitetets styrende organ komme utenfra. - På regjeringshold ville en på sin side politisere Universitetet ved å innsette departementet som et ”overstyre”, som bl.a. skulle godkjenne undervisningsopplegg m.v.⁶⁷

Det var mot slike forslag kollegiet med professor Waldemar Brøgger i spissen rykket ut. Universitetet kunne kun oppfylle sitt samfunnsansvar om dets professorer hadde en annen frihet enn andre embetsmenn. Det kgl. Frederiks var ikke bare en høyere embetsskole, men ”den eneste anstalt, der har betingelserne for mer alsidig at holde vort videnskabelige liv paa høide med tidens krav”.⁶⁸

At Waldemar Brøgger, ”norsk vitenskaps Bismarck”, ble valgt til Universitetets første rektor fra 1907-1912, var nærmest en selvfølge ut fra den universitetsstrategiske rolle han hadde spilt i den forutgående periode. Brøgger ble professor i geologi i 1891 etter å ha vært professor ved Stockholms Høgskola. Brøgger var slått av forskjellene mellom Sverige og Norge. ”Den private Offervillighed for Videnskab, Litteratur og Kunst er i Sverige (…) ganske overordentlig storartet.” ”Hos os staar desværre denne Almensans hos vore Rigmænd paa et meget lavt Trin.”⁶⁹ Unntaket var bergenskapitalismen – ”Gang paa Gang viser Bergenserne sin Offervillighed for videnskabelige Formaal”. Brøgger ble derfor en varm talsmann for et universitet rundt Bergens Museum, for derved å ”tænde” konkurransegnisten i hovedstaden.⁷⁰

Brøgger var, skriver Geir Hestmark, ”den som sterkest bidrog til å reforhandle vitenskapens samfunnskontrakt med det nye demokrati”. Nøkkelelementet var tanken om kunnskapens nytte forvaltet av et liberalt organisert universitet:⁷¹ ”Det Land, som ikke er istand til at udfolde et selvstændigt videnskabeligt Liv, men nøier sig med kun at leve paa Laan fra andre, vil ende med i tilsvarende Grad at blive materielt afhængig af andre Lande.”⁷² - Brøgger oppnådde å forbedre radikalt forskningsvilkårene innen universitetets rammer, bl.a. muliggjorde en mer aktiv forvaltning av Tøyenfondet jevnlige forskningsår for professorer. I 1896 fikk han i kjølvannet av Fram-ekspedisjonens suksess skapt ”Fridtjof Nansens fond til videnskabens fremme”, som i realiteten fungerte som et forskningsråd i Det Norske Videnskabs-Akademis regi inntil Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd ble opprettet i 1949.

Flere av de store nasjonale monumentalbygg fra 1890-tallet og utover er knyttet til Brøggers navn. Brøgger reiste midler, ved det premielotteri han stilte seg i spissen for, til byggingen av Nathionaltheatret (1899), gjenoppbyggingen av Nidarosdomen (kirkeskipet mot vest), Aulaen (reist til 100-årsjubileet i 1911)og Universitetsbiblioteket (1913).

Den nye naturvitenskap

Brøggers eget fagfelt var geologien. Da geologi-professor Nils Spjeldnæs høsten 1997 rykket ut i Aftenposten mot det slette forarbeidet i forbindelse med Romeriksporten, opptrådte han i Brøggers tradisjon. I 1903 hadde Brøgger i Aftenposten gjort oppmerksom på at offentlige byggeprosjekter var blitt fordyret, fordi en hadde unnlatt å konsultere den geologiske ekspertise: Var det for mye å forlange at en ”vendte sig til de Sagkyndige, der i saadanne Spørgsmaal skulde være de rette til at give fornøden Veiledning, til Geologerne?”⁷³

Brøgger drev geologi som historiefortelling, som landskapshistorie, langs tre dimensjoner: utviklingen av livet på Jorden, landets utvikling ved slutten av istiden og eruptivbergartenes utvikling. Brøgger var en av initiativtakerne til Norge i det nittende Aarhundrede (1898-1902), med Nordahl Rolfsen som redaktør. Det er et tidsmessig politisk verk i nasjonaldemokratisk ånd. Det innledes med en geologisk artikkel av Brøgger: I begynnelsen var grunnfjellet!⁷⁴

Chambers’ Biographical Dictionary – et biografisk |990-tallsleksikon hvis pretensjon er å dekke hele verdenshistorien og alle samfunnsfelt – har i alt 10 000 navn, og blant disse er det 12 professorer fra Universitetet i Oslo. 9 av disse var ansatt ved Universitetet i årene 1899-1914 (før 1899 nevnes kun to navn: Niels Henrik Abel og Christopher Hansteen). Blant de ni er de to fysikerne Kristian Birkeland og Vilhelm Bjerknes.⁷⁵ – Kristian Birkelands navn hører til i denne samling fordi han ved foreningen av vitenskap og industri skapte en suksesshistorie: samarbeidet med ingeniøren og entreprenøren Sam. Eyde, som i 1905 førte til opprettelsen av Norges største industrikonsern, Norsk Hydro. Birkeland som var professor fra 1898 med et verdensnavn som følge av sin teori om nordlyset og den elektromagnetiske stråling fra solen. For å finansiere sin forskning ville Birkeland utnytte sine kunnskaper i elektromagnetisme til industrielle formål. Det mislyktes, men som et biprodukt av dette arbeidet oppdaget Birkeland den elektriske lysbue som skulle åpne for en metode for utvinning av nitrogen fra luften, og derved produksjon av kunstgjødsel.⁷⁶

Vilhelm Bjerknes hadde vært professor i Stockholm, Kristiania og Leipzig før han ble hentet til Bergens Museum og skapte ”Værvarslingen paa Vestlandet” (1918). Med utviklingen av metoder for en moderne værvarsling ”Bergenskolen” banebrytende i meteorologien. Bjerknes ble bestyrer med tittel av professor ved det nye Geofysisk institutt. Det er et annet eksempel på et praktisk rettet vitenskapelig prosjekt som ble en av de store suksesser i norsk vitenskapshistorie. Nærheten til landbruk og fiske sikret den finansielle basis.⁷⁷

Norsk naturvitenskaps tre B’er - Brøgger, Birkeland, Bjerknes – symboliserer gjennombruddet for naturvitenskapen i det norske system i perioden fra slutten av 1890-tallet. Den nye naturvitenskap er i sin anvendte form et avgjørende instrument i moderniseringen av samfunnslivet. Norges Landsbrukshøyskole ble opprettet i 1897, Norges Tekniske Høyskole i 1910. Norsk fiskeriforskning – den ledende i verden på denne tiden – fikk også sin institusjon, Fiskeristyrelsen.⁷⁸ I tråd med primærnæringenes sterke stilling også politisk sett, var det karakteristisk at de første institusjonene kom på deres felt. – Venstrestaten var ikke bare et filologisk dannelsesprosjekt – det skapte også elementer til et teknisk-naturvitenskapelig kunnskapregime.⁷⁹

Danmark og Sverige hadde fått sine polytekniske høyskoler allerede på slutten av 1820-tallet. En gruppe professorer ved Universitetet hadde lansert et forslag etter dansk mønster for Stortinget i 1833, men det ble avvist. En av grunnene var den sterke periferi- og bonderepresentasjon – den populistiske ”Folkebevidsthed”, om en vil - som gikk imot en slik tung offentlig institusjon i det sentrale system. Det tok derfor nærmere 80 år før forslaget ble realisert.⁸⁰

Forholdet mellom teori og praksis var et omstridt tema ved etableringen av NTH: Skulle en vektlegge det praktisk rettede ved utdanningen og derved søke lærekrefter med praktisk industriell bakgrunn? Eller skulle det være en høyskole med hovedvekt på de grunnleggende teoretiske fag og derved søke lærekrefter med teoretisk tyngde? Det var den mer teoretiske retning som vant frem når det gjaldt faglig identitet og professorale kvalifikasjoner. Men det annet perspektiv ble viktig for undervisningens form og vitenskapens organisering. Laboratoriene ble sentrale. Her ble teori søkt forent med praksis, vitenskap med industri.⁸¹

Laboratoriene sprang ut av en ny vitenskapspraksis som hadde utviklet seg innen naturvitenskap og medisin. Til denne praksis hørte også institutt-formen, som kom i det norske system på slutten av 1800-tallet.⁸² I 1866 var Det Norske Meteorologiske Institut opprettet som en del av Universitetet for å fremme en vitenskapelig basert værvarslingstjeneste; i 1909 utskilt som eget institutt. Det var medisinerne med sine behov for for laboratorieutstyr m.v. som gikk foran i denne utviklingen. Fysiologisk institutt kom i 1881, Anatomisk institutt (tidligere Anatomikammeret) i 1886, Hygienisk institutt og Farmakologisk institutt i 1893. – Da Brøgger ble professor i 1891 med ansvar også for universitetets ”Mineralcabinet”, ble det omdøpt til Mineralogisk institutt. – Institutt-formen reflekterte det forhold at selve forskningsprosessen var et samarbeid mellom flere grupper –laboranter, amanuenser og professorer. - Institutt-formen vant frem også innen Universitetets historisk-filosofiske miljø, om enn langsomt (Fonetisk institutt i 1918, Indisk instiutt 1921), med full tyngde først etter 1945. Ved utbyggingen av Universitetet i Bergen etter 1946 ble institutt-modellen lagt til grunn for det hele universitet.

Et to-sporet system

Til etterkrigstidens institusjonelle nydannelser hører de nye forskningsinstituttene for indstriell forskning, arbeidsforskning, alkoholforskning, by- og regionforskning, etc.⁸³ En viktig, mønsterdannende rolle kom Forsvarets Forskningsinstitutt (1946) til å spille, med Jens Chr. Hauge, Gerhardsens unge forsvarsminster, som den organiserende strateg. En gruppe av forskningsingeniører, til dels med bakgrunn i etterretningsarbeid, kom fra forskningsinstitutter i England under krigen. Den sentrale skikkelse i kretsen av forskningsingeniører hadde i krigsårene vært Leif Tronstad, NTH-professor og hjernen bak Norsk Hydros tungtvannsfabrikk på Rjukan. Tronstad selv var blitt skutt i mars 1945 i en av Milorgs sabotasjeaksjoner for å hindre tyskernes bruk av tungtvannet. De unge forskningsingeniørene, som hadde bidratt til de alliertes teknologiske seier, hadde vendt tilbake for å vinne freden ved vitenskapelig modernisering av det nye Norge. FFI ble opprettet som det faglige kompetanseorgan i det norske militær-industrielle kompleks, ”jerntriangelet” i Hauges moderniseringsprosjekt: Forsvarsdepartementet, FFI og de militære industribedrifer (Marinens Hovedverft i Horten, Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk). To viktige personer var Helmer Dahl, som bygget opp FFIs radaravdeling ved Christian Michelsens Institutt i Bergen, og Gunnar Randers, som var astronom og atomfysiker og ble leder for FFIs fysikkavdeling, fra 1948 utskilt som Institutt for atomenergi.

FFI var en organisatorisk nyskapning - «det første offentlige forskningsinstitutt i moderne forstand», med et strategisk forskningsprogram og uten tradisjonelle undervisningsplikter.⁸⁴ Det var en nydannelse i det akademiske som i det militære system, og ble møtt med skepsis på begge hold. I det akademiske system fryktet en for at nykomlingen skulle stjele midler fra Universitetets lille kasse, at de militære skulle få styring over forskningen, og overhodet at de nye fra utefronten skulle fortrenge de etablerte miljøer. Randers hadde forgjeves søkt å integere fysikkavdelingen ved Astrofysisk institutt på Blindern, men universitetet med professor Svein Rosseland i spissen ville ikke ha militær kjerneforskning inn i det akademiske miljø. I det militære system så en, i første rekke innen Hærens rekker, med bekymring på den unge forsvarsministerens allianse med de teknologisk orienterte forskningsingeniører. Resultatet av denne frykt ble en institusjonell nydannelse - et moderne blandingsinstitutt som forente anvendt forskning med grunnforskning, forskning med utredning, det sivile med det militære. FFI fikk en forbindelse til det militære som til det akademiske, uten å være bundet av noen av systemene - en viss avstand til det militære ved å gi rom for det vitenskapelige, og til det akademiske ved ikke å måtte konkurrere om knappe ressurser. Et symbolsk uttrykk for den institusjonelle nydannelse var de nye stillingsbetegnelser som hverken var de tradisjonelle akademiske eller de militære: «Forsker (I og II)» og «forskningssjef» ble gjennom FFI introdusert for første gang. Stillingsbetegnelsene ble inkludert i statens lønnsregulativ slik at forskningssjef ble sidestilt med professor.

Fra dette miljø, med Hauge som viktig mellomledd, ble slått en bro fra Gerhardsens Arbeiderparti til industrialister og bedriftsledere gjerne med bakgrunn som ingeniører. En av dem var Alf Ihlen, direktør for Strømmens Værksted, som var den første styreformann for Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, opprettet i 1946, med NTH-ingeniøren Robert Major som dynamisk direktør gjennom en årrekke. Institutt for atomenergi hadde frem til midten av 60-tallet en dominerende andel av NTNFs budsjetter.⁸⁵ – Det ble flere forskningsråd: I 1949 kom Norges Landsbruksvitenskapelige Forskningsråd og Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd. Forskningsrådene, opprettet etter anglo-amerikansk mønster, var også de en institusjonell nydannelse. Men sammenlignet med sitt forbilde fikk humaniora og samfunnsvitenskapene en langt mer fremtredende plass i NAVF-systemet, parallelt med medisin og naturvitenskap. Dette forhold er nok en illustrasjon på det norske systemets evne, i dets sterke produktive faser, til å gi importerte institusjonelle fenomener sin egen profil i pakt med nasjonale verdier.⁸⁶

Den omfattende institutt-etablering etter 1945 hang sammen med den nye vitenskapelig praksis som ble innledet på slutten av 1800-tallet. Var den tradisjonelle vitenskapelig praksis uttrykt i den Humboldt’ske formel ”ensomhet og frihet”, så var den nye formel ”samarbeid og kommunikasjon”. De to formler reflekterte to ulike vitenskapelige kulturer – den ene innen humaniora, den annen innen naturvitenskap, medisin og etter hvert samfunnsvitenskap. De kunne også i sitt utspring forbindes med ulike universitetssystemer. Det amerikanske universitetssystem som ble skapt fra slutten av 1800-tallet, hadde Humboldt’ske forbilder når det gjaldt de grunnleggende liberale frihetsprinsipper, men det valgte en annen organisasjonsform enn det tyske professorveldes. Det norske universitetssystem, som sprang ut av det tyske, opptok gradvis flere elementer av det amerikanske i seg, i vitenskapstradisjon, i forskningsprofil og i organisasjonsstruktur.

I arbeiderpartistatens epoke ble denne spenningen institusjonalisert, som Hans Skoie har beskrevet, i et egenartet to-sporet forskningssystem:⁸⁷ på den ene side en også i internasjonal sammenligning stor instituttsektor med vekt på den anvendte, nyttebestemte forskning, på den annen et tradisjonelt universitetsbasert system for uavhengig grunnforskning. To i og for seg konkurrerende tendenser – vitenskapens instrumentalisering og vitenskapens autonomi – ble styrket på én og samme tid. Den ekspansive institutt-fasen i de to første tiårene etter 1945 var også en sterk vekstperiode for universitetssystemet.

Forklaringen på at instrumentaliseringen ikke slå inn direkte i universitetssystemet må søkes i det finansielle arrangement: tippemidlene som tilfløt det offentlige etter opprettelsen av Norsk Tipping a/s i 1946. På forslag fra professor Otto Lous Mohr, rektor ved Universitetet i Oslo fra 1946, ble det laget en fordelingsnøkkel for tippemidlene mellom idrett og forskning som ville sikre forskningen en økende andel ved stigende overskudd. Tippeinteressen var langt sterkere enn noen hadde forventet – og dermed også forskningens andel. Forskningsmidlene ble forvaltet av forskersamfunnet via NAVF, som ble et rent grunnforskningsråd. Universitetet i Oslo var den suverent største mottaker av forskningsstøtte, og gjennom de 20 første årene var det alltid en professor fra Universitetet i Oslo som var styreformann i NAVFs råd. Ved dette arrangement kunne det akademiske system forvalte sine forskningsmidler i tråd med de klassiske forestillinger om forskningens frihet, med politikere og byråkrater på armlengdes avstand.

Av betydning var det at den sentrale departementale posisjon i de grunnleggende år var besatt av en person med førstehånds innsikt i det beste av norsk forskning og med nærhet til egenartede norske dannelsestradisjoner. Olaf Devik ble ekspedisjonssjef i 1938 i den nyopprettede kulturavdeling i Kirke- og undervisningsdepartementet med et eget vitenskapskontor. Bak Deviks utnevnelse sto Vilhelm Bjerknes, som like før hadde holdt to viktige foredrag om den nye ”forskningsalderen” – det ene i Oslo Arbeidersamfund, det andre i Videnskapsakademiet: Vi trenger en ”egen ekspedisjonschef for universitetet, høiskoler og forskning”, i det minste en person som ”bærer ansvaret for at vi er med ved forskningsfronten”.⁸⁸ Med Devik fikk departementet en høyt kvalifisert embetsmann, sønn av en lærerseminarist fra Gloppen i Nordfjord og selv med forskererfaring fra den internasjonale forskningsfront - stipendiat under Vilhelm Bjerknes og forskningsassistent for Kristian Birkeland. Devik hadde vært en av gründerne av værvarslingen i Nord-Norge, dosent ved NTH og senere forsker ved Christian Michelsens Institutt. Forskningsrådene ble etablert i Deviks tid - han satt som ekspedisjonssjef til 1956. Hans lærebøker i fysikk for realskole og gymnas ble stående lenge utover den tid.

Hovedfagsuniversitetet

1905-loven hadde en to-sidig funksjon: på den ene side befeste universitetets autonomi, på den annen forbinde universitet med skole. Skolens faglige profil fikk en ganske umiddelbar virkning på universitetets akademiske profil. I perioden fra 1911 til 1922 fikk universitetet en radikal økning i antall vitnskapelige stillinger. Av professoratene gikk mer enn halvparten til Det historisk-filosofiske fakultet, uten at det på noen måte var relatert til en tilsvarende vekst i studenttall. Hensynet til gymnasfagene var av overordnet betydning.⁸⁹

1905-reformen var en kulminasjon av av den lange rekke av utdanningsreformer etter 1860 (med en opptakt i 1848): 1869, 1871, 1889 og 1896. Gymnas-reformen av 1869 med realartium hadde åpnet for en bredere sosiale rekruttering enn den eksklusive latinskole, med et innslag av studenter fra folkelige samfunnslag med andre verdier av kulturell og økonomisk art. Arne Garborgs universitetsroman Bondestudentar (1883) tegnet denne nye konfliktlinje. Reformene åpnet også for kvinnenes innmarsj, embetsstudiene fra 1884, med den første kvinnelige realkandidat i 1890 (Marie Geelmuyden), den første filologkandidat i 1894 (Clara Holst). Gymnasreformen i 1896 ga mulighet for kvinner i embetsstillinger, med Mathilde Schjøtt som første embetskvinne i skolen i 1906. Ved utgangen av 1910 hadde 66 kvinner tatt ebmetseksamen (10 filologer, 6 realister).⁹⁰ Først tre år deretter fikk kvinnene politisk stemmerett. I begynnelsen var Universitetet.

Fremfor alt var 1905-reformen et tilsvar på universitetsnivå til gymnas-reformen i 1896, basert på engelsk- og reallinjer som hovedlinjer. Den etablerte språklig-historisk og matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen, basert på bifagene, hvorav ett av bifagene ble utvidet til hovedfag med en vitenskapelig avhandling (eller et vitenskapelig arbeid av annen art). Ved denne embetseksamen fikk lektorene en akademisk status tilsvarende den de fikk som gjennomførte embetsstudiene. Titlene ”lektor” og ”adjunkt” (basert på cand.mag. med tre bifag) ble lovfestet i 1919.

Den lange strid om dannelsens form og innhold, som ble innledet tidlig på 1830-tallet i striden mellom Schweigaard og Stang, fikk sin avslutning ved 1905-loven. Det moderne linjedelte gymnas fikk sitt gjennomslag også ved Universitetet. Universitetsreformen understøttet gymnasets rolle som forberedelse til de høyere studier. Den nasjonaldemokratiske skolereform av 1896 etablerte norsk språk og litteratur som det almendannende nøkkelfag. Den humanistisk-vitenskapelige fagkrets fikk stor plass i den nasjonaldemokratiske dannelseskanon fra folkeskole via gymnas til universitet, unerstøttet av prosessen i den politisk-kulturelle offentlighet, hvor unionsoppløsning og universitetsreform virket gjensidig forsterkende.

Den fordypning og konsentrasjon som hovedfaget innbød til, skulle gi de fremtidige lektorer en tryggere forankring i universitetet som forskningsinstitusjon, og samtidig gi kvalifikasjoner til å undervise i det nye gymnas. Hovedfaget var, het det i departementets argumentasjon, av ”den største betydning, ikke blot for universitetet og vort videnskabelige liv, men ogsaa for skolen. Intet bidrager mer til at holde kraften og interessen oppe hos lærerstanden, end at læreren har et fag, som han virkelig har studeret til bunds, og hvor han derfor ikke blot flyder paa anden haands viden. Dette vil for ham være en fornyelsens kilde, hvorfra nyt liv kan hentes, hvilket bedre end noget andet vil hindre ham fra at synke ned i ren rutine.”⁹¹ - 1905-reformen brakte krav også av pedagogisk art: fakultetsvise studie- og undervisningsplaner. Pedagogisk seminar ble opprettet fra 1908. Det var en etablert lærdomskultur som ble modernisert, transformert. I det nasjonaldemokratiske dannelsesprosjektet ble det pedagogiske fusjonert med det vitenskapelige – nok et kompromiss mellom opplysningsrasjonalisme og romantikk, med ”almendannelse” regulativ idé.⁹²

Det var en parallell i gymnasets og universitetsstudienes faglige innhold og oppbygning – bifaget var gymnasets videreføring på et høyere akademisk nivå. Studiereformen av 1905 ble i hovedsak stående gjennom hele 1900-tallet. - Den nære forbindelse mellom gymnas og universitet kan illustreres ved oppbyggingen av det nye universitetsmiljø i Bergen. Fra slutten av 30-tallet gikk noen av byens fremste lektorer etter endt skoletid til Bergens Museum for å holde sine bifagsforelesninger. To av lektorenene vedd Bergen Katedralskole, Harald Beyer og Johs. A. Dale, ble begge på begynnelsen av 1950-tallet professorer i litteraturhistorie, forfatterskap som rommet vitenskapelige avhandlinger, lærebøker for gymnaset og publikasjoner for almenheten.⁹³

Nå var det selvfølgelig ikke automatisk sammenfall mellom forskningsmessige tyngdepunkt og skoleverkets behov. Loven om hovedfag ble i mellomkrigstiden revidert slik at det ble mulig å ta hovedfag også i fag som ikke var gymnasfag. Opprettelsen av magistergraden av 1921 var et bidrag til en slik oppmykning. Magistergraden tok først og fremst sikte på ivareta den vitenskapelige rekruttering til universitetet, men den hadde også en videre dannelseshorisont – den skulle fremme kulturvitenskapelig idealitet. Avhandlingen var det sentrale i magistergraden. Den forutsatte en større faglig bredde enn hovedfagsavhandlingen og en dypere inntrengen i ulike fagfelt.

Initiativet til å vitenskapeliggjøre embetsstudiene - til å sette standarder og presisere vitenskapelighet - kom fra filologene. Poenget var ikke å utdanne kandidatene til ”virkelige videnskabsmænd”, men i ”den rette videnskabelige metode”, så som kildekritikk i historie og tekstkritikk i litteratur. På 1890-tallet var det fysikerne som gikk imot hovedfaget. Men etter hvert kom også realistene med, og den drivende kraft på det hold var også i denne sak Waldemar Brøgger.⁹⁴
Lektorenes skjebne

Striden om lektorenes status begynte kort tid etter at hovedfaget var innført og lektorene hadde fått sin status.⁹⁵ Det startet med lærerutdannelseskomiteen av 1913. Dens mandat var å skaffe flere lærere til ”middelskolen” og sørge for en mer enhetlig lærerstand. Mandatet var utformet av statsråd Løvland, en av venstrestatens lærerpolitikere. Løvlands ønske var at lærerskolekandidatene, eventuelt med noe tilleggsutdanning, skulle få enerett til stillingene i middelskolen. Universitetets representanter i komiteen var skeptiske og hindret et opplegg etter Løvlands linje. Men det var begynnelsen til det som i løpet av 1970-tallet langt på vei skulle bety en kraftig underminering av lektor-posisjonen.