Nedre Romerike tingrett

Skyldspørsmålet under de enkelte tiltaleposter
Retten går over til å behandle de enkelte poster i tiltalen. Retten følger samme systematikk som påtalemyndigheten har lagt opp til og som har vært fulgt under hovedforhandlingen. Dette gir følgende inndeling:

Boremaskin

Forhold der Peab AS var involvert

Forhold der G. Pfister GMBH var involvert

Forhold der Hallvard Aanonli var involvert

Forhold der Eilert Støen var involvert

Tilegnelse av utstyr

Øvrige forhold

Boremaskin
Post IV A nr 1 (Ivar Thorer Henriksen, Pål Henrik Henriksen) - Kjøp og salg av boremaskin (grovt utroskap)
Bakgrunn:

NRV kjøpte i 1998 en Hütte boremaskin med 100 tonns løftekran fra det tyske selskapet Hütte & Co Bohrtechnik GmbH. Ifølge ”Order Confirmation” av 13.02.1998 skulle det betales DEM 1 450 000 for maskinen. Bekreftelsen er undertegnet av Ivar Henriksen. Maskinen ble levert sommeren 1998. Leveransen er i NRVs regnskap bokført med kr 6 430 025 eks mva i henhold til faktura fra Hütte den 31.08.1998. Fakturaen er betalt med kr 4 434 500 den 18.09.1998 og med kr 1 050 000 den 15.10.1998, til sammen kr 5 484 800. Differansen mellom den avtalte kjøpesum og det betalte beløp utgjør kr 945 525. Av bokføringsbilag for NRV datert 31.12.2002 er det i tilknytning til nevnte differanse påført ”Saldo Hütte føres vekk”. Den nærmere bakgrunn for dette er ikke klargjort under saken, og retten finner av denne grunn ikke å kunne knytte et eventuelt straffeansvar til mer enn kr 5 484 800 som faktisk ble betalt og ikke kr 6 430 025 slik det står i tiltalen.

Ved avtale 07.07.2003 ble boremaskinen solgt for kr 1 000 000 eks mva fra NRV til Teknikk og Anlegg AS og med betalingsfrist 06.08.2003. I avtalen, undertegnet av Ivar Henriksen og Hallvard Aanonli, heter det blant annet:
”Kjøp av brukt boremaskin produsert 1998.
Utstyret er gjennomgått i fellesskap og feil og mangler er gjort kjent for kjøper.

Det gjøres spesielt oppmerksom på at det hydrauliske systemet samt styringssystemet må settes utbedres.
Utstyret overdras uten ansvar for selger.”
I det eksemplar av avtalen Aanonli har oversendt til Økokrim etter at saken kom opp, har han foretatt følgende påtegning for hånd:
”Det presiseres at dette kun er en hovedramme.”
Aanonli har forklart, og retten legger til grunn, at dette er en påtegning han selv har laget etter at avtalen var inngått. Han kunne ikke tidfeste dette.
Ved avtale 15.07. 2003 ble boremaskinen solgt for kr 1 030 000 eks mva fra Teknikk og Anlegg AS til VA Drill AS. Avtalen er undertegnet av Hallvard Aanonli og Pål Henriksen og forutsetter betaling før 22.07.2003. Betaling fant sted 18.07.2003.
Det heter i avtalen blant annet:

”Maskin: Brukt boremaskin prod. 1998

Ustyr: Hydr.system, styresystem mangelfullt, må utbedres av kjøper.”
Boremaskinen var egnet til såkalt retningsstyrt langhullsboring. I perioden NRV eide maskinen, ble det utført i alt seks boringer med denne, mens det ble utført to boringer med maskinen i perioden VA Drill AS eide maskinen.

Påtalemyndigheten har fremlagt følgende oversikt over boringene:

Boring nr	Nærmere om boringen	Tidsrom/ Lengde på oppdraget	Deltakere: ansatte i NRV/RA2 og eksterne
1	Boring av to hull i RA2 tunnelen Lengde ca 7 meter	Vinter 1999-2000 Ca 3-4 uker	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Pål Henrik Henriksen
2	RA2 - Boring av to hull ved inngangen til avløpshallen	2000 Ca 4 uker	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Pål Henrik Henriksen
3	Boring av ett hull i RA2 tunnelen (”Coca Cola-hullet”) Lengde ca 280 meter (Også omtalt som ”Telia-hullet”)	Februar – april 2000 Ca 2-3 mnd	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Pål Henrik Henriksen Eksterne: En ansatt fra PEAB Samt et engelsk selskap (Inroc drilling services LTD)
4	Boring av et hull i RA2 tunnelen inn til den gamle avløpshallen. Lengde Ca 200 meter	2000/2001 Ca 2-3 mnd	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Pål Henrik Henriksen Bjørn Velken Eksterne: En ansatt fra Peab.
5	Boring av et vertikalt hull på Berger. Dybde ca 900 meter	Sept 2001 - vår 2002 Ca 3-5 mnd	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Pål Henrik Henriksen Bjørn Velken Eksterne: En ansatt fra Peab.
6	Boring av 3 hull à ca. 200 meter i Haugelifjell	Høst 2002 – mai 2003 Ca 4 mnd	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Pål Henrik Henriksen Bjørn Velken
7	Boring av et hull med 1850 mm Diameter i RA2 tunnelen. Oppdragsgiver var Wassara – SKB Oryx mottok SEK 3 008 344 som vederlag for boringen	Oktober – Desember 2003	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Pål Henrik Henriksen Bjørn Velken
8	Boring i RA2 tunnelen. Oppdragsgiver Wassara – oljeselskap	Høst 2004 og høst 2005	Bjørn Holm Tom Even Gåsbakk Frank Sørli Torbjørn Karlsen Pål Henrik Henriksen Bjørn Velken

Ivar Henriksen og Pål Henriksen har begge bekreftet at tabellen gir et korrekt bilde av hvilke boringer som ble foretatt og tidsrommet for start og slutt. De har begge påpekt at det ikke pågikk boring sammenhengende i de aktuelle tidsrommene. De mente for øvrig også at tabellen ga et rimelig riktig bilde av hvem som hadde deltatt. Retten legger derfor dette til grunn.

I perioden etter kjøp av boremaskinen ble det investert i utstyr. Dette gjelder både forbruksmateriell og tilleggsutstyr til maskinen. Påtalemyndigheten har utarbeidet en oversikt over de samlede eksterne innkjøpene i perioden 1998 – 2002 som i sum beløper seg til

kr 17 055 756, inklusive kjøpesummen for boremaskinen. I tillegg er det vist til at det er påløpt kostnader for NRV/RA2 i form av lønn og sosiale kostnader for ansatte. Videre vises til innkjøp av utstyr som nevnt i post IV A nr 3-5 nedenfor, borestrenger, borehode og løftekran, som påtalemyndigheten anfører har vært anskaffet til riggen etter at den ble solgt i 2003.

Påtalemyndigheten har anført at anskaffelsen av boremaskinen var NRV uvedkommende og at hensikten var å tilrettelegge for at Pål Henriksen skulle kunne utnytte denne til egne kommersielle formål. I tillegg er anført at salget av boremaskinen fra NRV via Teknikk og Anlegg AS til VA Drill AS skjedde til underpris og således var i strid med NRV’s interesser.

Ivar Henriksen har bestridt dette. I hovedsak forklarte han at han kjøpte boremaskinen til bruk for virksomheten i NRV/RA2 og at anskaffelsen tvert imot lå innenfor virksomhetens kjerneområde. Maskinen skulle brukes til langhullsboring for fremføring av rør og kabler. Maskinen ble kjøpt inn da det ble bevilget midler til å bore gjennom Haneborgåsen, men skulle i tillegg brukes til å bygge opp kompetansen internt og til å etablere virksomhet som kunne bidra med inntekter til NRV/RA2. Han viste blant annet til NRVs strategiplan for 1997, som fokuserte på at selskapet skulle tjene penger og se seg om etter alternative måter å redusere sine kostnader på. Ivar Henriksen forklarte at NRV også hadde hatt fokus på å øke inntektene for derved å redusere vannprisene. Selskapenes strategi hadde vært å ligge i forkant av utviklingen og være foregangsbedrifter på kompetanse og faglig nivå. Ivar Henriksen forklarte videre at han hadde styrets fullmakt til å drive utviklingsarbeid og at styret var åpne for nye løsninger, hvilket Ivar Henriksen ofte diskuterte med styrets formann. Anskaffelsen av boremaskinen må sees i lys av dette. Ivar Henriksen forklarte at salget av boremaskinen ikke skjedde til underpris, blant annet fordi maskinen var gammel og tung og at det som ble solgt ikke var verd noe mer.
Pål Henriksen forklarte at han ikke deltok i beslutningene rundt anskaffelse av boremaskinen, og bestred at hans næringsinteresser skulle ha motivert kjøpet. Hans senere kjøp av boremaskinen på vegne av VA Drill representerte ikke noen underpris.
Retten bemerker:

Retten legger til grunn at vilkåret for domfellelse for grovt utroskap i forbindelse med anskaffelse av boremaskinen og salget av denne, så vel i objektiv som subjektiv forstand for begge de tiltaltes vedkommende, må vurderes ut fra forholdene på henholdsvis anskaffelses- og salgstidspunktet. Retten må dog kunne se hen til omstendigheter som har inntruffet i etterkant, så sant disse kan bidra til å kaste lys over partenes subjektive forhold på nevnte tidspunkt.

Når det gjelder anskaffelsen av maskinen, blir spørsmålet således om Ivar Henriksen forsettlig handlet i strid med NRVs interesser da han i 1998 gikk til innkjøp av denne, og om innkjøpet helt eller delvis var motivert ut fra hensynet til sønnen og dennes fremtidige næringsvirksomhet, med andre ord om det forelå uberettiget vinnings hensikt.
For å kunne fastslå at innkjøpet var rettsstridig, må retten finne det bevist at Ivar Henriksen handlet i strid med den lojalitetsplikt han hadde som leder av selskapet. Det er fra forsvarernes side anført at det i strafferettslig sammenheng, må legges inn en betydelig skjønnsmargin før retten kan konstatere at en eiendel ikke er selskapsrelevant. Retten er enig i dette, men spørsmålet må ses i lys av leders plikt til å ivareta selskapets interesser og spørsmålet om formålet med kjøpet, herunder kravet om vinnings hensikt. Man må med andre ord vurdere om handlingen har vært lojal og ikke motivert ut fra andre interesser enn selskapenes. Det vises til det som er sagt innledningsvis.
Rettens flertall, fagdommerne samt meddommerne Bjørn Fjellheim og Jens Petter Auring ser slik på saken:

Kjøpet av boremaskinen

Det er på det rene at NRV i flere år forut for 1997 hadde vurdert styrking av vanntilførselen i Lørenskog Vest, herunder muligheten for å knytte forbindelse til Oslo av beredskapsmessige grunner. På 1990-tallet søkte dessuten Coca Cola Drikker AS (Coca Cola) etter tomt for nye produksjoslokaler i Østlands-området. Allerede i 1991 vedtok representantskapet i NRV at selskapet skulle påta seg ansvaret med fremføring av tilstrekkelig vannmengde dersom Coca Cola valgte et tomteareal i en av NRVs medlemskommuner.

Den 14.08.1997 fattet representantskapet i NRV følgende vedtak:
”Representantskapet godkjenner at NRV bygger ny vannledning fra Steinbekk til Robsrud med en kostnadsramme på 25 mill. Styret gis fullmakt til å sluttføre avtalen med Lørenskog kommune. Coca Cola Drikker A/S får forespurt vannmengde levert på tomtegrense …”
Vedtaket var i samsvar med forslag fra styret vedtatt i styremøte 31.07.1997. Under sak 10/97 Levering av vann til Coca Cola Drikker AS/Lørenskog Vest ble det i styremøtet blant annet protokollert:

”..

Vannverksjefen redegjorde for nye muligheter innen boreteknikken. En videreføring av eksisterende ledning fra Steinbekk til Skårerødegården vil være av beredskapsmessig betydning samtidig som det vil styrke leveringsdyktigheten i Lørenskog vest. Beregnet anleggstid vil være ca 1 år.”
Av saksdokumentene til angjeldende punkt er det blant annet påpekt at NRV hadde påtatt seg ansvaret med fremføring av tilstrekkelig vannmengde til Coca Cola, og at det var nødvendig med et forsterket beredskapsmessig samarbeid mellom vannverkene. I styrevedtaket er det vist til at NRV i 1992/93 la en 500 mm ledning fra Hvam i Skedsmo til Lørenskog grense ved Steinbekk som skulle forsyne de nordre og vestre delene av kommunene og være ledd i nevnte målsetting.
Videre heter det:
”Denne ledningen foreslås nå videreført ved at det bores under bebyggelsen for en 600 mm PEH ledning fram til eksisterende høydebasseng i Tors vei og videre mot Skårerødegården, totalt 1,6 km boring. Fra Skårerødegården legges ledning i bakken tilpasset planene for området og med mulig uttak til etablert industri for bl.a. bedret brannsikring og mengde/trykkforhold generelt. Traseens totallengde er 3,4 km. Gjennomføringstiden for anlegget anslås til ett år. Med henblikk på CC er umiddelbar oppstart nødvendig.”
Det er fremlagt en kartskisse med ulike trasevalg. Et av disse er betegnet alt C som forutsetter to borehull a 0,8 km, til sammen 1,6 km. Ivar Henriksen har forklart at dette var det aktuelle trasevalget. Det er videre fremlagt et kostnadsoverslag knyttet til dette alternativ med en samlet kostnadsramme på 24,5 millioner kroner. Av dette beløp er 11,2 millioner kroner beregnet til å omfatte 1,6 km boring gjennom Haneborgåsen til kr 7 000 pr meter. Flertallet finner etter dette ikke grunnlag for å bestride at vedtaket om å bygge ny vannledning fra Steinbekk til Robsrud gjennom Haneborgåsen og den kostnadsramme som derigjennom ble lagt til grunn, var utløsende for at Ivar Henriksen gikk til innkjøp av boremaskinen. Henriksen har da også selv forklart at den gitte kostnadsramme ga ham mulighet til å kjøpe maskinen. Det utelukkes heller ikke at såkalt langhullsboring for en del av traseen (1,6 km av 3,4 km) var en fornuftig løsning for å nå den nevnte målsetting. Forutsatt at den var vellykket, ville den etter det flertallet har forstått innebære en mindre inngripen i omgivelsene enn mer tradisjonelle måter å fremføre vannledninger på.
Ut over den oppgitte løpemeterpris på kr 7 000 i forbindelse med styrebehandlingen, har det ikke vært dokumentert at det har funnet sted noen nærmere kost/nytte-vurdering av en slik boring, herunder en risikovurdering av sansynligheten for å lykkes. Det vises i så måte til vitneforklaring både fra Magnus Birkeland i Norwegian Pipeline Drilling om at boringer av denne art er forbundet med høy risiko, og fra Bjørn Velken om at man hadde vært i tvil om boringen lot seg gjennomføre. Flertallet har merket seg at det ikke synes å ha foreligget noen konkrete planer for gjennomføringen, herunder for hvem som skulle delta. Flertallet finner dette noe underlig all den tid vedtaket sommeren 1997, på grunn av produksjonsstart for Coca Cola, forutsatte umiddelbar oppstart. Det var ingen i NRV/RA2 som på dette tidspunkt hadde kompetanse til å gjennomføre arbeidet, og det var ikke inngått avtale med noen ekstern aktør.
Det er på det rene at maskinen ble bestilt ca 6 måneder etter vedtaket om å bore gjennom Haneborgåsen som forutsatte umiddelbar igangsetting på grunn av oppstart av Coca Colas virksomhet. Det må på dette tidspunkt ha vært klart at man måtte skaffe en alternativ løsning for Coca Cola som fikk den nødvendige vanntilførsel 21.08.1998. Dette innebar at boring som forutsatt i representantskapets vedtak, hvor ett av hovedformålene var å sikre Coca Cola vanntilførsel, ikke var like presserende på det tidspunkt boremaskinen ble bestilt i februar 1998. Styret ble holdt orientert om behovet for en midlertidig løsning, blant annet i møte 19.03.1998. Den midlertidige løsning til Coca Cola kostet ifølge overingeniør Ulfeng over 12 millioner kroner. Selv om planene om en forbindelse til Oslo ikke er skrinlagt, er det et faktum at NRV fortsatt ikke har gjennomført boring gjennom Haneborgåsen.

Flertallet legger til grunn at Ivar Henriksen ikke orienterte styret om sine planer om kjøp av boremaskinen verken før bestilling av maskinen i februar 1998 eller i ettertid. Henriksen begrunnet dette med at det var opptil ham å bestemme på hvilken måte den vedtatte boring skulle gjennomføres, herunder om NRV skulle kjøpe tjenesten eller anskaffe nødvendig maskinelt utstyr og utføre arbeidet selv.

Det er ikke tvilsomt at Henriksen har hatt meget vide fullmakter i forhold til styret, og at det i praksis langt på vei har fungert slik han har forklart. Så lenge han gjennomførte de tiltak og holdt seg innenfor totalbudsjettene de styrende organer hadde vedtatt, var det ingen som hadde noe å bemerke. Det forelå heller ingen uttrykkelige pålegg om at anskaffelse av maskiner, eventuelt over en viss størrelse, skulle behandles av styret på forhånd. Det vises til det som er sagt innledningsvis. Uavhengig av hvilke fullmakter Ivar Henriksen har hatt, må det imidlertid som nevnt være en forutsetning at han handlet i NRVs interesse og at beslutningen ikke helt eller delvis var motivert av andre formål. Det sentrale spørsmål i denne saken er nettopp hvorvidt kjøpet helt eller delvis var motivert ut fra tanken om å legge til rette for Pål Henriksens fremtidige næringsvirksomhet. Flertallet kommer tilbake til dette.
Med utgangspunkt i vedtektene til NRV, legger flertallet til grunn at selskapets primære formål har vært å levere vann til eierkommunene og i den forbindelse å eie eller drive anlegg for dette formål. Det å sørge for fremføring av vannledninger i eierkommunene, er i så måte en naturlig del av dette formål. Det har fra forsvarerne således vært anført at anskaffelsen av boremaskinen lå innenfor NRVs kjerneområde. Flertallet er ikke enig i dette. Selv om maskinen kunne benyttes til flere oppgaver innenfor NRV og RA2s kjerneområder, kan flertallet vanskelig se at en boring gjennom Haneborgåsen alene kunne forsvare innkjøp av en spesialmaskin til den pris det her er snakk om. Etter bevisførselen, herunder vitneforklaringer fra Trond Øiseth, avdelingsleder i boreavdelingen i Entreprenørservice og Magnus Birkeland, daglig leder i Norwegian Pipeline Drilling, legger flertallet til grunn at det ikke kan være regningssvarende for et vannverk å ha en slik boremaskin kun med tanke på egen virksomhet. Birkeland fremhevet at boringer av denne art er forbundet med stor risiko, blant annet fordi dyrt utstyr kan bli ødelagt. Øiseth forklarte at markedet for slike maskiner var svært begrenset, og i Norge begrenset til ett prosjekt hvert eller hvert annet år. Man må operere i det europeiske marked for å kunne oppnå lønnsom drift. Flertallet legger dette til grunn. Selv om så vel Øiseth som Birkeland representerte konkurrenter, finner flertallet ikke at dette svekker deres troverdighet på dette punkt. Flertallet finner det derfor utelukket at anskaffelse av riggen kunne forsvares gjennom egen virksomhet i NRV/RA2.
Flertallet kan heller ikke se at Henriksen uten vedtak i styret og eventuelt representantskapet, hadde aksept for å starte entreprenørvirksomhet med langhullsboring på anskaffelsestidspunktet for boremaskinen. Dette er en virksomhet som ligger klart utenfor selskapets vedtektsfestede formål. Selskapene hadde tvert imot tidligere i stor utstrekning kjøpt entreprenørtjenester eksternt. At det i tidligere vedtekter er angitt at virksomheten skal drives forretningsmessig, kan ikke tas til inntekt for at Ivar Henriksen kunne starte entreprenørvirksomhet. Etter bevisførselen finnes ikke spor av at dette har vært tema for de styrende organer før beslutningen om innkjøp av boremaskinen ble effektuert.
Selv om NRV/RA2 hadde vedtatt å drive entreprenørvirksomhet innen VA-området, anser flertallet det ut fra nevnte vitneforklaringer lite sannsynlig at selskapet ville lykkes med lønnsom drift. NRVs uttalelser i forbindelse med strategikonferansen i 1997 kan ikke tas til inntekt for at Ivar Henriksen hadde fullmakt til å starte slik virksomhet.
Flertallet kan således, uansett om boremaskinen skulle være kjøpt i med tanke på fremtidige entreprenøroppdrag slik Henriksen har forklart, ikke se at innkjøpet i 1998 var i NRVs interesse. At NRV har argumentert i motsatt retning overfor fylkesskattekontoret i relasjon til plikten til å svare merverdiavgift, fremstår som noe underlig, men kan ikke være utslagsgivende for rettens vurdering.
Flertallet legger til grunn at boremaskinen aldri har blitt benyttet til det den ble kjøpt inn for, nemlig boring gjennom Haneborgåsen. Den har i hovedsak kun medført store kostnader for selskapet.
At Ivar Henriksen ved å kjøpe boremaskinen i objektiv henseende har handlet i strid med NRVs interesser, kan i seg selv ikke begrunne straffeansvar. Det kreves i tillegg at han har vært klar over dette og har handlet i uberettiget vinnings hensikt. Spørsmålet blir om hans handlemåte helt eller delvis har vært motivert ut fra å legge til rette for sønnens fremtidige næringsvirksomhet. Etter flertallets oppfatning er det flere forhold som taler for det.
Det er på det rene at Ivar Henriksens sønn, Pål Henriksen, på anskaffelsestidspunktet arbeidet med sin doktorgrad som blant annet inkluderte nærmere studier av styrt langhullsboring som en alternativ metode til fremføring av rør og kabler uten å grave. Han var samtidig ansatt i NRV med tilsynsansvar for dammer. Det er videre på det rene at han, mens han arbeidet på NTNU, på anmodning fra Ivar Henriksen, deltok i utformingen av spesifikasjonene for riggen. Det er videre på det rene at Ivar Henriksen noe senere ansatte sin sønn i selskapene sammen med to andre doktorgradsstipendiater på vilkår som ga dem anledning til å drive egen næringsvirksomhet ved siden av å være ansatt i NRV/RA2. Ivar Henriksen har aldri forelagt eller orientert styret om ansettelsen av sin sønn. Heller ikke overingeniør Tor Arne Ulfeng som hadde ansvaret for prosjektering av nye ledningsanlegg og oppfølging av slike, visste hva slags stilling Pål Henriksen hadde i selskapene ut over at han var ansvarlig for dammer. Flertallet finner dette påfallende.
Som tidligere nevnt var det heller ingen i selskapene som hadde kompetanse på styrt langhullsboring. Det ble heller ikke utarbeidet nærmere planer for boringen gjennom Haneborgåsen.
Foruten Ivar Henriksen var det ingen i selskapene som kjente til eller ble involvert i anskaffelsen av boremaskinen før denne ble bestilt. Det var først etter at maskinen var bestilt at blant annet maskinkjører Bjørn Holm, som var påtenkt å kjøre boremaskinen, ble med til Tyskland for å se på denne. Flertallet finner det påfallende at Tor Arne Ulfeng ut fra sin stilling og ansvarsområde, heller ikke ble involvert i eller i det minste gjort kjent med denne beslutningen. Det var Ulfeng som hadde ansvaret for den alternative løsningen for Coca Cola som ble etablert, noe som skjedde samtidig med at Henriksen bestilte maskinen våren 1998. Ivar Henriksen kan vanskelig høres med at Ulfeng ikke ble involvert fordi han manglet utdannelse og kompetanse på boreteknikken. I det minste burde han vært informert om kjøpet ut fra sitt ansvarsområde.
Flertallet legger til grunn at styret fikk informasjon om kjøpet lenge etter anskaffelsen. Det vises til styreleder Hamnes forklaring om at Henriksen nevnte at boremaskinen de hadde, kunne brukes i en eller annen sammenheng. At Henriksen ikke gjorde forsøk på å holde boremaskinen hemmelig for styret etter anskaffelsen, kan ikke være avgjørende. Det samme gjelder den omstendighet at det verken fra styret eller andre på noe tidspunkt ble reist spørsmål ved anskaffelsen før maskinen ble omtalt i Aftenposten i september 2005.
Ivar Henriksen forklarte at et av formålene med anskaffelsen var å skaffe NRV kompetanse på langhullsboring. Det er på det rene at det utelukkende var Pål Henriksen og Bjørn Velken som opparbeidet kompetanse på styring av boremaskinen. Bjørn Holm, Frank Sørli og Tom Even Gåsbakk var kun operatører og utførte vedlikeholdsoppgaver på maskinen.
Pål Henriksen var boreleder på samtlige boringer. Han har selv forklart at de første boringene startet allerede før han ble ansatt. Etter bevisførselen, herunder forklaringene fra Ivar og Pål Henriksen, legger flertallet til grunn at det primære formål med disse boringene i all hovedsak var å teste riggen og erverve kompetanse. At noen av boringene i ettertid har vist seg å ha en nytteverdi, rokker ikke ved dette faktum. Det vises blant annet til boring nr 3 av det såkalte Coca Cola/Telia-hullet på forespørsel fra Telia ble solgt for bruk i forbindelse med fremføring av kabler.
Det er videre et faktum at selskapet VA drill ble stiftet allerede høsten 1998 og med Pål Henriksen og hans søster som eiere. Senere ble dette selskap eier av Boreservice, stiftet i 2001. Pål Henriksen etablerte Oryx sammen med Bjørn Velken i 2002. Så vel Oryx som Boreservice fakturerte tjenester knyttet til boring. Det er et faktum at ingen ansatte i NRV/RA2 kjente til de formelle eierforholdene i nevnte selskap. Det ble ikke snakket om disse selskapene. I sin politiforklaring sa Ulfeng av dette var veldig ”hysj, hysj”, noe han bekreftet i retten.
Pål Henriksens praktiske erfaring har han opparbeidet gjennom testboringene som er foretatt med boremaskinen. Det fremgår blant annet av vedlegg til et tilbud Kristian Olimb AS i samarbeid med Boreservice ga 01.09.2004 vedrørende VA-uttrekksledninger på nye A-hus (Akershus universitetssykehus). Testboringene er her inntatt som referanseprosjekter for fjellboring. Det er på det rene at Pål Henriksen i tillegg til å skaffe seg kompetanse og bruke boringene som referanse, har brukt boremaskinen vederlagsfritt i sine private selskaper. Dette skjedde til dels lenge før VA Drill kjøpte boremaskinen. Inntektene fra boringene i Haugelifjell og på Berger gikk i sin helhet til hans selskap Boreservice, mens utgiftene er belastet NRV. Det vises til post I nr IV, II C nr 2 og IV B nr 13 nedenfor.

Dokumentasjonen viser videre at Pål Henriksen benyttet boremaskinen i forbindelse med tilbud på eksterne boringer før han eide maskinen. Selskapet VTM (Vann Tunnel og Miljøteknikk AS) der Pål Henriksen eide 1/3 av aksjene, ga i 2001 tilbud til Geovarme AS om gjennomføring av et boreprosjekt på Gaustad. Tilbudet gjaldt blant annet leie av borerigg og mannskap for betjening av boreprosessen. Likeledes ga Boreservice i mai 2003 tilbud til entreprenørselskapet Kristian Olimb AS hvor det fremgår at Boreservice skulle stille med utstyr og mannskap for pilotboring og opprømming på Besserud i Oslo. Det var en Hütte 100 tonn styrt borerigg som skulle benyttes. Når det gjelder tilbudet i 2001, forklarte Pål Henriksen at det var meningen at det skulle inngås avtale om leie av maskinen og etter det retten forstår også mannskap fra NRV, dersom avtale hadde blitt inngått. Selv om flertallet ikke kan å kunne utelukke dette, er det dog et faktum at kostnader ikke var diskutert med NRV da tilbudet ble gitt. Pål Henriksen har forklart at han anså seg berettiget til å disponere boremaskinen med tanke på egen virksomhet i hvert fall fra 2001. Noen leieavtale har imidlertid ikke vært inngått med NRV og noen leie har heller ikke vært betalt. Når det gjaldt tilbudet vedrørende Besserud, forklarte Pål Henriksen at han på dette tidspunkt regnet med at han ville kjøpe maskinen.

Det er også et faktum at NRV har betalt forsikring for boremaskinen også etter at den ble solgt til VA Drill. Siste betaling skjedde september 2004 og gjaldt frem til september 2005. Isolert sett kunne dette være en glipp slik Ivar Henriksen selv har forklart, men sett i forhold til de øvrige omstendigheter i saken, finner flertallet også dette påfallende.

Salget av boremaskinen

Boremaskinen ble 07.07.2003 solgt fra NRV til Teknikk og Anlegg for kr 1 000 000 og deretter 15.07.2003 solgt til VA Drill for kr 1 030 000.

Ivar Henriksen har forklart at boremaskinen ble solgt fordi den var stor og tung. Han ba Hallvard Aanonli om hjelp til å selge den. På direkte spørsmål benektet Henriksen at han hadde kjent til at maskinen skulle selges til VA Drill på det tidspunkt han solgte den til Teknikk og Anlegg. I de påfølgende dager kom det angivelig opp forhold som gjorde at det likevel kunne være greit å beholde maskinen. Flertallet fester ikke lit til dette, og finner det åpenbart at han allerede på dette tidspunkt var klar over hvem som skulle kjøpe maskinen. På spørsmål om hvorfor maskinen ikke kunne vært solgt direkte til VA Drill, svarte Henriksen at den for så vidt kunne vært det. Dog mente han noen kunne hatt innvendinger, uten at det ble utdypet nærmere.
Flertallet finner det hevet over enhver rimelig fornuftig tvil at hensikten med salget via Teknikk og Anlegg var å dekke over salg til nærstående. Pål Henriksen forklarte at det forut for kjøpet hadde vært diskusjoner om salg av maskinen til Boreservice. Det er videre på det rene at Boreservice fakturerte arbeid med maskinen før VA Drill kjøpte den og uten at det ble betalt leie til NRV. Pål Henriksen forklarte at han ikke hadde noe godt svar på salget via Teknikk og Anlegg, men at han oppfattet at Aanonli skulle ha en takseringsfunksjon. Aanonli på sin side forklarte at Ivar Henriksen hadde sagt at det kun var en ren formalitet at salget skulle gå via ham. Aanonli forlangte at VA Drill skulle betale maskinen før han måtte betale NRV, noe som også skjedde. Ivar Henriksen har forklart at det ikke var en komplett boremaskin som ble solgt. Pål Henriksen derimot forklarte at han oppfattet det slik at alt som fulgte maskinen da den ble kjøpt fra Hütte i Tyskland fulgte med. Han bekreftet at han hadde kjøpt en komplett maskin som kunne brukes. Dog fulgte ikke pumper og kompressor med. Den røde borekronen tilhørte heller ikke VA Drill. Flertallet legger hans forklaring til grunn på dette punkt og har forstått det slik at det grønne borehodet fulgte med både fra Tyskland og til VA Drill. Retten legger i så måte ikke vekt på Aanonlis forklaring om at han ikke trodde det grønne borehodet fulgte med, da dette ikke satt på boremaskinen da han så denne demontert på Berger.
Det er fremlagt en verdivurdering foretatt av Entreprenørservice AS 07.11.2007 for boremaskinen med tilhørende utstyr. Boremaskinen er her verdsatt til 3 millioner kroner. Avdelingsleder Trond Øiseth, som har foretatt vurderingen, forklarte seg i retten og viste til at det røde borehodet ikke var medtatt og heller ikke det utstyr Pål Henriksen hadde forklart ikke fulgte med.
Forsvarerne har anført en rekke innvendinger mot verdivurderingen, herunder at Øiseth har lagt til grunn den opprinnelige innkjøpspris på kr 6 430 025 og ikke kr 5 484 800 som NRV betalte for maskinen. Videre er det vist til at Øiseth verken hadde sjekket om maskinen fungerte eller hadde undersøkt om den hadde noen mangler. Det er vist til usikkerhet om maskinen kunne selges til oppgitt verdi, ettersom Øiseth ikke har villet gi informasjon om mulige kjøpere.
Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at den fremlagte verdivurdering gir et riktig bilde av maskinens verdi i dag, som antas ikke å være høyere enn verdien ved salget i 2003. Øiseth har ledet boreavdelingen i Entreprenørservice i 25 år og har vært involvert i en rekke kjøp og salg av boremaskiner. Flertallet legger til grunn at han har nødvendig kompetanse, noe som heller ikke er bestridt. Øiseth forklarte at han ved vurderingen hadde tatt utgangspunkt i riggens spesifikasjoner, den stand den var i og at det i forhold til verdsettelsen ikke hadde noen betydning hvilken pris som var betalt for denne. Han viste til at riggen var i god stand og at den hadde få driftstimer. Flertallet finner ikke grunn til å betvile hans forklaring om at han hadde hatt kontakt med profesjonelle aktører i markedet som kunne tenke seg å kjøpe riggen for 3 millioner kroner. Han forklarte at Entreprenørservice hadde kjøpt en mindre Hüttemaskin brukt i 2006 for ca kr 250 000 lavere pris. Selv om han ikke hadde testet riggen, forklarte Øiseth at han hadde sett på utstyret, og at eventuelle defekter på en slik rigg ikke ville kreve utbedringer av en art som innvirket på verdivurderingen i nevneverdig grad. Han hadde også snakket med to ansatte på Berger som hadde kjørt boremaskinen, og som ikke hadde gitt uttrykk for at det var noen feil med denne.
Forsvarerne har vist til at det må foreligge et klart misforhold før salget representerer noe strafferettslig utroskap. Flertallet er enig i dette, men finner det her bevist ut over enhver rimelig fornuftig tvil at det her foreligger et slikt klart misforhold.
Oppsummering og konklusjon

Etter flertallet syn foreligger det flere momenter som både enkeltvis og samlet underbygger flertallets oppfatning om at Ivar Henriksen handlet i strid med selskapets interesser og i uberettiget vinnings hensikt da han anskaffet boremaskinen. Flertallet viser til at drift av boremaskinen i egen regi ikke ville vært økonomisk forsvarlig. Videre vises til at det ikke forelå noen planer for boringene og at gjennomføring ville ha representert en uakseptabel tapsrisiko. Ingen i selskapene hadde kunnskap om boring. Boring gjennom Haneborgåsen ville ikke kunne gjennomføres i tide for oppstart av Coca Cola, og en alternativ løsning for Coca Cola var besluttet. Et eventuelt erverv med tanke på fremtidig entreprenørvirksomhet måtte vært behandlet i styret og representantskapet. Slik virksomhet lå utenfor NRVs vedtektsfestede formål. Flere forhold viser dessuten klart at det har vært tanker om sønnens utdannelse og mulige næringsgrunnlag som ble styrende for Ivar Henriksens beslutning. Det var Pål Henriksen som i hovedsak fikk kompetanse og erfaring ved bruk av maskinen. Han fikk adgang til vederlagsfri bruk og senere kjøp av maskinen til betydelig underpris. NRV kjøpte utstyr som ble brukt på maskinen etter at den ble solgt. Selskapet dekket også forsikring etter salget. Både kjøpet og den omstendighet at maskinen ble solgt til sønnen til betydelig underpris og via Teknikk og Anlegg uten fornuftig grunn, underbygger flertallets konklusjon.

Etter en samlet vurdering finner flertallet det bevist ut over enhver rimelig fornuftig tvil at Ivar Henriksen handlet i strid med NRVs interesser da han i 1998 lot NRV bli belastet med kostnadene ved innkjøp av boremaskinen og deretter i 2003 sørget for at Pål Henriksen fikk kjøpe maskinen. Han var klar over dette og handlet i uberettiget vinnings hensikt, idet et av formålene med ervervet var å tilrettelegge for sønnens næringsvirksomhet. I tillegg solgte han senere maskinen til sønnens selskap til en betydelig underpris. Flertallet finner det ut fra hva som ovenfor er sagt usannsynlig at denne hensikt ikke allerede var til stede da maskinen ble kjøpt inn. Det kan ikke tillegges avgjørende betydning for straffespørsmålet at Henriksen også kan ha hatt NRVs interesser i tankene ved innkjøpet av maskinen, så lenge ervervet også har vært motivert ut fra ønsket om å tilrettelegge for sønnens næringsvirksomhet. Flertallet viser til at NRVs kjøp skjedde samtidig med flere andre straffbare forhold som retten har funnet bevist, herunder blant annet fornyelse av slamkontrakt og start på overføring av penger til Unitrade i 1998.
Utroskapet må anses som grovt både fordi det har medført betydelig økonomisk skade og fordi det er forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med Ivar Henriksens stilling som leder av NRV/RA2.
Rettens mindretall, meddommer Grete Maltby, finner ikke at det er ført tilstrekkelig bevis for at Ivar Henriksen ved anskaffelsen av boremaskinen forsettlig handlet i strid med NRVs interesser og at det forelå uberettiget vinnings hensikt.

 

Det vises til NRVs tilsvar av 05.11.2007 til Akershus Fylkesskattekontor i forbindelse med sistnevntes forespørsel om boremaskinen. I tilsvaret skriver NRV at boremaskinen ble anskaffet med direkte formål å gjennomføre boringen i Haneborgåsen.

 

Det vises videre til Økokrims prosedyre, der det fremkom at Økokrim ikke bestred at det er og har vært planer om å bygge en vannledning gjennom Haneborgåsen og at styret hadde vedtatt en økonomisk ramme for prosjektet etter innspill fra administrasjonen. Det ble fra Økokrims side videre ikke bestridt at det var foretatt forberedelser til dette arbeidet ute i marken og at et av alternativene var å ta seg frem ved hjelp av boring.

 

Mindretallet viser så til representantskapets vedtak den 14.08.1997 av en kostnadsramme på 25 millioner for bygging av ny vannledning fra Steinbekk til Robsrud. Dette vedtaket var i samsvar med forslag fra styret vedtatt i støremøtet den 31.07.1997 under sak 10/97. I henhold til referatet fra dette styremøtet redegjorde vannverksjefen på dette møtet om nye muligheter innen boreteknikk.

 

For å kunne bore gjennom Haneborgåsen måtte man ta stilling til om NRV skulle kjøpe en boremaskin, leie en boremaskin eller alternativt engasjere et firma for å gjøre jobben. En vurdering kjøp / kontra leie m.m. vil i et hvert tilfelle være en vurderingssak. Hvilken avgjørelse som tas i hvert enkelt tilfelle vil avhenge av blant annet økonomi, behov, den innkjøpsansvarliges personlighet, erfaring, kunnskap o.s.v. Det vises i denne forbindelse til vitnet Roar Finsrud som karakteriserte forholdene i NRV/RA2 slik: "Det var kort avstand fra ide til praksis, så det var veldig spennende å ha oppdrag for NRV/RA2." Vitnet Andreas Hamnes beskrev i retten Ivar Henriksen med følgende ord: "Ivar var en kjempedynamisk person, voldsomt målrettet." I henhold til Ivar Henriksens egen forklaring i retten var han fra sin tid ved Denver forskningsinstitutt opptatt av å se nye muligheter for å løse aktuelle problem. Det refereres også følgende fra NRVs strategiplaner og visjoner 1997: "NRV skal være i forkant av utviklingen" og "NRVs rolle som foregangsbedrift på kompetanse og faglig nivå".

 

At boringen ikke pr. i dag er gjennomført, kan slik mindretallet ser det, ikke tillegges vekt. Det vises til vitneutsagn fra både tidligere styreleder Andreas Hamnes, maskinkjører Bjørn Holm og driftsansvarlig i NRV Tor Arne Ulfeng om at den planlagte boringen gjennom Haneborgåsen fortsatt er like aktuell, selv om tilførselen av vann til Coca Cola Drikker AS ble løst på en annen måte enn opprinnelig tenkt. Det fremkom både av vitneutsagn og annen dokumentasjon at årsaken til at boringen gjennom Haneborgåsen ikke pr. i dag er utført, skyldes forhold som Ivar Henriksen ikke hadde herredømme over eller kunne forutse. Her kan blant annet nevnes protest fra grunneier Gulliksen og pålegg fra Lørenskog kommune.

 

Det synes å være på det rene at selve kjøpet av boremaskinen ikke er styrebehandlet. Mindretallet vil her imidlertid sitere følgende fra Ivar Henriksens arbeidsinstruks: "Han plikter å utrede de spørsmål styret ber om, og vannverksjefen plikter for eget initiativ å forelegge for styret alle de utredninger og forslag som han for sitt vedkommende finner nødvendig for at selskapets vedtaksføre organer kan treffe de vedtak som er nødvendig for å løse selskapets formål." Det vises videre til vitneutsagnet fra tidligere styreleder i NRV, Andreas Hamnes, om at Ivar Henriksen har "hatt blankofullmakt fra tidenes morgen". Det er videre, så langt retten er kjent med, ikke kommet kritikk mot Ivar Henriksen fra noe hold for kjøpet av boremaskinen før saken sprakk i media høsten 2005.

 

Slik det har fremkommet i retten, har Ivar Henriksen fått kjennskap til den nye boremetoden via sønnen Pål Henriksen. Det råder videre ingen tvil om at Pål Henriksen har bistått Ivar Henriksen med spesifikasjoner i forbindelse med bestillingen av boremaskinen. Rettens mindretall er av den oppfatning at dette i utgangspunktet må ses på som en meget naturlig kommunikasjon mellom far og sønn sett ut i fra henholdsvis det arbeidsfelt og studium de var engasjerte i.

 

At boremaskinen den 07.07.2003, nesten 5 år etter NRVs anskaffelse, ble solgt til sønnens firma og videre at Pål Henriksens firma fikk adgang til å disponere boremaskinen allerede før den ble kjøpt av Va Drill AS, kan slik rettens mindretall vurderer det, ikke tillegges avgjørende vekt med hensyn til vurderingen av hva som var Ivar Henriksens motiv på anskaffelsestidspunktet.

 

Det avgjørende tidspunktet for rettens vurdering av denne tiltalepost er tidspunktet for anskaffelsen av boremaskinen. Selv om man i vurderingen ser hen til senere hendelser mellom NRV/RA2 og Pål Henriksen og hans firmaer, har hendelsene såpass lang avstand i tid at de vanskelig naturlig kan relateres til anskaffelsestidspunktet for boremaskinen. Det er heller ikke fremkommet bevis i retten som skulle tilsi at så var tilfellet. At Ivar Henriksen allerede på anskaffelsestidspunktet helt eller delvis kan ha hatt en uberettiget hensikt for seg selv eller andre i tankene, blir således etter mindretallets vurdering bare antagelser.

 

I etterpåklokskapens lys er det neppe tvil om at anskaffelsen av boremaskinen av noen kan betraktes som en dårlig investering for NRV, men det har etter mindretallets vurdering ikke fremkommet bevis for at Ivar Henriksen på anskaffelsestidspunktet forsettlig har handlet i strid med NRVs interesser.

 

Etter en samlet vurdering finner mindretallet det ikke bevist at Ivar Henriksen på boremaskinens anskaffelsestidspunkt forsettlig handlet i strid med NRVs interesser og hadde til hensikt å skaffe seg eller sønnen en uberettiget vinning.

Derimot mener mindretallet, i likhet med flertallet, at salget til VA Drill i 2003 isolert sett representerte et fullbyrdet utroskap fra Ivar Henriksens side. Mindretallet viser her til det som ovenfor er sagt under flertallets merknader om fremgangsmåten ved salget og om at dette skjedde til klar underpris.
I tråd med flertallets konklusjon blir Ivar Henriksen å domfelle i samsvar med tiltalen på dette punkt, dog slik at utroskapet omfatter kr 5 484 800, tilsvarende det boremaskinen ble kjøpt for. Det vises til det som er sagt innledningsvis under denne post.
Når det gjelder Pål Henriksen finner en samlet rett det utvilsomt at han forsettlig har medvirket til utroskap i forbindelse med VA Drills kjøp av boremaskinen. Retten viser til hans handlemåte og disposisjoner knyttet til riggen i forkant av kjøpet. Retten finner det heller ikke tvilsomt at Pål Henriksen har vært kjent med at han fikk kjøpt riggen til betydelig underpris, at dette var i strid med NRVs interesser og likeledes at Ivar Henriksen handlet i uberettiget vinnings hensikt.
For rettens flertall blir spørsmålet om Pål Henriksen også hadde et medvirkningsansvar i forbindelse med anskaffelsen av boremaskinen. Det legges til grunn at det er et vilkår for medvirkningsansvar at medvirkeren må ha hatt en funksjon i forbindelse med forbrytelsen, men det er ikke et krav at medvirkningshandlingen har vært nødvendig for forbrytelsens utførelse og fullbyrding. Etter bevisførselen er flertallet kjent med at Pål Henriksen har bistått i forbindelse med utarbeidelse av kravsspesifikasjoner for riggen, herunder besøk på fabrikken i Tyskland. Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig til at han får medvirkningsansvar. Verken Ivar Henriksen eller andre i NRV hadde kompetanse til å utarbeide slike spesifikasjoner, og det er heller ikke sannsynliggjort at Ivar Henriksen hadde andre å rådføre seg med i så måte. Flertallet viser til at de som hadde slik kompetanse i realiteten var konkurrenter. Birkeland karakteriserte for øvrig Pål Henriksens hospitering i Norwegian Pipeline Drilling som ”industrispionasje” uten at flertallet finner grunn til å gå nærmere inn på det.
Flertallet legger etter dette til grunn at Pål Henriksens kompetanse, herunder bistand med kravsspesifikasjon var av stor betydning for Ivar Henriksens beslutning om kjøp av riggen og at handlingen i objektiv henseende er tilstrekkelig til å statuere medvirkningsansvar.
Når det gjelder det subjektive, finner flertallet det utenkelig at Ivar Henriksen ikke allerede i forbindelse med innkjøpet har diskutert anvendelse av boremaskinen med sin sønn, og at han var tiltenkt å få operere riggen dels til egne formål. Det vises til at Pål Henriksen blant annet studerte langhullsboring som en del av sin doktorgrad. Han hadde på dette tidspunkt hospitert hos Norwegian Pipeline Drilling og høstet noe erfaring med slik boring. Flertallet finner det etter dette bevist at Pål Henriksen har forstått at innkjøpet var i strid med NRVs interesser og i hvert fall delvis motivert ut fra å tilrettelegge for hans næringsvirksomhet. Han blir således å domfelle for medvirkning til grovt utroskap i samsvar med tiltalen på dette punkt.
Mindretallet, meddommer Grete Maltby finner under henvisning til at Ivar Henriksen ikke kan domfelles for utroskap i forbindelse med anskaffelse av boremaskinen, heller ikke at Pål Henriksen kan straffes for medvirkning til dette. I tråd med det som ovenfor er sagt finner mindretallet at Pål Henriksen kun kan domfelles for medvirkning til utroskap i forbindelse med salget av boremaskinen til VA Drill.