Nedre Romerike tingrett

Post I nr 6 (Ivar Thorer Henriksen), post II B nr 2 (Hallvard Eiliv Aanonli) og post IV B nr 16 (Ivar Thorer Henriksen, Hallvard Eiliv Aanonli) – Forskuddsbetaling kr 390 000 til Teknikk og Anlegg AS
Bakgrunn:

Den 19.06.2004 utstedte Teknikk og Anlegg v/Aanonli to fakturaer til NRV på til sammen

kr 764 000 eks mva. Den ene fakturaen, nr 4097, var på kr 278 000 eks mva og hadde følgende tekst hva gjelder spesifikasjon og nettopris:
”1 Brukt Hiab kran 70 000,00

1 Påbygging av hydr.winch 103 500,00

1 El.styring av hydr.pumpe og reg.ventiler 63 800,00

1 Stålfundament med festeplater 40 700,00”
Den andre fakturaen, 4098, var på kr 486 000 eks mva og hadde følgende spesifikasjon
”Slepehenger for maskintransport, 3 aksler med helluft fjæring

1 Hydr. Kjørebruer, underkjøringsvern, lastreg. bremser”
I henhold til notering på utskrift av hovedbokskonto 2960 for Teknikk og Anlegg for 2005 er henholdsvis kr 190 000 fra faktura 4097 og kr 200 000 fra faktura 4098, til sammen

kr 390 000 ved årsavslutning periodisert som forskudd fra kunde.

Aanonli har mottatt tre fakturaer på til sammen kr 67 925 eks mva som er ført mot dette forskuddet. To fakturaer fra Jostein Skei AS til Teknikk & Anlegg, en datert 27.01.2005 på

kr 14 700 eks mva og en datert 10.04.2005 på kr 8 225 eks mva. Begge hadde teksten ”Frakt grasballer til Henriksen”. I tillegg gjelder dette en faktura fra US CAR SERVICE til Teknikk og Anlegg 23.08.2005 på kr 45 000 eks mva og med teksten ”1 Stk Diesel Agrigatmotor.”

Samlet beløp utgjør kr 67 925 eks mva (kr 84 906 inkl mva).
Videre er det fremlagt et udatert notat som Aanonli har opplyst at han har utarbeidet og som er undertegnet av Aanonli og Ivar Henriksen. Notatet inneholder oppsett over kjøpesum for henholdsvis kran og slepehenger og forskudd på henholdsvis kr 190 000 og kr 200 000, som er lagt inn i forbindelse med de to salgene.
Påtalemyndigheten har anført at salgsprisen for Hiab kranen ble satt 190 000 for høyt og at salgsprisen for slepehengeren ble satt kr 200 000 høyere enn reell salgsverdi. Ivar Henriksen har besørget at fakturaer er sendt Teknikk og Anlegg for private utgifter i form av frakt av halmballer og kjøp av Chevrolet motor for til sammen kr 95 187, inkl mva, som er belastet forskuddet fra kunden. Aanonli har medvirket til utroskap.
Retten bemerker:

Retten finner det bevist at de to fakturaene fra Teknikk og Anlegg til NRV datert 19.06.2004 på til sammen kr 764 000, er uriktige. De gir ikke uttrykk for det reelle forhold, nemlig at NRV hadde mottatt varer for kr 390 000 mindre enn det som der er spesifisert. Fakturaenes ordlyd tilsier ikke at de inneholder noe element av forskudd. Dette har så vel Ivar Henriksen som Hallvard Aanonli vært klar over.

Ivar Henriksen kan ikke høres med at forskuddet skulle benyttes til innkjøp av forskjellige ting, og at arbeid på kranen også skulle trekkes fra forskuddet. Han forklarte at arbeidene ble påbegynt, men at det ikke ble avklaret hvorledes dette skulle gjøres. Retten finner ikke forklaringen troverdig. Aanonli har i tillegg forklart at det ble satt opp en kalkyle som dannet grunnlag for faktureringen, men den er ikke dokumentert. Retten finner heller ikke dette troverdig.
Når det gjelder det udaterte notatet som er fremlagt, har Aanonli bestridt at dette er utarbeidet i ettertid slik påtalemyndigheten hevder. Aanonli forklarte at han nærmest ”truet” Ivar Henriksen til å undertegne dette etter at saken kom opp. Retten finner det mest sannsynlig at notatet er utarbeidet i ettertid. Aanonlis handlemåte bidrar til å etterlate det inntrykk at han også på dette punkt prøver å minimalisere sin rolle. Dersom notatet, slik Aanonli hevder, ble utarbeidet i forbindelse med fakturaen, ville dette for øvrig bare være et forhold som ytterligere styrker rettens oppfatning om at fakturaen er uriktig. Det er ikke samsvar mellom teksten i fakturaen og det udaterte notatet.
Retten finner det bevist at Aanonli ved å medvirke til den uriktige fakturautstedelsen, har forstått at dette skjedde i strid med NRVs interesser og i uberettiget vinnings hensikt. At Aanonli har ført forskuddet fra NRV i sine regnskaper, finner retten ikke å kunne tillegge noen vekt. Retten viser for øvrig til at den uriktige faktureringen Aanonli har medvirket til på andre poster, også svekker hans troverdiget.
Videre finner retten det bevist at forskuddet fra kunden uriktig ble belastet med til sammen

kr 67 925 eks mva. Inkl mva utgjør dette kr 84 906 og ikke kr 95 187 slik det fremgår av tiltalen. Dette var Ivar Henriksens private utgifter, og som var NRV uvedkommende. Ivar Henriksen kan ikke høres med at det berodde på en misforståelse at Aanonli hadde ført frakten av halmballene mot forskuddet. Det samme gjelder fakturaen på kr 45 000 til US Car Service. Det er Ivar Henriksen som besørget at fakturaene ble sendt Teknikk og Anlegg og ba om at de skulle dekkes mot forskuddet. Av samme grunn kan heller ikke Aanonli høres med at han ikke forsto at beløpene uriktig ble belastet forskuddsbetalingen fra NRV. Når det gjaldt aggregatet, kan han ikke høres med at dette lå inn under ”El.styring av hydr. Pumpe og reg.ventiler” i fakturaen 19.06.2004 ettersom han ikke fikk noe aggregat han kunne bruke. At Aanonli i ettertid har betalt tilbake det resterende beløp av NRVs forskudd, kan ikke tillegges vekt i strafferettslig sammenheng.

Retten finner etter dette at Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt utroskap. Aanonli blir domfelle for medvirkning til dette.
De tiltalte er på dette punkt også tiltalt for korrupsjon og spørsmålet blir om vilkårene for domfellelse for dette også er til stede, herunder om bestemmelsene i tilfelle kan anvendes i realkonkurrens.
Etter gjerningsbeskrivelsen i tiltalens post I nr 6 skal Ivar Henriksen ha krevd kr 390 000 eks mva av Teknikk og Anlegg ved Aanoni. Aanonli skal igjen ha dekket ytelsen ved å sende uriktig faktura til NRV, og slik at kr 95 187 (skal være 84 906 inkl mva) ble benyttet til frakt av halmballer og kjøp av Chevrolet –motor. Aanonli er etter post II B nr 2 tiltalt for samme forhold, men for å være den som har gitt nevnte beløp. Retten kan imidlertid ikke se at Ivar Henriksen på noe tidspunkt har krevd kr 390 000 av Teknikk og Anlegg eller at selskapet har gitt tilsvarende beløp. Dette er penger som tilhørte NRV. Aanonli har da også regnskapsmessig behandlet dette som forskudd fra kunde i sitt regnskap. Riktignok anses forskuddet som fiktivt, idet meningen har vært at dette var midler Ivar Henriksen skulle kunne disponere. Dersom det skulle ligge et element av korrupsjon i denne handling, måtte den bestå i den fordel Aanonli har gitt Henriksen ved å gå med på nevnte avsetning, og derved muliggjorde at Ivar Henriksen senere kunne benytte beløpet til dekning av private utgifter. Det å føre en del av beløpet mot forskuddet vil også kunne være korrupsjon. Med utgangspunkt i tiltalens ordlyd er det rettens oppfatning at dette er andre forhold med en annen karakter enn det forhold tiltalen beskriver og som retten derfor ikke kan vurdere, jf straffeloven § 38. De tiltalte blir etter dette å frifinne for korrupsjon på denne post.
Post IV B nr 12 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen) –

2 Honda 4x4 terrenggående traktorer – Leid av NRV fra Teknikk og Anlegg AS og senere solgt til VA-Drill AS
Post VI nr 2 (Hallvard Eiliv Aanonli)– straffeloven § 317 første og tredje ledd
Teknikk og Anlegg AS kjøpte 30.06.2003 to Honda firehjulstrekkere fra Kellox Motorsenter på Jessheim for kr 200 000 inkl mva. Dagen etter ble kjøretøyene utleid til NRV for syv måneder for kr 201 600 eks mva. Leien ble i sin helhet betalt på forskudd. Etter utløp av leieperioden ble begge firehjulstrekkerne 07.09.2004 solgt til VA Drill AS for kr 26 000 eks mva. Tekst i fakturaen lød ”2 4x4 Honda med defekt drivverk”.
Påtalemyndigheten har anført at det hele tiden var meningen at disse firehjulstrekkerne skulle tilfalle VA Drill. Det vises til at Pål Henriksen var med og godkjente trekkerne da de ble kjøpt inn av Teknikk og Anlegg, at leien ble betalt forskuddsvis og at firehjulstrekkerne ble solgt som vrak til tross for at de ikke var brukt. Aaanonli bisto med å sikre utbyttet av utroskapet ved å la Teknikk og Anlegg selge firehjulstrekkerne til VA Drill.
Retten bemerker:

Retten fester ikke lit til Ivar Henriksens forklaring om at firehjulstrekkerne opprinnelig var kjøpt inn i for å kjøre langs en planlagt ny ledningstrase til Årnes som det ikke ble noe av, og at salget til VA Drill dessuten var kompensasjon for utført arbeid. Det er ikke tvilsomt at Ivar Henriksen med viten og vilje handlet i strid med NRVs interesser da han inngikk og forhåndsbetalte leiekontrakten med Teknikk og Anlegg og deretter sørget for videresalg av de ubrukte firehjulstrekkerne til VA Drill etter syv måneder. Retten viser til Rt-1967-1211, der det slås fast at det er utroskap å kjøpe en vare til høyere beløp enn nødvendig. Det samme synspunkt må gjøres gjeldende når det gjelder leie. Retten er heller ikke i tvil om at utroskapet skjedde i vinnings hensikt. Det legges til grunn, slik også Ivar Henriksen har forklart, at det hele tiden var forutsatt at firehjulstrekkerne skulle videreselges til VA Drill. Hans forklaring om viktigheten av å holde avtalen med VA Drill, og at firehjulstrekkerne ville hatt ”defekt drivverk” dersom de var blitt brukt som forutsatt, er lite troverdig. Det samme må sies om hans forklaring om hastverk som begrunnelse for oppdraget til Aanonli om å skaffe til veie to firehjulstrekkere. Få dager før denne kontakten, 25.06.2003, hadde Henriksen selv på vegne av NRV, kjøpt inn to helt identiske Honda firehjulstrekkere på Bjørkelangen (jf. post IV C nr 8), noe han angivelig ikke hadde tenkt på da han tok kontakt med Aanonli.

Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen forsettlig har handlet i strid med NRVs interesser, og at dette har skjedd i vinnings hensikt. Ivar Henriksen blir å domfelle etter tiltalen.
Når det gjelder spørsmålet om Pål Henriksen har medvirket til utroskapet, legges til grunn at han var med da firehjulstrekkerne ble kjøpt på Jessheim. Det vises til forklaringene både til Pål Henriksen og Hallvard Aanonli. Det er videre på det rene at Pål Henriksens selskap VA Drill kjøpte de ubrukte trekkerne for kr 13 000 pr stykk etter å ha mottatt faktura fra Teknikk og Anlegg på to 4x4 Honda med ”defekt drivverk”. Objektivt sett innebærer dette at han har medvirket til farens utroskapshandling. Retten fester ikke lit til Pål Henriksens forklaring om at han ikke oppdaget at maskinene var ubrukte før etter en til to måneder. Dette var maskiner han selv hadde vært med på å kjøpe et drøyt halvår i forveien, og som han etter sin egen forklaring var meget interessert i. Pål Henriksen var dessuten vag og usikker med hensyn til når videresalget ble avtalt, og hvilken kontakt han hadde hatt med Aanonli i forkant av faktureringen. Det er på det rene at Pål Henriksen var med faren da NRVkjøpte to identiske Honda-trekkere på Bjørkelangen uken før han var med Aanonli til Jessheim. Han var klar over faren ønsket trekkerne fra Bjørkelangen eksportert til Sør-Afrika, men hadde frarådet dette. Disse trekkerne var ført opp på en liste med utstyr hvor resten ble eksportert til Sør-Afrika. Denne saken har vist at det var tette bånd mellom far og sønn. Det har formodningen mot seg at Pål Henriksen ikke var kjent med at firehjulstrekkerne skulle overføres til VA Drill etter leietidens utløp. Retten legger til grunn at han var klar over dette allerede da de ble innkjøpt. Retten vektlegger dessuten at firehjulstrekkerne ble kjøpt på Jessheim i eksakt samme tidsrom som VA Drill fikk kjøpe NRVs boremaskin til klar underpris. Denne transaksjonen skjedde også med Aanonli som mellommann.
Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at Pål Henriksen med viten og vilje har medvirket til farens utroskapshandling mot NRV, og at han var klar over at handlingen skjedde i vinnings hensikt. Pål Henriksen blir å domfelle i henhold til tiltalen på dette punkt.
Det er ikke tvilsomt at Hallvard Aanonli gjennom utleien og det påfølgende salget til VA Drill bidro til å sikre utbyttet av Ivar Henriksens utroskap mot NRV. Spørsmålet er om Aanonli var klar over dette. Aanonli har forklart at han hadde skaffet til veie de maskinene Ivar Henriksen ønsket og fastsatte pris på leie i syv måneder. Etter Ivar Henriksens ønske ble leien på kr 249 984 i sin helhet betalt på forskudd, noe Aanonli bekreftet ikke var vanlig når Teknikk og Anlegg leide ut maskiner. Aanonli forklarte at han tok kontakt med Ivar Henriksen etter leietidens utløp. Ivar Henriksen opplyste da at firehjulstrekkerne var helt nedkjørt og hadde defekt drivverk. Ivar Henriksen ønsket å overta maskinene og bad om at faktura ble utstedt til VA Drill, et selskap Aanonli trodde var et datterselskap til NRV. Aanonli forklarte at han deretter sendte en faktura til VA Drill med den beskrivelsen han hadde fått av Ivar Henriksen, og at dette skjedde uten at han sjekket tilstanden til maskinene.
Retten legger til grunn at Aanonli, som mangeårig forretningsmann, forsto at det ikke var i NRVs interesse å betale mer enn nødvendig for firehjulstrekkerne. Leieforholdet innebar at NRV måtte betale hans egen fortjeneste på nærmere 50 000 kroner i tillegg til hva det ville kostet for selskapet å kjøpe trekkerne direkte. Dette var en meget god fortjeneste, særlig sett hen til at arbeidet i forbindelse med kjøpet var minimalt, og kunden, representert ved Pål Henriksen, var med og vurderte maskinene i forbindelse med kjøpet. Teknikk og Anlegg tok heller ingen risiko, da leien i sin helhet ble forskuddsbetalt. Aanonli har ikke gitt noen troverdig forklaring på hvorfor hans firma skulle ha en slik fortjeneste ut over at han bare gjorde som Ivar Henriksen ville. Det er videre på det rene at Aanonli utferdiget en faktura med uriktig innhold. Dette har han forklart med at han stolte på Ivar Henriksens opplysning om trekkernes tilstand ved leietidens utløp. Retten stiller seg tvilende til troverdigheten i Aanonlis forklaring om at han ikke hadde sett trekkerne, og at han derfor ikke visste at fakturaen var uriktig. Det er for øvrig påfallende at Aanonli, som profesjonell utleier av maskiner, innretter sin fakturering utelukkende på grunnlag av opplysninger fra en kunde. Retten vil videre bemerke at Aanonli hadde akseptert å være mellommann for en uke sommeren 2003 ved overføring av NRVs boremaskinen til VA Drill (post VI nr 1). Dette var i samme tidsrom som han fakturerte NRV forskuddsleie for syv måneders leie av firehjulstrekkerne. For begge disse transaksjonene tok han seg godt betalt, og personene han forholdt seg til i NRV og VA Drill var bare Ivar og Pål Henriksen, far og sønn. Retten finner heller ikke Aanonli troverdig når han hevder at han trodde VA Drill var et datterselskap av NRV, og at han ikke ble klar over det reelle eierforhold før under avhør. Aanonlis aktive medvirkning til Ivar Henriksens utroskap og hans korrupsjonshandlinger viser at han har vært klar over eierforholdene langt tidligere enn det han selv har forklart.

Etter en samlet vurdering har retten funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at Aanonli var klar over at han gjennom sin handlemåte bisto Ivar Henriksen med å sikre utbyttet av dennes utroskap mot NRV. Både objektive og subjektive vilkår for domfellelse av Aanonli er oppfylt, og han blir å dømme for heleri. Ut fra verdien anses heleriet som grovt.

Post I nr 5 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen), post II B nr 1 (Hallvard Eiliv Aanonli) og post III A nr 2 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen, Hallvard Eiliv Aanonli)– Teknikk og Anlegg AS – ”leie av hjullaster for slamhåndtering/tildekning og VA Drill AS ”leie av maskiner” til Teknikk og Anlegg AS
Bakgrunn:

For perioden januar 2004 – september 2005 fakturerte Teknikk og Anlegg RA2 for leie av hjullaster for slamhåndtering/tildekking med til sammen kr 735 000 eks mva. Dette utgjør en månedlig leiepris på kr 35 000 eks mva. For perioden februar 2004 – juni 2005 fakturerte VA Drill Teknikk og Anlegg for leie av maskiner med totalt kr 527 000 eks mva. Månedlig leiepris var kr 31 000 eks mva.

Påtalemyndigheten har anført at faktureringen fra VA Drill til Teknikk og Anlegg og fra Teknikk og Anlegg til RA2 var fiktiv, og et arrangement for å tappe RA2. Det er vist til at Aanonli ikke visste hvilken maskin som var utleid og den manglende troverdigheten i hans forklaring om at han hadde fått beskjed av Ivar Henriksen å ta kontakt med VA Drill for leie av maskin. Aanonlis arbeid hadde bestått i å formidle kontakt mellom far og sønn og fakturere for dette. Påtalemyndigheten har videre anført at overføringene fra Teknikk og Anlegg til VA Drill var en utilbørlig fordel gitt i anledning Ivar Henriksens stilling som direktør for NRV/RA2.

Ivar Henriksen og Hallvard Aanonli har i hovedsak sammenfallende forklaringer om bakgrunnen for leieavtalen mellom Teknikk og Anlegg og RA2. De forklarte at Ivar Henriksen tok kontakt med Aanonli fordi han trengte en hjullaster til slambehandling. Henriksen forklarte at det var behov for en mobil hjullaster for tildekking og avsluttende arbeider i Rolf Olsens vei og til ny slamplass på Grefsrud sandtak. Aanonli hadde ikke noen slik maskin tilgjengelig, og Henriksen bad ham derfor ta kontakt med VA Drill for mulig utlån derfra. Aanonli formidlet deretter beskjeder mellom Pål og Ivar Henriksen om utleien. Ivar Henriksen forklarte at maskinen var den samme CAT 930 som ble solgt til VA Drill i 2001 for kr 5 000 (jf post IV B nr 4). Pål Henriksen forklarte at han fikk forespørsel fra Aanonli om leie av CAT 930, men at han ikke kunne huske hva den skulle brukes til.

Retten bemerker:

Ut fra bevisvurderingen er retten ikke i tvil om at både fakturaene fra Teknikk og Anlegg til RA2 og fra VA Drill til Teknikk og Anlegg er fiktive. Retten legger særlig vekt på den manglende troverdigheten i de tiltales forklaringer. Dersom forklaringene fra Ivar Henriksen og Aanonli er korrekte, ville dette innebære at Teknikk og Anlegg tar seg betalt for å formidle kontakt mellom far og sønn om maskinleie. Skal Aanonli tas på ordet om sin kunnskap om VA Drill, betyr det også at han etterkommer Ivar Henriksens ønske om maskinleie fra et datterselskap av NRV, som Henriksen selv var leder av. Aanonli var ikke en gang klar over hvilken maskin han leide ut til RA2. Retten viser også til Støens forklaring om at han ikke kjente til at det var utført arbeid på slamplassen med den angivelig utleide CAT 930. Posten må videre ses i sammenheng med post III B nr 8, der Henriksen ved årsskiftet 2004/2005 bad Støen fakturere RA2 for angivelige arbeider med avslutning av slamdeponiet. Retten har kommet til at denne fakturaen også var fiktiv. Dette underbygger rettens oppfatning om Ivar Henriksens forbryterske forsett. Faktureringen fra VA Drill til Teknikk og Anlegg viser dessuten at utroskapet skjedde i uberettiget vinnings hensikt.

Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen forsettlig har handlet i strid med RA2s interesser, og at handlingen skjedde i uberettiget vinnings hensikt. Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt økonomisk utroskap for forholdet.
Retten finner det bevist at Hallvard Aanonli hadde er klar medvirkerrolle til Ivar Henriksens utroskapshandling. Han og Ivar Henriksen var sammen om den fiktive faktureringen. Retten finner det også bevist at Aanonli har utvist den nødvendige skyld med hensyn til Ivar Henriksens forsett og vinnings hensikt. Hallvard Aanonli blir å domfelle etter tiltalen for medvirkning til grovt økonomisk utroskap.
Retten finner det også bevist at Pål Henriksen var en del av opplegget rundt de fiktive faktureringene, og at han var klar over at faren derved forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt handlet i strid med RA2s interesser. Riktignok har han forklart at han ikke visste hva maskinen skulle brukes til, men retten anser som nevnt hele historien om maskinutleien for å være oppdiktet. Pål Henriksen blir således å domfelle for medvirkning til sin fars utroskap mot RA2.
Ivar Henriksen, Pål Henriksen og Hallvard Aanonli er i tillegg tiltalt for korrupsjon. I følge tiltalen skal Ivar Henriksen og Pål Henriksen gjennom selskapet VA Drill i perioden januar 2004 – juni 2005 ha mottatt til sammen kr 527 000 fra Teknikk og Anlegg ved Hallvard Aanonli (post I nr 5). Hallvard Aanonli har i samme periode i følge tiltalen gitt VA Drill det samme beløpet (post II B nr 1).
Retten legger til grunn at det til sammen er overført kr 527 000 fra Teknikk og Anlegg til VA Drill, jf dok 8-427. Faktureringen startet i februar 2004 og ikke januar 2004, slik det fremgår av tiltalen. Den unøyaktigheten får ingen betydning for skyldspørsmålet. Retten finner det ikke tvilsomt at overføringene fra Teknikk og Anlegg til VA Drill er utilbørlige fordeler gitt i anledning Ivar Henriksens stilling som leder i RA2, og at de tiltalte var klar over dette. Det legges også til grunn at korrupsjonshandlingen er grov. Den utilbørlige fordelen er gitt Ivar Henriksen, som hadde en særlig tillit som leder av to offentlig eide selskaper. Korrupsjonshandlingen tilførte den så kalte Henriksen-sfæren betydelig økonomisk fordel, som ble holdt skjult for Ivar Henriksens arbeidsgiver RA2. Fiktive faktureringer innebar dessuten at det ble utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon. Retten legger til grunn at opprettholdelse av forretningsforbindelsen med Ivar Henriksen og RA2/NRV var formålet med Aanonlis korrupsjonshandling. Det er også på det rene at hans selskap mottok kr 4 000 eks mva per måned i over 1 ½ år for sin rolle i opplegget. Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at Ivar Henriksen, Pål Henriksen og Hallvard Aanonli er skyldig i korrupsjon slik det fremgår av tiltalen.

Retten legger til grunn at den fiktive faktureringen av RA2 innebærer tapping av selskapet, og at dette er en fullbyrdet utroskapshandling. Faktureringen fra VA Drill til Teknikk og Anlegg er riktignok et bevis for at utroskapshandlingen skjedde i vinnings hensikt, men denne faktureringen er ikke en nødvendig del av selve utroskapshandlingen rettet mot RA2. Det er gjennom VA Drills fakturering av Teknikk og Anlegg at Henriksen-sfæren mottar en utilbørlig fordel. Denne korrupsjonshandlingen er et annet og selvstendig straffbart forhold i tillegg til og uavhengig av utroskapshandlingen. Retten finner derfor at straffeloven § 275 tredje ledd ikke er til hinder for å anvende bestemmelsene i konkurrens i dette tilfellet.

Ivar Henriksen, Pål Henriksen og Hallvard Aanonli blir å dømme i henhold til tiltalen for korrupsjon.
Forhold der Eilert Støen var involvert
Post IV B nr 1 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen, Eilert Støen) –

Mercedes UNIMOG lastebil DF 69974
Bakgrunn:

Bertel O Steen sendte 16.11.1990 faktura til NRV på kr 836 000 ekskl mva for kjøp av Mercedes Unimog lastebil. Lastebilen ble senere levert som innbytte til Pay & Brinck AS i forbindelse med NRVs kjøp av ny maskin derfra. I kjøpekontrakt 17.06.1994 signert av Hallvard Aanonli, er innbytteprisen satt til kr 100 000. Kontrakten har følgende påtegning:

”Innbytte merknad: Defekt motor og gearkasse samt ramme skjev. Dette iflg. besiktigelse”
NRV ble kreditert for kr 100 000, jf. kreditfaktura 07.07.1994 fra Pay & Brinck AS. Kreditfakturaen inneholdt den samme formuleringen med hensyn til bilens tilstand. Ved kjøpsavtale undertegnet av Hallvard Aanonli og Eilert Støen 01.07.1994/28 .09.1994, ble lastebilen solgt fra Pay & Brinck AS til Eilert Støen AS for kr 100 000. Kjøpsavtalen hadde følgende tekst:
”Lev. Med defekt motor, gearkasse samt ramme skjev. (Vrak)”
Faktura med tilsvarende tekst fra Pay & Brink AS til Eilert Støen AS er datert 12.10.1994. Sammen med to andre kjøretøyer ble lastebilen solgt til VA Drill AS for kr 25 000, jf. faktura 11.04.2000 fra Eilert Støen AS. VA Drill ble registrert som eier av bilen i Autosys 30.08.2000.
Påtalemyndigheten har anført at dette er et fullbyrdet utroskap og eksempel på Ivar Henriksens langsiktige og planlagte tapping av NRV/RA2. Det er vist til at Unimogen ble anskaffet i 1990, og at den er brukt minimalt. Da den ble beslaglagt på Stensrud gård i 2006 var kilometerstanden 2296 km. Lastebilen ble overført til Eilert Støen i 1994 med angivelige defekter for kr 100 000 via Pay & Brinck. Bilen var ikke defekt, og fakturateksten var uriktig for å skjule de reelle forhold. Ivar Henriksens forklaring om at styret hadde besluttet vederlagsfri overdragelse til Eilert Støen er ikke troverdig. Påtalemyndigheten viste også til Hallvard Aanonlis forklaring om at det var Eilert Støen som opplyste om bilens angivelige defekter. Støen har aldri disponert eller benyttet lastebilen, hvilket viser at hensikten var å sluse bilen over til Henriksen-sfæren. Unimogen ble også overført til VA Drill for kr 25 000 i 2000. Den har aldri vært benyttet i NRV/RA2s virksomhet.
Retten bemerker:

Retten legger til grunn at Unimogen var svært lite brukt, og at den aldri har vært brukt i NRV/RA2s virksomhet. Det vises til Bjørn Holms forklaring om han verken hadde sett eller hørt om denne bilen før etter at saken kom opp, og at bilen nærmest var ubrukt da den kom til Berger. Holm var ansatt i RA2 fra 1992 og før dette i Maskindrift, et selskap som hadde nær kontakt med NRV/RA2. Ivar Henriksens har forklart av Unimogen ble innkjøpt i 1990 for å brukes i et prosjekt med spredning av bearbeidet slam (pellets) i skogbruket, men at dette ikke ble noe av. Mye taler for at innkjøpet av Unimogen til en million kroner ikke var i samsvar med NRVs interesser eller uttrykk for lojal opptreden i forhold til selskapet.

Selv om Unimogen skulle vært tiltenkt brukt til spredning av pellets, noe retten ikke fester nevneverdig lit til, er det likevel uten tvil i strid med NRVs interesser å selge den nesten ubrukte bilen fire år etter kjøpet til Eilert Støen AS for kr 100 000. Dette var en klar underpris, i det retten viser til at Unimogen ble solgt for kr 366 000 sommeren 2007. Retten viser dessuten til Aanonlis forklaring om at det ved innbyttet sommeren 1994 var avtalt at bilen skulle videreselges til Eilert Støen AS. Støen fulgte med Henriksen til Pay & Brinck før innbyttet ble avtalt og var oppført som kontaktperson i NRV i kjøpsavtalen med Pay & Brinck. Videresalget til Støen var i følge Aanonli, en forutsetning for at Pay & Brinck ville ta Unimogen i innbytte, noe selskapet normalt ikke ville gjøre med registrerte kjøretøyer. Retten legger til grunn at det åpenbart var uriktig at bilen var vrak da den ble solgt til Eilert Støen AS, slik både påtegningen i forbindelse med avtalen om innbytte og fakturateksten fra Pay & Brinck gav inntrykk av. Det er dessuten ingen holdepunkter for at styret hadde besluttet at lastebilen skulle overføres vederlagsfritt til Støen, slik Ivar Henriksen har forklart. Henriksen viste i den forbindelse til Krogstad. Retten bemerker at Krogstad hadde gått ut av styret i 1992.
Etter bevisvurderingen legger retten til grunn at salget til Eilert Støen AS via Pay & Brinck er en konstruksjon for å skjule transaksjonen i NRVs regnskaper, og derved legge til rette for en senere overføring til Ivar Henriksens private sfære. Saken viser at salg via mellommenn har vært et mønster i Ivar Henriksens utroskapshandlinger mot de selskapene han ledet. Det vises bl.a. til post IV A nr 1 (boremaskin), post IV B nr 3 (generatorsett), post IV B nr 11 (hjullaster) og post IV C nr 12 (Toyota Landcruiser). Det forhold at Støen aldri har kjørt eller overtatt lastebilen, slik han selv har forklart, underbygger at Støens kjøp i 1994 kun var en formalitet. Retten fester ikke lit til Støens forklaring om at han kjøpte Unimogen til bruk i en påtenkt anleggsavdeling i RA2 for alternativ bruk av slam, men at dette ikke ble noe av. Retten finner heller ikke Ivar Henriksens forklaring om at overføringen til VA Drill i april 2000 var et internt oppgjør mellom de to eierne av Eilert Støen AS troverdig. Det vises til det som er sagt om tette bånd mellom far og sønn, Ivar Henriksens rolle i VA Drill og ikke minst, Ivar Henriksens interesse i overføring av midler fra VA Drill til hans selskap Unitrade. Det vises til dommens innledning. Pål Henriksens forklaring om at prisen på kr 25 000 ble bestemt av Eilert Støen, og at han ikke reflekterte nærmere over denne, er lite troverdig.
Retten finner bevist at innbyttet av NRVs Unimog i 1994, det tett påfølgende salget til Støen og videresalget til VA Drill, er utroskap mot NRV. Selv om salget til Støen til underpris i 1994 i seg selv kan betraktes som en fullbyrdet utroskapshandling, er denne transaksjonen kun en del av Ivar Henriksens plan om å overføre Unimogen til sin private sfære. Handlingen ble endelig gjennomført ved overføringen til VA Drill i 2000. Forsvarernes anførsel om foreldelse kan derfor ikke føre frem. Retten finner det også bevist at Ivar Henriksen handlet med forsett og i uberettiget vinnings hensikt. Ivar Henriksen blir å domfelle for grovt økonomiske utroskap overfor NRV.
Retten finner det videre bevist at Eilert Støen med viten og vilje har medvirket til Ivar Henriksens utroskapshandling overfor NRV. Støen hadde en aktiv rolle ved innbyttet og senere kjøp av Unimogen i 1994, og bidro selv til overføringen til VA Drill i 2000. Denne handlingen bidro til at den ønskede vinning ble oppnådd. Retten legger til grunn at Støen var klar over at Henriksen med forsett handlet i strid med NRVs interesser og at Henriksen handlet i uberettiget vinnings hensikt. Eilert Støen blir å dømme for medvirkning til grovt økonomisk utroskap.
Spørsmålet er om Pål Henriksen også har medvirket til sin fars utroskap overfor NRV. Det er på det rene at Pål Henriksen har bidratt gjennom overføringen fra Eilert Støen AS til sitt selskap VA Drill. Det er videre svært mye som taler for at også Pål Henriksen kjente til opplegget og handlingene som fant sted i 1994. Hans forklaring om at prisen ble bestemt av Eilert Støen, at han ikke reflekterte nærmere over denne og at faren ikke var involvert i salget til VA Drill, er lite troverdig. Kunnskap om de foregående handlingene er imidlertid ikke tilstrekkelig til å fastslå at Pål Henriksen medvirket til utroskapshandlingen overfor NRV. Det er ingen konkrete objektive holdepunkter som knytter ham til handlingene i 1994. Pål Henriksen var da dessuten student på NTH i Trondheim. Retten er etter dette kommet til at Pål Henriksen blir å frifinne på dette punktet.