Oslo tingrett
Yüklə 0,64 Mb.
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- Technical Bulletin 1/96
- MHs telefax av 12 og 19 mars 1996
- GVA Twindriller
- Kort om gjennomsnittsfagmannen
- Nyhetskravet
- Oppfinnelseshøyde
Hva var ”prior art” pr 3 mai 1996? Kravet til nyhet og oppfinnelseshøyde skal vurderes opp mot ”hva som var kjent før patentsøknadens inngivelsesdag”, jf patentloven § 2 første ledd. Etter bestemmelsens annet ledd første punktum anses ”… alt som er blitt alment tilgjengelig, enten dette er skjedd ved skrift, foredrag, utnyttelse eller på annen måte”, som kjent. Partene er enige om at Inngivelsesdagen her var 3 mai 1996, og at visse da innleverte patentsøknader og utgitte artikler var allment tilgjengelig. Enigheten omfatter blant annet motholdene Davies, Horn, Boyadjieff, Lund, Morris, Williford, Broeder 141 og 242, samt ”Aker H-5 with twin derrick semisubmersible drilling platform for production drilling – description and operating capabilities” stemplet 7 januar 1980 (heretter ”Aker H-5”)43. Derimot strides partene om noen av følgende fire publikasjoner var ”alment tilgjengelig” pr Inngivelsesdagen:
Rekkevidden av lovkriteriet ”alment tilgjengelig” er omtalt av Stenvik46, som viser til lovforarbeidenes formulering ”…tilgjengelig for en større eller ubestemt krets av personer”. Tingretten legger til grunn at ”tilgjengelig” ikke innebærer at personkretsen faktisk må ha gjort seg kjent med dokumentet, såfremt det er overveiende sannsynlig at dokumentet var faktisk tilgjengelig og at det samtidig var mulig å finne frem til dokumentet. Videre antar tingretten at personkretsens størrelse blant annet som følge av muligheten for viderespredning vil kunne avhenge både av hvem og hvor mange dokumentet var spredt til, i hvilken grad mottakeren var bundet til konfidensialitet med hensyn til dokumentet, og også opplysningens karakter. For sterkt spesialiserte tekniske opplysninger vil endog en-sifrede personkretser kunne være ”en større krets” hvis den omfatter hele det opplysnings-relevante internasjonalt faglige miljø eller flere uavhengige konkurrenter47. Både tilgjengeligheten og den relevante personkrets’ størrelse må således vurderes konkret, ut fra det faktum som retten på grunnlag av den samlede bevisføring finner overveiende sannsynlig, jf tvistemålsloven § 183. Det følger av dette at tingretten ikke finner å kunne slutte seg til Transoceans anførsel48 om at det etter norsk rett gjelder kvalifiserte krav til sannsynlighetsovervekten49 for allmen tilgjengeliggjøring pr innleveringsdatoen50. Tingretten har kommet til at både Technical Bulletin 1/96, MHs produktkatalog 1996-97 og GVA Twindriller, men ingen av de øvrige omtvistede dokumenter, var allment tilgjengelige pr Innleveringsdagen. I det følgende skal tingretten begrunne sin vurdering mer utførlig: Technical Bulletin 1/9651 er fremlagt sammen med en vektsammenligning (”Weight Comparison”)52, en referanseliste53, og MHs alminnelige produktkatalog for 1996-9754. Det er enighet om at Technical Bulletin 1/96 ble fremlagt og distribuert til alle interesserte på OTC-fagmessen i Houston 6 mai 1996; dvs tre dager etter Innleveringsdagen. Spørsmålet er om noen av dokumentene var allment tilgjengelig mer enn tre dager forut for OTC-messen også: På grunnlag av Scotts vitneforklaring legger tingretten til grunn at Scott så MHs alminnelige produktkatalog for 1996-97 i trykt utførelse under sitt møte med Skjelbred i Houston i februar55 1996. Scott festet seg da særlig ved Synchro Bridge Crane System inntatt i katalogen s 16 som aktuell for benyttelse i Project Enterprise. Produktkatalogen var etter sin art et trykket salgsdokument utarbeidet med sikte på bred distribusjon overfor alle mulige interessenter. Tingretten har etter hovedforhandlingen intet grunnlag for å anta at MHs produktkatalog ikke var allment tilgjengelig i god tid før 3 mai 1996. Selve Technical Bulletin 1/96 ble datert 10 april 1996 i MHs salgs- og markedsavdeling. Den er ikke undergitt særskilt konfidensialitet. Også denne var etter sin art et trykket salgsdokument utarbeidet med sikte på bred distribusjon. Det er eksempelvis på det rene at MH vedla Technical Bulletin 1/96 under skilleark ”6.2 RamRig general information” i MHs tilbud til ME oversendt 25 eller 26 april 199656. Vitnet Fjoran, som var direktør for forretningsutvikling i ME i 1996, har forklart at slike salgsdokumenter generelt benyttes til å ”teppebombe” mulige interessenter i markedet, og at bred og rask distribusjon av dokumentet i seg selv er et suksesskriterium. Vitnet bekrefter derved tingrettens egen oppfatning av den sedvanlige bruk av slike trykte, alminnelige salgsdokumenter. Selv om det ikke foreligger post-lister eller andre dokumenter som i seg selv dokumenterer at Technical Bulletin 1/96 med sikkerhet ble distribuert til flere enn ME forut for 3 mai, finner tingretten det likevel overveiende sannsynlig at MH hadde sendt dokumentet til så mange ulike kunder og forretningsforbindelser så raskt etter tilblivelsen 10 april at også Technical Bulletin 1/96 må anses allment tilgjengeliggjort pr 3 mai 1996. Tingretten bemerker at man er kjent med at Opposition Division har vurdert dette spørsmål annerledes i forhold til EPC art 5457, enn det tingretten gjør her. Vektsammenligningen og referanselisten er datert henholdsvis 22 og 16 april 1996, og utarbeidet med sikte på allmen distribusjon. De er imidlertid ikke trykket i farger eller på blankt papir, og er etter sitt innhold og fremtoning mer egnet for distribusjon som supplerende tilleggsmateriale enn for selvstendig distribusjon. Intet er opplyst under hovedforhandlingen om disse dokumenters distribusjon. Tingretten finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at vektsammenligningen eller referanselisten var allment tilgjengelig før Innleveringsdagen. MHs telefax av 12 og 19 mars 1996 ble sendt på de angitte datoer til henholdsvis GVA Consultants og Transocean attention Scott (heretter henholdsvis ”12 mars-faksen” og ”19 mars-faksen”)58. Tross angivelsen på forsiden av 12 mars-faksen om at sendingen bestod av totalt 2 sider finner tingretten det overveiende sannsynlig59 at også 12 mars-faksen bestod av i alt 24 sider, herunder boredekksplanen og sekvenstegninger nummerert 1-6. Opposition Division har lagt til grunn at verken 12 mars-faksen eller 19 mars-faksen var ”prior art” i forhold til EPC art 54.60 Verken 12 eller 19 mars-faksen var i seg selv opprinnelig påstemplet vilkår om konfidensialitet61. Derimot var et flertall av de vedlagte tegninger, herunder boredekksplanen og sekvenstegningene, påført en ordinær konfidensialitetspåtegning om at tegningen verken kan brukes eller vises uten MHs skriftlige samtykke. Påtegningen var etter reduksjon til A-4 format og forsendelse pr telefaks helt uleselig for det blotte øye. Tingretten finner det unødvendig å avgjøre om GVA og Sonat etter dette hadde en rettslig plikt til å bevare tegningene konfidensielle. Etter hovedforhandlingen finner tingretten det overveiende sannsynlig at Sonat ikke delte de mottatte tegninger med noen andre, og at GVA før Innleveringsdagen bare benyttet tegningene som grunnlag for utarbeidelsen av en presentasjon overfor Smedvig datert 24 april 199662. GVAs senere presentasjon for Maersk i oktober 1996 fant sted lenge etter Innleveringsdagen. Spredningen av boredekksplan og sekvenstegninger 1 – 6 var således pr Innleveringsdagen begrenset til Sonat, GVA og Smedvig. Dette er ikke tilstrekkelig til at tingretten anser tegningene allment tilgjengeliggjort pr Innleveringsdagen, og de inngår ikke i ”prior art”. GVA Twindriller var en salgsbrosjyre GVA utarbeidet mer enn 10 år før Innleveringsdagen. På grunnlag av vitnet Ludwigssons forklaring finner tingretten overveiende sannsynliggjort at brosjyren også ble benyttet overfor andre mulige kunder enn SDS Drilling. Selv om Ludwigsson ikke kunne bekrefte hva slags distribusjon brosjyren hadde fått, finner tingretten det overveiende sannsynlig at denne i løpet av 10 års perioden var blitt benyttet overfor så mange mulige kunder, og at eventuelle interesserte som kontaktet GVA med så stor grad av sikkerhet ville få tilgang til brosjyren, at også GVA Twindriller etter tingrettens syn må anses allment tilgjengelig pr Innleveringsdagen. Seadrill har anført at tegningene vedlagt rapporten ME 5500 ikke var påført konfidensialitetspåtegning. Transocean har pekt på at de fremlagte fotokopier er beskåret slik at deler av tegningenes datafelt ikke har vært synlig, og har provosert fremlagt komplette tegninger, hvilket Seadrill har unnlatt. MEs forretningside var å utarbeide konsepter uten kundeoppdrag og å deretter selge disse til så mange som mulig. ME hadde således kommersielle incentiver til å beskytte sine konsepter. En potensiell kunde som ønsket tilgang til konseptets komplette tekniske spesifikasjoner har måttet signere særskilt konfidensialitetserklæring63. MEs daværende direktør for forretningsutvikling - vitnet Fjoran - har redegjort for MEs forutsetninger for utsendelsen av ME 5500. Tingretten finner det på dette grunnlag overveiende sannsynlig at også tegningene vedlagt rapporten av 8 februar 1996 må anses undergitt en ordinær konfidensialitetspåtegning ved utsendelsen til mulige kunder i 1996, og at mottakerne var innforstått med dette. Fjoran har forklart at ME 5500 forut for Innleveringsdagen ble sendt til alle store oljeboringsselskaper som benyttet flytende borefartøyer; herunder Smedvig, Sonat, Transocean ASA, Platou, Santa Fe, Global, Diamond Offshore, BP og Saipem. Selv om ME ikke uten videre ved rettslige midler kunne hindre noen av disse fra å videredistribuere ME 5500 i strid med MEs forutsetninger, er det ikke søkt sannsynliggjort at noen av mottakerne faktisk brøt MEs forutsetninger. Avgjørende blir da om den distribusjon ME selv foresto gjorde ME 5500 tilgjengelig for en større eller ubegrenset krets av personer. Tingretten har kommet til at selv om antallet sluttkunder som mottok ME 5500 under forbehold av konfidensialitet var forholdsvis stort, var det ikke tale om noen ubestemt krets. ME distribuerte rapporten bevisst ikke til sine konkurrenter, og slike ville ikke fått tilgang om de hadde spurt. Tegningene var undergitt konfidensialitetspåtegning i samsvar med bransjepraksis. Tingretten finner derfor at ME 5500 ikke kan anses allment tilgjengeliggjort pr Innleveringsdagen. Avslutningsvis under dette punkt bemerkes at det ikke er sannsynliggjort at MHs tegninger64 inneholdende blant annet sekvenstegninger 1 – 16 hvorav flere er datert 20 februar 1996, ble sendt til andre forut for Innleveringsdagen. Det er derfor unødvendig etter norske regler å tidfeste tegningenes sannsynlige tilblivelse mer presist foreløpig.
Partene har vært enige om at retten ved subsumpsjonskjønnet skal ta utgangspunkt i gjennomsnittsfagmannen65; dvs en tenkt eller idealisert fagmann innenfor det aktuelle område som har full innsikt i teknikkens standpunkt på Innleveringsdagen og evne til å utnytte dette på en god fagmessig måte (heretter ”Fagmannen”). Fagmannen klarer også å foreta nærliggende nye konstruksjoner, men er uten oppfinneriske evner. Hans kombinasjonsevne er bedre utviklet i forhold til nærliggende tekniske områder enn mer fjerntliggende områder. Tingretten er videre enig med Seadrill i at Oppfinnelsens kompleksitet og dimensjoner innebærer at Fagmannen må anses som et tverrfaglig team av teknikere sammensatt med sikte på boring og design av boreutstyr, som identifiserer og anvender de tekniske løsninger og prinsipper uten å la seg blende eller villede av utførelsenes og sakens nær sagt overveldende dimensjoner66. Fagmannen har i denne sak både teknisk og operasjonell kompetanse, oversikt over hva utstyrsleverandører kan tilby og hva operatører ønsker, samt ledelseskompetanse og fortrolighet med ”kritisk linje”-tenkning. Tingretten bemerker at både Transocean, Hydro og Smedvig uavhengig av hverandre valgte å organisere sine respektive prosjektorganisasjoner med en slik bemanning. Tingretten finner videre at evne til ”kritisk linje”-tenkning, herunder det å utnytte ventetid til å forberede andre aktiviteter og det å øke kapasiteten ved å utføre parallelle operasjoner, ikke i seg selv fordrer oppfinneriske evner. Vår Fagmann behersker altså dette intuitivt. Rettens vurdering her kan illustreres fra dagliglivet: Den som ønsker å lage middag med både kjøtt eller fisk, saus, poteter og varme grønnsaker vil intuitivt ikke vente til potetene er ferdig kokt før han marinerer kjøttet, renser fisken eller begynner med sausen. Han vil også benytte mer enn en komfyrplate samtidig, eventuelt sågar i kombinasjon med stekeovnen, for å kunne servere alle måltidets elementer samtidig. Heller ikke evnen til å benytte tidsstavs-diagrammer som måle- eller sammenligningsmetode anser tingretten som oppfinnerisk; den såkalte PERT/CPM-metoden har vært beskrevet og kjent siden 1950-årene på en rekke ulike livsområder.
Det er enighet om at nyhetskravet i patentlovens § 2 første ledd innebærer at Oppfinnelsen pr Innleveringsdagen for Fagmannen skal inneholde en ”rimelig teknisk forskjell” når den sammenholdes med ett og ett mothold, supplert med fagets alminnelige kunnskap. Det er enighet om at det ved vurderingen av nyhetskravet ikke er adgang til å kombinere ulike mothold67. Seadrill har anført at nyhetskravet ikke er oppfylt, særlig på grunnlag av MHs sekvenstegninger. Imidlertid har tingretten funnet at MHs sekvenstegninger ikke var allment tilgjengelige ved Innleveringsdagen. Det er derfor unødvendig i forhold til nyhetskravet å ta stilling til om det er noen rimelig teknisk forskjell mellom MHs sekvenstegninger og Stridspatentene. Tingretten har kommet til at ikke alle Stridspatentenes trekk kan gjenfinnes i noe enkelt mothold, selv om hver av disse suppleres med fagets alminnelige kunnskap pr motholdets dato. Tingretten har da vurdert henholdsvis Horn, Aker H 5, Williford, Lund, Broeder 1 - 2 og Technical Bulletin 1/96. Tingretten finner det unødvendig å begrunne nærmere her hvorfor ikke alle Stridspatentenes vesentlige trekk er gjenfunnet i det enkelte mothold. Dels er kravene til begrunnelse av et negativt faktum skjønnsmessige og elastiske; dels vil tingrettens vurdering bli gjennomgått mer utførlig i forbindelse med kravet om oppfinnelseshøyde i pkt 6.7 like nedenfor.
Etter patentlovens § 2 første ledd må oppfinnelsen ”skille seg vesentlig fra” det som var kjent fra før for at patent kan meddeles. En ofte benyttet formulering av vurderingstemaet er at ”En oppfinnelse anses i henhold til fast praksis for å ha vært nærliggende, dersom det må legges til grunn at en fagmann, som var kjent med teknikkens stand forut for søknadsdagen, ville ha forsøkt å løse problemet på den i patentkravene angitte måte med en rimelig forventing om å lykkes.”68 Som angitt i lovforarbeidene69 er vesentlighetskravets høyde ikke en eksakt, men en relativ størrelse som forutsetter bruk av et subjektivt skjønn. Ofte vil det kunne være en gradvis overgang fra den ubetydelige håndverksmessige forbedring til den betydningsfulle pioneroppfinnelse. Patenteringsgrensen passeres et sted på veien mellom disse ytterpunkter. Hvor grensen skal settes i det enkelte tilfelle vil kunne avhenge70 av blant annet
Det forhold at alle oppfinnelsens trekk i og for seg er kjent fra før er ikke til hinder for at oppfinnelseshøyde foreligger – kombinasjonspatenter kan og skal gis såfremt kombinasjonen er oppfinnerisk. På den annen side har det ingen betydning om oppfinnelsen fremkom gjennom et planmessig og systematisk utviklingsarbeid, som en innskytelse, eller ved at et forsøk på å lage noe helt annet mislyktes. Vurderingsskjønnet skal bare knyttes til oppfinnelsens eget innhold.
Den tradisjonelle tilnærming er å ta utgangspunkt i det problem oppfinnelsen løser. Formuleringen av oppfinnelsens problem vil bestemme både patentkravenes utforming og hvilket mothold som er det nærmeste. Ordinært skal man ved vurderingen av oppfinnelseshøyde velge ett mothold som det nærmeste, og eventuelt supplere dette med andre mothold eller fagets alminnelige kunnskap. Jo flere mothold som må sees i sammenheng, jo større er sannsynligheten for at vesentlighetskravet er oppfylt. Stridspatentene opplyser ikke selv uttrykkelig hvilket problem de tar sikte på å løse. Tingretten legger etter hovedforhandlingen til grunn at Oppfinnelsens problem var å bore en eller flere undersjøiske oljebrønner raskere og derved billigere enn eksisterende boreteknikk kunne klare. Problemet ”forbedret boreeffektivitet” angis ikke særskilt i patentbeskrivelsens innledning71, men omtales flere steder i begge Stridspatenter72. I tillegg viser tingretten til Rays notat av 31 oktober 199573 som lå til grunn for etableringen av ”Project Enterprise” som førte til Oppfinnelsen, og til vitnenes forklaring under hovedforhandlingen. Oppfinnelsen tilstreber etter tingrettens syn ikke å gjøre noe kvalitativt annet enn det man hadde gjort tidligere; en brønn boret ved hjelp av Oppfinnelsen ser ikke annerledes ut enn andre borebrønner. Oppfinnelsens angivelige forskjell ligger i at man ved hjelp av Oppfinnelsen kan utføre de samme operasjoner som fører frem til det samme resultat som man gjorde tidligere, på en raskere og derved billigere måte. I blant ligger det oppfinneriske helt eller i alle fall delvis i selve formuleringen av problemet. Det kan ikke sies at Transoceans formulering av Oppfinnelsens problem (det å bore raskere og derigjennom billigere) i seg selv innebærer noe oppfinnerisk element som får selvstendig betydning ved vesentlighetsvurderingen. På den annen siden er det på det rene at også effektiviserende kombinasjonsoppfinnelser kan være patenterbare.
Mange av motholdene tar sikte på å gjøre boring av oljebrønner raskere og derved billigere; altså å løse det samme problem som Oppfinnelsen. Motholdene kan grupperes i to hovedgrupper; gruppen for fartøyer utstyrt med to uavhengige borestasjoner; og gruppen for bygging/håndtering av rørsammenstillinger utenfor borestasjonen eller den kritiske linje. Samtlige mothold stammer fra samme tekniske livsområde som Oppfinnelsen. Til gruppen med to borestasjoner hører:
” The twin RamRig is a double RamRig with two independent drilling and lifting systems, that can be installed on semisubmersible newbuildings. With 34 meter lifting height and ability to handle and store vertical drillpipe in 90 ft. stands and double riser and casing joints, the rig is a super-efficient drilling machine that will reduce the time spent on offshore wells considerably. While one rig is being occupied with downhole operations, the other rig can make up and store casing joints in doubles. Theoretically the second rig can also simultaneously make up casing lengths down to the seabed, og even do simultaneous drilling operations, but this must be subject to further risk analysis with respect to the riser systems. The distance between the two rotary tables is 10 meters.” Til den andre hovedgruppen hører:
|