Oslo tingrett
Yüklə 0,64 Mb.
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- Saksnr.: 05-120382TVI-OTIR/03 Rettens formann
- Saken gjelder: Inngrep i og ugyldighet av norsk patent NO 322 098 og 313 207 I Inngrepssaken
- Særskilt vedlegg
- 2 juli 1996
  -----
Rettens formann:
Meddommere:
I Inngrepssaken:
mot
Hjelpeintervenient:
I ugyldighetssakene: 1)
2)
mot
Det ble avsagt slik d o m : Saken gjelder gyldigheten av og mulig inngrep i norsk patent NO 313 207 og NO 322 098. Dette er henholdsvis et fremgangsmåtepatent (heretter ”207-patentet”) og et anordningspatent (heretter ”098-patentet”), som begge innehas av Transocean. Patentene knytter seg til en oppfinnelse benevnt ”Dual activity drilling”, som upresist og foreløpig kan karakteriseres ved at man fra samme borefartøy og boretårn arbeider med to uavhengige og komplett utstyrte, samarbeidende borestasjoner mot samme borehull samtidig (heretter ”Oppfinnelsen”). Patentene muliggjør raskere og derved billigere boring av både lete- og produksjonsbrønner til havs, ved at arbeidsoppgaver kan flyttes bort fra ”kritisk linje” og utføres ved siden av og tidsmessig parallelt med hovedaktiviteten i brønnen. Oppfinnelsens fordeler øker ved økende havdyp. Dersom patentene er gyldige og inngrep finnes sannsynliggjort, oppstår i saken også spørsmål om passivitet, forbenyttelsesrett, tvangslisens, erstatning og foregrepet tvangskraft. Avslutningsvis avgjøres saksomkostningskravet. Innholdsfortegnelse: 1 Sakens bakgrunn s 4
a) Ordlyd s 52 b) Fremgangsmåtepatentets konseptuelle kjerne s 55 c) Nærmeste mothold s 57 d) Konsept-kjernens oppfinnelseshøyde s 60 e) Særlig om overføringstrekket s 66 f) Konklusjon s 67
Særskilt vedlegg: Norsk patent NO 313 207 (s 1 – 35) og NO 322 098 (s 36 – 68).
Transocean Offshore Deepwater Drilling Inc (heretter ”Transocean) er innehaver av 098- og 207-patentene (heretter samlet ”Stridspatentene”), og er et foretak notert på New York Stock Exchange (”NYSE”) hjemmehørende i Houston, Texas. Selskapet oppgir å være verdens største boreselskap til havs med 82 boreenheter og 12 500 ansatte, og har over lang tid fokusert på boring på store havdyp. I juli 2007 besluttet Transocean å fusjonere med Global Santa Fe under navnet Transocean. Det fusjonerte selskap vil ha 146 boreenheter og ca 20 000 ansatte. Fusjonen ble gjennomført 27 november 2007. Transocean er produkt av en rekke oppkjøp og sammenslutninger. Av særlig betydning for saken er at Sonat Offshore Inc (heretter ”Sonat”) i 1996 gikk inn i det som i dag er Transocean. De oppfinnelser Stridspatentene omhandler ble i sin tid gjort i regi av Sonat. Retten vil ordinært benytte Transocean som betegnelse også for den periode det relevante selskap het Sonat, med mindre det er særlig grunn til å skille mellom Transocean og Sonat. Transocean er saksøker i inngrepssaken1 og saksøkt i alle ugyldighetssakene2.
Seadrill Offshore AS (heretter ”Seadrill”) eies av Seadrill Ltd; som er et foretak notert på Oslo børs hjemmehørende på Bermuda. Seadrill ble stiftet i mai 2005, og har ca 5 500 ansatte og 22 boreenheter i Nordsjøen og Singapore. I tillegg har Seadrill ytterligere 15 boreenheter under bygging. Av disse er 10 dypvannsrigger, hvorav 5 utstyres for doble operasjoner. I 2006 kjøpte Seadrill Smedvig ASA, som inkluderte Smedvig Offshore (heretter ”Smedvig”). Smedvig sprang ut fra et skipsrederi i Stavanger, som har drevet borevirksomhet siden tidlig på 1970-tallet. Smedvig har vært notert på Oslo børs siden slutten av 1980-tallet og på NYSE siden sent i 1996. De to fartøyer inngrepssaken omfatter – den halvt nedsenkbare boreriggen West Venture og boreskipet West Navigator – var og er fortsatt begge eid av Smedvig. Retten vil i hovedsak benytte Smedvig som betegnelse på fartøyenes eier; særlig ved omtale av forhold forut for 2006. Det er ikke omtvistet at Seadrill og Smedvig rettslig må identifiseres med hverandre i forhold til sakens tvistespørsmål. Seadrill er saksøkt i inngrepssaken3 og saksøker i to av ugyldighetssakene4.
Aker Kværner Maritime Hydraulics AS (heretter ”MH”) har sitt utspring i Maritime Hydraulics AS, som var hjemmehørende i Kristiansand. Selskapet ble stiftet i 1971, og produserer og leverer boreutstyr. Selskapet har i dag ca 650 ansatte og er eid av Aker Kværner. MH har levert bore- og løfteutstyret til både West Venture og West Navigator. MH har videre avgitt en såkalt ”Patent Indemnity” overfor Seadrill, i alle fall i forbindelse med West Navigator. Det er derfor så vidt skjønnes MH som i forhold til Seadrill bærer den økonomiske risiko ved inngrepssaken mot Seadrill. MH er svak hjelpeintervenient i inngrepssaken5 og i to av ugyldighetssakene6, og saksøker i den siste ugyldighetssaken7.
Stridspatentene omfatter henholdsvis 35 og 32 A4-sider, hvorav de siste 8 sider inneholder identiske illustrasjoner. De er inntatt som særskilt vedlegg til tingrettens dom i den form de har i dag etter administrativ patentbegrensning gjennomført 3 september 2007. I det følgende gis en oversikt over Oppfinnelsens patenthistorie fra den ble gjort våren 1996 til i dag i USA, Europa og Norge. Grunnet patentskriftenes kompleksitet og omfang vil oversikten ikke angi de enkelte patentkravs ordlyd, men fokusere på patentkravenes vesentlige eller karakteristiske trekk og hovedpunktene i den datidige argumentasjon.
Robert J Scott, Robert P. Herrmann og Donald R. Ray (heretter ”Scott”, ”Herrmann” og ”Ray”, samlet ”Oppfinnerne”) søkte patent hos United States Patent and Trademark Office (heretter ”USPTO”) 3 mai 1996 (heretter ”Innnleveringsdagen”). Søknaden ble gitt nr 08/642,417 (heretter ”Stamsøknaden”). Stamsøknaden er ikke fremlagt i sin opprinnelige skikkelse, men synes å ha omfattet i alt 48 patentkrav som omhandlet både fremgangsmåte og anordning. 2 juli 1996 overdro Oppfinnerne sine rettigheter til Oppfinnelsen omhandlet i Stamsøknaden til Transocean. 12 mai 1997 fremla Oppfinnerne for USPTO i henhold til amerikanske regler ”Preliminary Proposal From Smedvig Dual Operation Drilling, February 1996” som Transocean hadde mottatt pr telefaks 19 mars 1996 fra MH (heretter ”19 mars- faksen”) og forsiden av en teknisk beskrivelse av en GVA Twindriller datert 15 juli 1985. Fremleggelsen innebar ikke at disse dokumenter nødvendigvis utgjør nyhetshindrende ”prior art” slik at patent ikke kan gis. Tingretten kommer tilbake til hvilke dokumenter som må anses som ”prior art” i Norge i pkt 7.4 nedenfor. 17/20 oktober 1997 meddelte USPTO at man var tilbøyelig til å avslå i alt 40 av de 48 reiste patentkrav i Søknaden, og hadde innsigelser mot de gjenværende åtte. De vesentlige mothold var i følge USPTO ”MHs ”RamRig” Sales Brochure” og et engelsk patent (heretter ”Davies”). Tingretten bemerker at Davies for tingretten har vært presentert gjennom US patent 4,208,158 meddelt 17 juni 1980, uten at innholdsmessig forskjell mellom det engelske og amerikanske Davies-patent er anført. 2 februar 1998 holdt USPTO møte vedrørende USPTOs innvendinger til Stamsøknaden. Til stede var blant annet Ray og Oppfinnernes patentadvokat Brad Kile. I møtet forklarte Ray forskjellen på å bore med borerigger med enkle eller doble borestasjoner. I USPTOs møtereferat heter det om møtets innhold: ”The distinction that applicant’s drillship allows for transfer of tubular members between first and second drilling assemblies was agreed to define over the UK reference or the Maritime Hydraulics Brochure (see attachment for changes to claims). Applicant to submit formal amendment.” Tingretten har videre gjennomgått Rays notater forberedt forut for møtet med USPTO, og Ray har forklart seg muntlig i tilknytning til disse. Tingretten legger til grunn at notatene ble forberedt av Ray den 2 februar 1997, og at notatene ble tatt med og benyttet under møtet for å strukturere dette og begrense møtetiden til det nødvendige. Notatenes innhold antas gjennomgått under møtet; blant annet ble figuren tegnet på tavle og gjennomgått. Fra Rays notater hitsettes vedørende MHs ”Brochure”: ”- storage area for drillpipe and casing segregated.
Ray har i sin forklaring som vitne for tingretten fremholdt at forskjellen mellom Oppfinnelsen og MHs design var at Ray mente at MHs design innebar strukturelle hindringer på senteraksen mellom de to arbeidsstasjonene som forhindret direkte overføring av rør mellom disse. Ray så heller intet behov for å bygge rør til havbunnen etter at stigerøret var kommet på plass. Ray oppfattet derfor MHs design slik at denne ikke tilsiktet at arbeidsstasjonene skulle jobbe sammen mot samme hull. Denne forklaring ble akseptert av USPTOs saksbehandler i møtet 2 februar 1998. 3 februar 1998 oppsummerte advokat Kile møtet den foregående dag slik i et brev til USPTO: ”… The subject invention is directed to a combination of elements and method steps recited in the claims that included the combination concept of transferring tubular members between first and second drilling stations. It is believed that an agreement was reached that the claims set forth a combination of features and method steps that patentably define over the prior art and are thus in clear condition for allowance.” 9-14 april 1999 innleverte Transocean ytterligere tre patentsøknader avledet av Stamsøknaden til USPTO8. Tingretten er ikke kjent med foranledningen for de avledete søknaders innlevering. De avledete søknader er ikke fremlagt for tingretten. 17/ 25 august 1999 meddelte USPTO at man var tilbøyelig til å avslå i alt 26 av de 58 reiste patentkrav i avledet søknad 09/291,483 som følge av at disse allerede var omhandlet av patentkrav 1 – 31 i Stamsøknaden. I tillegg viste USPTO igjen til MHs ”Brochure” og Davies som vesentlige mothold. Denne meddelse var utferdiget av en annen saksbehandler i en annen avdeling av USPTO enn den som saksbehandlet Stamsøknaden og hadde deltatt i møtet 2 februar 1998. USPTO avholdt nok et møte, denne gang med en av Oppfinnernes patentadvokater (advokat Sterba) den 26 oktober 1999. Møteforberedende dokumenter er ikke fremlagt. I USPTOs møtereferat heter det om møtets innhold: ”It was agreed the attached proposed amendments define over the art of record.” 11 november 1999 avga Oppfinnerne en erklæring om forutgående oppfinnelser i forbindelse med avledet patentsøknad nr 09/291,293 innlevert 14 april 1999 til USPTO. I erklæringen tidfestes Oppfinnelsen til en dato forut for 20 februar 1996. Erklæringens pkt 4 lyder: ”As part of its development of an operational drilling apparatus incorprating the invention, Transocean solicited proposals for various components of its invention from vendors. One of the prospective vendors was Maritime Hydraulics. Transocean disclosed the subject invention to Maritime Hydraulics during a meeting at Transocean Offshore in early February 1996. Thereafter, on or about March 19, 1996, Transocean received from Maritime Hydraulics the Preliminary Proposal that the undersigned inventors believe was an adaption by Maritime Hydraulics of its Ram Rig technology which attempted to reflect certain features and functional requirements of the invention of Transocean Offshore which were discussed at the meeting. Drawings in that Preliminary Proposal to Transocean bear a date of February 20, 1996. Furthermore, the adaption by Maritime Hydraulics does not incorporate a principal aspect of the invention in that there is no method shown for transferring tubular members between the rotary tables in the RamRig document.” 26 november 1999 sendte advokatene Kile og Sterba inn endrede patentkrav i forhold til avledet søknad 09/291,293. Endringene bestod blant annet i at
USPTO meddelte etter dette fire ulike patenter som omsøkt. Alle de amerikanske patentene er kombinerte anordnings- og fremgangsmåtepatenter, som beskrives gjennom følgende felles sammendrag: ”A multi-activity drillship, or the like, method and apparatus having a single derrick and multiple tubular activity stations within the derrick wherein primary drilling activity may be conducted from the derrick and simultaneously auxiliary drilling activity may be conducted from the same derrick to reduce the length of the primary drilling activity critical path.” Disse var:
27 januar 1997 søkte Transocean kombinert fremgangsmåte- og anordningspatent hos European Patent Office (heretter ”EPO”) i München formulert gjennom 9 patentkrav med tidsprioritet fra Innleveringsdagen på grunnlag av Stamsøknaden. Søknaden ble gitt søknadsnummer 97 903 797.5 (heretter ”EPO-stamsøknaden”). Totalt har Transocean så langt tingretten kan overskue avdelt i alle fall to ulike søknader for EPO om anordningspatent på grunnlag av EPO-stamsøknaden:
og
Saksdokumentene i den enkelte EPO-sak er offentlig tilgjengelige som pdf-filer via http://ep.espacenet.com. De tre sakenes dokumenter bestod pr 20 november 2007 av henholdsvis 3 782, 172 og 414 sider. Tingretten anser dokumentenes eksistens og innhold hos EPO som en vitterlig kjensgjerning, jf tvistemålsloven § 186 første ledd. Tingretten vil i sin oppsummering av saksbehandlingen for EPO søke å reflektere hvilken søknad det enkelte gjengitte dokument knytter seg til: EPO reiste motforestillinger 28 september 1998 mot EPO-stamsøknaden vedrørende blant annet patentkravenes klarhet og antallet uavhengige krav, nyhet i forhold til Horn for anordningskrav 1 og oppfinnelseshøyde i forhold til Lund. Videre ba EPO blant annet om at patentkravene ble strukturert i henhold til ”problem – solution approach” jf art 29 (1) EPC. Yüklə 0,64 Mb. Dostları ilə paylaş:
|